I forrige uke ble vi rammet på ny. Det hadde stormet hele natten, og snødd fra tidlig om morgenen, og Magda-Marie og jeg hadde elsket. Men på en annen måte enn før: fremme, inne i mørket, trygt inne i det rommet hvor Magda-Marie og jeg skulle møtes, famlet vi etter noe vi ikke visste hva var. Vi grep etter noe som ikke var der: Stillheten hadde trengt helt inn i kroppen vår.

Da jeg våknet, lå ikke Magda-Marie i sengen, dynen hennes lå krøllet i fotenden. Jeg står alltid opp før Magda-Marie for å gi henne kaffe på sengen. På kjøkkenet og badet var det heller ingen. Pensjonatet sov. Jeg gikk ned trappen, gjennom spisesalen, ut i glassverandaen. Jeg så ut i tåka. Det var så vidt begynt å lysne. En hvit dis lå over den isdekte fjorden. Fra inngangsdøren, i resepsjonen, oppdaget jeg sporene i den dype snøen.

Jeg finner Magda-Marie nede på bryggen. Hun står lengst ute på moloen og ser mot den snødekte fjorden. Ryggen hennes virker vergeløs, skjør, som i passiv beredskap, resignert og utsatt på samme tid. Hun har stått der lenge, snøen ligger over håret, skuldrene på den nuppete, blå genseren er helt hvite. Hun merker at jeg kommer ut på bryggen; hun snur seg før hun ser meg. Jeg går bort til henne. Med lillefingeren tørker hun tårene mine, kysser meg på pannen, legger hodet i skuldergropen min og holder hardt rundt meg, som om hun er redd for at vi skal miste hverandre.

Magda-Marie har alltid forstått meg bedre enn jeg selv gjør, forstått meg før jeg forstår meg selv. Ingen av oss ville slippe taket. Som to fortapte, som to saltstøtter sto vi ute på moloen og holdt rundt hverandre, sammenflettet i snøen som dalte.

Uten å si det skjønte vi at det ikke var noen vei tilbake. En ting er å stille seg spørsmålet, en helt annen ting er å være det: Stillheten er ikke lenger noe vi kan tre ut av.


På radioen sier de at det pågår en slags borgerkrig i utkanten av de europeiske storbyene. Det kan hende, det òg.


Vi ble fremmede for hverandre den morgenen Magda-Marie forsvant ut på moloen. Vi fant ikke tilbake til oss selv igjen. Da vi litt senere på dagen sto foran sinkkummene nede i felleskjøkkenet og vasket opp etter frokosten sammen med beboerne våre, var det som om vi hadde trådt ut av oss selv, ut av det vi innerst inne vet. Vi merket det begge to, men sa ingenting.

Kanskje kan hendelsen også føre oss nærmere hverandre. Jeg vet ikke. For ordene vi alltid har spunnet rundt livet vårt, og rundt kjærligheten, det som har bundet oss sammen, er ikke der som før. Det har pågått lenge: Vi har ikke lenger noe å beskytte oss med. Forsvarsverket vårt er borte. Stillheten velter nå frem i oss som gresset når beitedyrene er forsvunnet. Det kjennes ganske truende. Nyhetene har ikke lenger noe å si oss. Heller ikke bøkene. De gamle fortellingene som ga oss trygghet, er smuldret opp. Vi har ingen steder å henvende oss. Verden kjennes så tynn. Vi er blitt så utsatte, så ensomme. Vi trenger hverandre på en annen måte enn før.


Det var i fjor høst stillheten for alvor veltet inn over oss. Den trådte frem i oss, er kanskje riktigere å si. Jeg hadde tatt bussen inn til hovedstaden for å kjøpe tetningslister til vinduene og pakninger til to av vannkranene i pensjonatets østfløy. Havnivået fortsatte å stige, uroen i verden økte. Vi hadde fått nye beboere og mye måtte ordnes. Plutselig, mens jeg sto på fortauet utenfor rørleggerbutikken inne i hovedstaden, forvandlet husene, asfalten og trærne seg til konkret, porøs energi, gjennomhullet av stillhet. Også menneskene som passerte på fortauet foran meg, endret seg, de var mer herreløse enn jeg kunne huske å ha sett dem, som om vi allerede var uten historie. Jeg står under et lindetre da det skjer. Solen, som faller inn gjennom det grønne bladverket over meg, suges opp av bladene, mens vindusutstillingene bak søylene på den andre siden og gatelegemet forvandler seg til ren energi. Noe i meg endrer form, det skjer helt av seg selv: Stoffet inne i meg og stoffet utenfor meg er det samme. Det er ingen avstand – ingen skiller mellom meg og verden. Alt er materie.

Jeg fortalte det ikke til Magda-Marie med en gang da jeg kom hjem, hun hadde nok å tenke på, blant annet nye flyktninger som var ankommet og som skulle hjelpes til rette. Men også hun hadde opplevd det. Det kan ikke ha vært det tre, menneske eller dyr som ikke ble perforert av stillhet den dagen. Siden har den slått innover oss i bølger, dypere for hver gang. Da jeg sto under lindetrekronen inne i hovedstaden og stillheten veltet opp i meg, opplevde jeg det som å falle i en slags sjakt, inn i et ubeskrivelig tomrom, som om materien selv ville frasi seg sin eksistens. Det var selvfølgelig ikke tilfellet. Men jeg hadde ingen hukommelse, ingenting hadde navn. Det kjentes som å bli kastet ut av historien, rett inn i verden. Det må ha vært slik Napoleon opplevde det idet han ble satt i land på Elba, eller Moses da han knuste steintavlene. Det var som å bli stilt ansikt til ansikt med skapelsen, jeg ble helt målløs, jeg forsto at alt nå begynte på nytt.

Som liten erfarte jeg ofte stillheten, men på en annen måte. Da de voksne glemte meg ute i skogen, merket jeg ikke engang at jeg gled sammen med trærne og steinene rundt meg og forstummet med dem. For ikke å snakke om alle de gangene jeg hadde stått foran soveværelsesdøren til mor og lyttet når hun hadde elskere inne hos seg; etterpå, foran pensjonatet ute i solen, kjente jeg rystelsen der inne sildre gjennom kroppen. Og så alle morgenene jeg satt alene i glassverandaen og så ut på svabergene, ut over fjorden, og tårene bare rant fordi det ikke var noe skille mellom verden utenfor meg og verden inne i meg. Men jeg opplevde det ikke så truende som brødrene mine, Karl og Caro. Spesielt for Caro var det ille. Han ble født med stillheten, i alle fall innhentet den ham hele tiden. Til slutt måtte han gi tapt. Han ble en del av den, er det riktigere å si, den inkarnerte seg i ham.

Stillheten har vært her siden tidenes morgen. Vi har alltid forsvart oss mot den. Men i fjor høst, da forsvarsverket vårt igjen var nede, rammet den også Magda-Marie og meg med full styrke. Det er fordi de gamle fortellingene har mistet kraft, at stillheten får slippe til. Vi har ingenting å sette i stedet. Magda-Marie mener at vi ikke kan gjøre noe annet enn å gi oss over til den og la den tale i oss. Men det var før den kom imellom oss i forrige uke og gjorde beslutningene tatt på allmannamøtet i forgårs mulig, noen annen forklaring har jeg ikke på det.


Fra «Åpenbaringen»

roman

Forlaget Oktober 2018

Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Dyrets blikk og vårt blikk Klassekampen

En av verdens første rapporterte miljøforbrytelser Klassekampen

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Det danna menneskedyret DAG OG TID

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020 Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreni Harvest

Menneske og dyr i posthumanismen NRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Skjønnhetens økologi

Tidligere anmeldelser og pressemeldinger


Kiøsterud på Facebook