Posisjonen min som den privilegerte i skaperverket – suverenen som sto over det hele og tok til seg – er tapt. Det er ingen hemmeligheter lenger.


Den hjemløse kroppen min

Av Erland Kiøsterud


Jeg leter etter sjelen min. Jeg vet ikke lenger hvor den er, om jeg har en. Men jeg vet at jeg har en kropp, og at det jeg opplever og vet, vet og opplever jeg gjennom denne kroppen, som med kunnskapene den nå har om verden har fått ny bevissthet.

Kroppen min er laget av det samme som verden rundt meg, mineralene, vannet, luften, plantene – av det samme som dyrene er laget av – mikrobene som lever av og i den, fisken jeg spiser, hunden min som er avhengig av den. Kroppen min er en del av verden, og jeg deler den med verden, verden har del i min kropp. Når jeg fødes, fødes jeg inn i livsveven, folder meg ut i den og lar meg bevege av den, når jeg etter en kort stund på jorden oppgir livet, forlater jeg veven og forsvinner i den.


Det er et utsatt liv. Det er et usikkert liv. Best har jeg det når jeg kan spise meg mett, drikke meg utørst, se barna leke, stå i venneflokken og juble over et fotballmål, synge i koret, kjenne sødmen fra et ømt kjærtegn risle gjennom meg eller vinden stryke ansiktet mitt i ettermiddagssolen. Men det kan være lenge mellom de øyeblikkene. Det beste jeg kan håpe på er å være fri for smerter. Men ofte våkner jeg til smerter, til gikten som verker, såret som svir, ridd av angst etter enda en natt med mareritt, redd for at volden skal bryte ut igjen, bombene skal falle, for at jeg skal støtes ut av flokken, miste inntekten min, min kjære, ikke lenger lykkes.

Det er denne usikkerheten, denne utsattheten jeg kjenner på når stillheten siger inn over meg og jeg leter etter sjelen min, når jeg ikke vet hva morgendagen vil bringe, ikke vet hva som gjelder, hva som er. Ja, om de som styrer og bestemmer i det hele tatt vil meg, eller om verden like gjerne kunne greid seg uten meg. Da blir menneskene rundt meg ansiktløse, tause, svarene i bøkene store, hule og verden tynn.


I middelalderen var kroppen innenfor bymuren relativt hel og trygg, mens kroppen utenfor bymuren var utsatt. Slik er det ikke lenger.

Når jeg legger meg ned på operasjonsbenken, helt naken under det grønne kledet etter å ha gjort kroppen min om til objekt, latt den bli analysert i sine enkelte deler, underlagt den skanning, prøver og fått dens psyke regulert med kjemi, før de skjærer seg inn for å fjerne en del av meg i en operasjon jeg hverken vet om vil lykkes eller om jeg vil våkne opp fra, kjennes den like utsatt som den ensomme kroppen utenfor bymuren må ha vært, og som jeg tidligere fant trygghet i å sammenligne meg med.

For menneskene utenfor og innenfor bymuren puster nå inn det samme karbonet, svovelet, svevestøvet, vi får i oss de samme tungmetallene, omgis av den samme kjemiske giften, er utsatt for de samme UV-strålene gjennom det tynne ozonlaget, for den samme gamma- og betastrålingen vi har sluppet løs i atmosfæren; vi befinner oss alle sammen i denne skjøre, midlertidige tilstanden vi kaller livet, og som er blitt enda skjørere, nå som vi selv er årsaken til at vi er så utsatte.


Mens de store aktørene, som ikke kjenner til grenser, får loven tilpasset sine behov, blir mitt reelle handlingsrom mindre og mindre. Mobilen og datamaskinen, som arbeidsgiveren min eier, overvåkningskameraene, som staten eier, telelenken, som sykehjemmet eier, har tatt kontroll over kroppen min. Den intelligente vare- og underholdningsindustrien har koplet seg direkte til nervesystemet mitt og styrer begjæret mitt. Banken styrer fremtiden min, staten regulerer privatlivet mitt. Daglig blir kroppen min overvåket, kontrollert og regulert. Et rom av usynlige tråder og vegger har umerkelig lukket seg om meg.

Jeg våkner og kjenner meg plutselig igjen i nomaden, vandreren, som i likhet med bøffelen, ulven og hjorten en dag møter det høye gjerdet foran den nye åttefelts motorveien, i Amazonaskvinnen som med barnet sitt på ryggen hører motorsagen komme nærmere, fiskeren på kysten av Afrika som ser tråleren tømme havet utenfor landsbyen, risbonden i Indonesia som en morgen våkner til at jorden han og hans familie har dyrket i generasjoner er tatt over av en internasjonal aktør.

Med den motorveien, den sagen, den tråleren gikk også kulturer og fellesskap, fortellinger og kunnskaper – forestillinger om hva som var skjønt og godt, som også var mine forestillinger – tapt. Også skjønnheten er på en måte blitt hjemløs.


Det er ikke det at jeg vil tilbake til klanen eller storfamilien, som jeg underla meg for å få beskyttelse, selv om det kunne kjennes fristende; for da bodde vi i og fortalte hverandre vår felles historie om vår skapelse og plass på jorden, guden vår beskyttet oss; når vi led, led vi sammen, når vi gledet oss, gledet vi oss sammen.

I min nye, løsrevne, begrensede frihet kan jeg skape meg min helt egen fortelling, reise meg å gå når jeg vil, jeg underlegger meg ikke noen. Men det er heller ingen som egentlig beskytter meg, som jeg vet med sikkerhet vil ivareta meg hvis det går meg galt. Familien er mer eller mindre løst opp, alle har nok med sitt. På arbeidsmarkedet konkurrerer vi beinhardt om de samme jobbene, jeg er stadig redd for å falle ut. Krigen tvinger meg i landflyktighet, jeg er redd for å bli syk.

Den skamfulle, forslåtte, traumatiserte, fornedrede kroppen må skjule seg, det er bare den aller sterkeste som kan feile, som blir enda sterkere ved å vise litt svakhet. Den skadede kroppen, den seksualiserte, schizofrene, psykotiske, gale, alkoholiserte, dehydrerte, senile kroppen er ikke noe verdt.

Med friheten min gikk noe av verdigheten min tapt.


Men det er noe annet, kanskje enda vanskeligere, som har skjedd. Min posisjon som den privilegerte i skaperverket, suverenen som sto over det hele og tok til seg, er borte. Jeg står ikke lenger over det som lever, over dyrene og plantene. Jeg er blitt deres ydmyke, ja, skamfulle vokter. At jeg selv med min livsførsel har bidratt til å utrydde artene, forurense jorden og svekke livsgrunnlaget på kloden, har skapt en tristhet i kroppen min, en melankoli jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med.

Det er ingen hemmeligheter lenger, ingen privilegert kunnskap jeg kan heve meg over med. Med trykkekunsten forsvant magien i de håndskrevne manuskriptene, med fotografiet auraen i portrettene de mektige fikk malt av seg selv, med internett ble all, all kunnskap tilgjengelig for alle.

Det er ikke bare industriarbeideren, håndverkeren og teleoperatøren som har mistet betydning, også professoren, politikeren, legen, advokaten og kunstneren har mistet betydning, vi vet alt – det samme skjebnesvangre, tynne ozonlaget dirrer over hodene våre, den samme rådløsheten, den samme tristheten bebor kroppene våre. Avstanden mellom meg og barnet i Ramallah, romkvinnen i Paris, den jagede jøden i Ungarn, den homofile kelneren i Russland, den papirløse drømmeren uten jobb og bosted i Oslo er blitt så veldig mye mindre.

Privilegiene mine som borger lar seg ikke lenger forsvare. Minst av alt det økonomiske privilegiet. Den som i dag ikke lar den sultne spise og den tørste drikke, har stjålet maten og vannet fra henne, og vet det.

Det er følelsen av å være et fritt, suverent, selvrådende subjekt i verden, som på en måte er borte. Det er ikke meg som rår lenger.

​Kroppen min er i ferd med å bli redusert til et biologisk potensial, et ingenmannsland som økonomiske, vitenskapelige og kulturelle interesser diskuterer og slåss om retten til å styre over, rå over, definere og utnytte, i en politikk som begynner å ligne på den som blir bedrevet i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Før vi vet ordet av det, er det noen helt andre enn demokrater som også styrer vårt demokrati.


I menneskerettighetserklæringen står det at jeg har krav på et verdig liv i trygge omgivelser, at jeg kan tenke, si og mene hva jeg vil. Og truer noen disse rettighetene vil samfunnet, som har erstattet den gamle familien, og som har organer i staten, komme meg til hjelp.

​Men når jeg ligger skadet i rennesteinen, sulten i slummen eller krysser grensene som illegal klimaflyktning, vet jeg at loven betyr lite eller ingenting: Medfølelse kan ikke lovfestes. Når kulturen er presset, økonomien eller økologien er i dyp krise, når du blir slått og ydmyket i hjemmet, sparket og spyttet på av mobben, når overgrepet pågår, incesten skjer, kroppen nedverdiges, torturen pågår, du tvinges ut i prostitusjon, eller føres til retterstedet fordi et samfunn har fordømt deg, når det er de andres "rett" som gjelder, er du, i likhet med det jagede, plagede dyret, som det blir flere og flere av på kloden, helt avhengig av at et konkret menneske trer ut av flokken, bøyer seg ned og hjelper deg, tar vare på deg, gir deg mat, drikke og husly.

Det er de mektige, privilegerte, med posisjoner og taleevne som kan kreve sine rettigheter, og få dem – som kan gi andre rettigheter, eller la være. I spillet om rettighetene iscenesettes uretten – som frihet.

I løftet om frihet forble jeg bundet opp til makten, som likevel ofret meg.


Er det først når jeg forstår at ingen rett egentlig kan beskytte meg, at jeg i realiteten er rettsløs, når jeg forstår at det er noe annet enn retten som skal redde meg, at jeg kanskje skal finne igjen sjelen min? Og skjønnheten, som jeg ikke kan greie meg foruten?



    Morgenbladet, 2.januar 2015 Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger