Jeg dreper fordi jeg er sulten. Men når det forsvarsløse dyret ser på meg, har jeg ikke svar på hva det spør om.


Det skyldløse dyret i meg

Av Erland Kiøsterud


Jeg deler luften med elgene, hundene, kråkene, vi fyller samtidig lungene våre med det livgivende stoffet, og puster rolig, dypt inn og ut; når vi sover, når vi er våkne og når vi elsker, vi er en del av det samme, store åndedrettet. Luften jeg puster inn har vært i deres lunger, luften de puster inn har vært i mine lunger. Vi har det samme blodet i årene våre, med vår felles luft bygger og fornyer vi kroppene våre.

Jeg deler jorden med dem. Og jeg deler historien med dem. Slik som jeg deler jorden og historien med menneskene.

Vi kom hit på litt ulike tidspunkter. Det vil si, vi fikk formene vi har akkurat i dag på litt ulike tider. Selv kom jeg nest sist. Jeg er nest yngst. Elgen kom før meg, hunden, som jeg har vært med på å skape, kom etter meg. Men vi har de samme formødrene og forfedrene. Vi er blitt til på den samme måten, og maten vi spiser er basert på den samme næringsrike, grønne planten. Kloden er vårt hjem, vårt hus. Den er vår historie og vår fremtid. Vi, elgen, hunden, kråka og jeg, deler grunnleggende de samme livsvilkårene: Vi bruker tiden vår til å skaffe oss mat, finne trygghet og unngå smerter. Når vi er trygge og frie for smerter har vi det finest. Lykken er kanskje for sjelden til å danne et grunnvilkår for oss, men noen av oss opplever også den i øyeblikk. Stillheten har vi alltid hatt felles.

Sansene våre vekkes til live av andre veseners nærvær, av solen, lyset og maten vi kommer over, av fenomener i omgivelsene. Når vi er født kan vi nesten ingen ting. Vi lærer hvordan vi skal fare frem og greie oss i livet av dem som har levd lengre enn oss. Vi elsker å leke og late som vi er redde eller farlige. Vi har ulike personligheter med ulike individuelle trekk. Vi har ulike språk. Men lytter vi godt, forstår vi om den andre kommer som venn eller fiende, er sint, engstelig eller bare nysgjerrig. Hjernene våre utvikles gjennom stimulans. Uten nærvær og stimulans blir vi dysfunksjonelle. Vi deler grunnleggende de samme egenskapene. Vi drives fremover av lyst, begjær, forplantning. Som barn liker vi aller best å leke og å være nær dem som gir oss trygghet. Som eldre erfarer vi forventing, sorg og glede. Vi kjenner det når døden nærmer seg. Når den kommer brått og uventet sammen med smerter, får vi dødsangst. Alle som har hatt langvarig nærkontakt med dyr og mennesker vet dette, om kjærlighet, redslene, smerten, savnet, døden.

Vi har ikke valgt å komme hit. Vi er her. Vi prøver å greie oss så godt vi kan. Vi har ikke gjort noe galt. Vi er skyldløse.


Elgen og kråka gjør det ikke, hunden gjør det kun en sjelden gang, jeg gjør det oftere: Når jeg er veldig sulten og ikke har annen mat, dreper jeg et dyr for å spise det. Ingen har gitt meg noen rett til å gjøre det; jeg gjør det fordi jeg er vokst opp med det.

Den gangen, for flere hundre tusen år siden, før jeg hadde lært å se meg selv utenfra, gikk jeg akkurat som de andre dyrene over i en intens, hektisk tilstand fylt av adrenalin når jeg drepte. Når jeg i dag med enkle våpen jakter på store dyr, kjenner jeg den samme blodfeberen, det samme blinde bruset i kroppen når jakten er på sitt mest intense, og jeg kjenner redselen, angsten for at dyret skal være sterkere enn meg og i sinne drepe meg i stedet.

Da jeg fikk denne merkelige evnen til å se meg selv og mine handlinger også utenfra, og jeg ble klar over at jeg i min sult tok livet av et vesen som i alt og ett sto meg veldig, veldig nær, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Dyret jeg drepte var som meg selv og søkte, som meg, trygghet og frihet fra smerter. Vi levde side om side. Jeg hadde store kunnskaper om dets verden, på samme måte som jeg hadde store kunnskaper om verdenen til de som sto meg nær. Mine følelser, utviklet gjennom tusener av år, tilfalt dyrene vi hadde tatt til oss like mye som menneskene. Vi levde i symbiose. Vi var av samme slag.

Etter å ha drept kjente jeg nå en merkelig blanding av ærefrykt, sorg, redsel. Jeg hadde overskredet en grense, som jeg tidligere ikke så. Å gjøre dyret hellig, skille det fra oss selv, ved å gjøre det til et enkeltstående offer, gitt av Gud (som vi kanskje fant opp på samme tid), var én måte å løse denne vanskelige erfaringen på, denne følelsen av kannibalisme, av å drepe og spise noen som var lik oss selv. Vi lagde strenge regler for når og hvordan vi kunne jakte. Og hver gang vi drepte et dyr for å spise det, hadde vi ritualer for å forvalte overskridelsen ved å drepe og spise noen lik oss selv, slik overkom vi redselen, skammen. Vi ba om nåde.


Følsomhet, sensitivitet og empati er egenskaper vi levende har utviklet for å opprettholde livet. Vi deler dette med dyrene. Empati kommer til uttrykk i nærhetsrelasjoner, når vi ser noen lide, da iler vi til for å hjelpe. Det vi ikke ser, kan vi verken ile til for å hjelpe eller bevitne. Tap av følsomhet er alltid et tap av verden. Hver gang vi lukker øynene blir verden fattigere. Mange lever fremdeles tett sammen med dyrene og går gjennom alle de kompliserte følelsene som involveres hver gang de må drepe for å få mat. (Noen har derfor valgt helt å avstå fra drap.)

På syttenhundretallet skjedde det i Europa en dyptgående endring i vårt forhold til våre medskapninger: Plutselig ville vi ikke lenger vedkjenne oss vårt slektskap med dyrene, vi bestemte oss for at de var noe helt annet enn oss. Tiden vi har skjult drapet – fjernet det fra synsfeltet vårt, er veldig kort. Slakterhuset er helt nytt. Ved hjelp av den industrielle teknologien begynte vi å gjemme bort drapet på våre søstre og brødre dyrene.

Det var etter besøk i ett av de store slakteriene i Chicago at Henry Ford fikk ideen til samlebåndet, hvor bilen raskt og effektivt ble satt sammen i en arbeidsprosess hvor ingen hadde ansvar for noe annet enn sin oppgave. Og det var med forbilde i Henry Fords bilfabrikker, med sine effektive samlebånd, at nazistene bygget anleggene hvor de utryddet jødene, de homofile, sigøynerne, drepte alt liv som falt utenfor kategorien nazistene aksepterterte som verdig liv.


Kategorier, som er dette essayets tema, er en vanskelig sak. De endrer seg med tiden og omstendighetene. Visse dyr i vår kultur, som høner, kuer og griser, skyldløse dyr som oss, velger vi å tvangsfore i trange fabrikklokaler uten lys, luft og muligheter til livsutfoldelse, for så å drepe dem etter kort tid, mens andre dyr, som marsvin, hunder og katter, får all den omsorg, stell, kjærlighet og mulighet til livsutfoldelse som et levende vesen kan drømme om.

Her, i vår kategorisering av hvem som skal få leve og hvem som skal dø, som vi i dag også gjenfinner i debatten om de mest sårbare blant oss, åpnes døren for vår kollektive schizofreni på vidt gap. For å holde oss til en enkelt nasjon med oversiktelige tall: i Amerika utgjør kjeledyrene, virksomheten som produserer mat, gjenstander og tjenester til kjeledyrene, over 270 milliarder kroner årlig. Bare i helseforsikring, som sikrer de små dyrene omsorg og pleie om de skulle lide skade eller bli syke, betales 3 milliarder kroner årlig. På samme tid, vegg i vegg, blir over ni milliarder like sansende, følsomme dyr foret opp i brutalt fangenskap og sendt rett i døden, av disse dør ni hundre millioner forsvarsløse vesener av stress, sykdom og skader før de er kommet frem til slakteriet.

Da vi erobret Sør- og Nord-Amerika, var det de innfødte, indianerne, som falt utenfor kategorien av verdifullt liv, vi drepte for fote. På 1700-tallet falt de svarte i Afrika helt ut av kategorien. Ikke lenge etterpå falt dyrene ut. For sytti år siden var det jødene, sigøynerne vi ga oss til å utelukke og drepe.

Før vi vet ordet av det kan en kulturell, økonomisk eller klimatisk krise eller krig føre til at vi selv faller utenfor kategorien og ikke lenger regnes med, før vi vet ordet av det kan noen av oss bli ført ut av syne for resten, som ikke vil se, for å ofres for fellesskapets beste. Vår kapitaldrevne klode med sine kriger, diktaturer og folkevandringer har vist oss at vi er alle utsatte. En ny logikk har tatt over verden. Livet er ikke lenger det viktigste. Sterke økonomiske interesser har tatt verden fra oss.


Det som en gang var hellig og ukrenkelig, livet selv, er blitt en biomasse, for de grådige mindre verdt enn skrap. Dyr og mennesker sendes hver dag inn i industridøden, i krigsdøden, i dronedøden. Det skjer i vårt navn, for å bevare vår livsform. Denne døden er massiv og kvalmende. Jeg vet ikke om jeg tåler så mye vold. Jeg kjenner et ekstremt ubehag. Jeg vet ikke lenger hva dette gjør med meg.

Da jeg fikk bevissthet, og det skyldløse dyret i meg så hva jeg var med på, ble jeg plutselig klar over at det like gjerne kunne skje med meg. Jeg er, som alle skyldløse dyr, sårbar, helt forsvarsløs.

Når jeg ser meg selv i speilet, når det skyldløse dyret, som også bor inne i meg, når den aller vesentligste delen av meg, det som lever, ser ut på meg, har jeg ikke svar på hva det spør om.


Ville det hjelpe hvis jeg gjorde dyret hellig igjen, og forble i dyptfølt relasjon, også når jeg bidro til å drepe det, ville det på sikt kunne redde meg som menneske?

Må jeg gjenopprette båndene til mine medskapninger brødre og søstre dyrene for å gjenopprette båndene til meg selv?

Eller ville det skyldløse dyret, livet i meg, som ikke lenger har en verden, kunne reddes hvis jeg tok opp – tok ansvar for – og bar de skyldløse som en del av meg?

Erland Kiøsterud



Aftenposten 12.01.2014         Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


Essays in english:

The final philosophical question  Modern Times Review

The ongoing encounter  Eurozine


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, del II   6.10.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger