Med hvilken myndighet gjør du dette,

og hvem har gitt deg denne myndighet?

Matt 21.23


Stillheten har rørt ved meg igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, hvordan jeg skal forstå det. Først bare et lite blaff, et streif. Og så kom den langsomt tilbake med økende styrke. Denne gangen satt den så lenge i at jeg ikke kom helt til meg selv igjen før et godt stykke utpå ettermiddagen. Men da sto jo den uforutsigbare natten for tur. Det er lenge siden forrige gang det skjedde, med en slik varighet. Hadde bare ikke sulten plaget meg.

Lyset som falt ned gjennom trærne, ned på fortauet, hadde en hvitaktig substans. Det vogngrønne bladverket regelrett sugde til seg lyset. Asfalten ga fra seg en tett, tung, nærmest mørk energi. Menneskene som passerte virket åpne i forhold, men mer herreløse enn jeg kan huske dem.

Lenge prøvde jeg å holde fast ved det grønne bladverket samtidig som jeg konsentrerte meg om søylene i den nymalte butikkfasaden med vindusutstillingene på den andre siden av gaten. Men så måtte jeg gi slipp på det også, eller: Det slapp. Som når fortøyningen på plastjollen løsner, eller navlestrengen snittes. Jeg sto urørlig under trekronene. En letthet falt ned over meg. Så inntreffer det som er så vanskelig å forholde seg til: Det er ingen avstand mellom meg og verden der ute. Husene er åpne rom, trærne en del av meg. Det som er inne i meg, er der ute. Stillheten de forbipasserende er bærere av, er også min stillhet. Det er ikke det at vi kunne ha byttet plass. Det er ikke nødvendig. Vi er av det samme. I det samme. Som om vi allerede var uten historier.

Når den trette, hardt arbeidende kokka vår har sovnet ute under furutreet eller på sofaen i resepsjonen, hvor hun ellers aldri sover, og etter å ha falt i dyp, dyp søvn plutselig våkner og slår opp øynene, opplever hun oftere og oftere at ingen minner om hva hun har rundt seg, lar seg oppdrive, resepsjonen eller den grønne plenen foran henne er helt ukjent, og hun vet med en viss del av seg selv at det hun nå erfarer, er sannere enn noe annet.

Samtidig som jeg visste hvor jeg var, visste jeg ikke det. Og så slo stillheten til igjen, ja, veltet innover oss. For jeg er sikker på at det skjedde med de andre også. Selv om kanskje ikke alle var like klar over det. Lik en lydløs flodbølge rullet den med stor kraft inn mellom husene, gjennom byen. Det kan ikke ha vært det dyr, menneske eller tre som ikke ble gjennomhullet, tømt. Dette har pågått lenge.

Gaten foran meg sto frem på en måte som jeg aldri har sett før, jeg så den som for første gang, ingen ting hadde navn.

Jeg har ikke levd i noen annen tid enn denne. Men nå er jeg ganske sikker på at vi har alle tidene inne i oss, også den som var der før det var noen tid, om man kan si det slik. For på noen sekunder fór liksom kroppen min ned gjennom tidene vi har bak oss, rett gjennom historien, ja, gjennom det hele, den stanset ikke engang ved hulemannen som på veien hjem i den bekmørke natten overrasket av en kjempeøgle blir stående og stirre inn i det skinnende, uklare lyset i pupillene foran seg. Nei, kroppen bare fortsatte gjennom urtåkene, forbi det punktet hvor suppa oppsto, før skjelvingen, før livet, for å si det på den måten, som om materien selv ønsket å frasi seg sin eksistens. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det slik før.

Det er jo langt fra det samme, men det kunne ligne litt på det som skjer når Magda-Marie og jeg er flettet sammen i natten og gjennomstrømmet plutselig må slippe taket og blir slynget ut i dette vi ikke vet hva er, når vi ikke lenger er oss selv eller i oss selv og hverken hører vårt eget eller den andres skrik … Eller det som plutselig kan ta bolig i halvbroren min Karl når han, rasende over ett eller annet, vi vet ikke hva som rammer ham, slår rundt seg uten tanke på hva han gjør eller hvem han kan komme til å skade, som om han var kastet ut av fortellingen sin, som han da later til å være, eller slik det gikk for seg for Caro på det mest intense når han sto i atelieret for å mane frem en verden. Nei, ikke helt ulikt det vi erfarer når livet forlater oss og vi står målløse foran skapelsen, som når Napoleon etter å ha blitt satt i land på Elba ser båten forsvinne på havet … eller Moses idet han knuser tavlene sine.

Det er mer riktig å si at jeg ble koplet til verden på en annen måte enn før, enn at jeg ble koplet fra verden. Ordene kommer til kort når man skal beskrive, for der og da er det ingen ord. Det merkelige er at dette ikke virker så truende lenger. At jeg nærmest aksepterer det. Det er det brødrene mine Karl og Caro ikke makter.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg på bussen, heller ikke hvordan turen fra hovedstaden, langs fjorden og tilbake til Holmen forløp, men tetningslistene til vinduene fikk jeg i alle fall med. Pensjonatet vårt lå der som før, stille og slitent i solnedgangen. De siste solstrålene blinket i bukten, to barn lekte alene på stranden. Magda-Marie sto sammen med Bianca og en av de nyankomne beboerne på storkjøkkenet og vasket eltemaskinen og kummene da jeg kom inn, vanndampen bølget under taket, øynene deres skinte i det våte lyset. Alle var ganske blide, bortsett fra nyankommeren, da, som jo naturlig nok var litt sjenert der han sto og tørket kummene i de altfor store klærne Magda-Marie hadde gitt ham. Han skal visstnok være fra Bulgaria. Magda-Marie tok imot ham i går kveld. Når det ikke er betalende gjester, og det er så god plass i østfløyen; hva annet kan vi gjøre. Bygningene kan i alle fall brukes til noe. Jeg fortalte Magda-Marie om hvor forlatte menneskene virket inne i byen. Men jeg turde ikke fortelle hva som egentlig hadde hendt, at det hadde skjedd igjen, det kunne gjøre henne urolig, hun har nok å tenke på.

Og jeg var selv ennå langt fra å være møblert. Da jeg senere på kvelden, oppe i privaten, kom litt mer til meg selv igjen og satt i sofaen foran tv-apparatet, minnet tilstanden jeg hadde befunnet meg i inne i byen tidligere på dagen, mest om den gangen jeg med hjernerystelsen etter fallet på isen på vei ned mot brygga, overarbeidet og utkjaset i femtiårsdagen til Olga, merket at ”det slapp”: Jeg står i døråpningen, lent mot den hvite karmen, ser på alle gjestene som stimler sammen ute på gulvet og smiler, ler og prater med glass i hendene, og forstår plutselig hvordan Taro, hunden vår, må ha det når han er sammen med oss: Han ser og sanser jo alt, men han kan ikke gi uttrykk for det, han vet ikke hva han skal uttrykke eller hvordan han skal uttrykke det, han har liksom ikke noe å uttrykke som ligner på det vi vanligvis uttrykker, det han opplever er noe annet.

Hadde noen angrepet meg der jeg sto på fortauet inne i hovedstaden med husene og trærne som en del av meg, vet jeg ikke hvordan jeg ville ha reagert, hva jeg hadde gjort. Kanskje ingenting.

Jeg la meg en god stund etter Magda-Mari for å være sikker på at hun sov, og ble liggende med dynen godt trukket opp og se ut i mørket og prøve å puste rolig, passe på at hun ikke merket noe. Jeg var redd for å sovne, for at det som hadde inntruffet inne i byen og ett eller annet i drømmen skulle berøre hverandre, selv om jeg ikke hadde annet enn veldig vage forestillinger om hva det kunne være, men likevel redd for hva som da kunne skje. Natten var tett og ugjennomtrengelig. Jeg lå inne i det dype mørket. Noen skylte ned på nummer seks. Trappen knirket da kokka gikk for å legge seg. Bølgene slo mot land. Utenfor suste vinden i furutrærne, og jeg tenkte: Noe har inntruffet i livene våre, men vi vet ikke hva det er. Hver gang stillheten har rørt ved oss det siste året, har den sittet lenger i, vart lenger. Hvis vi ikke overlever, kan disse notatene kanskje være nyttige for dem som er igjen, om de fortsatt ligner på oss.

Magda-Marie sier at vi ikke har noe annet valgt enn å gi oss over til stillheten, la det skje, at det er det beste, for så å finne ut av det etter hvert som det kommer. Om bare Karl og Caro kunne gjort det samme, stolt på seg selv og det som kommer. Det har menneskene alltid måttet gjøre når en verden har gått tapt og de ennå ikke vet hva som kommer.


Da jeg var liten, rørte stillheten ved meg daglig. Om morgenen, når pensjonatgjestene kom ned til frokost [ ……]


Fra «Henders verk»

roman

Oktober 2015

Essays av Kiøsterud

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


Essays in english:

The final philosophical question  Modern Times Review

The ongoing encounter  Eurozine


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, del II   6.10.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger