Han åpnet døren til øvingsrommet, det var som om hun akkurat hadde forlatt det. Notene sto på notestativet, stemmegaffelen hang blank og stille ved siden av. På skatollet lå pennen henslengt oppå diktet hun arbeidet med, en sang som aldri skulle bli sunget. Han rørte ved det gule arket med fingertuppene, tok det opp, betraktet den sirlige håndskriften, snuste inn duften fra papiret. Det var parfymen hennes. Han gikk bort til reolene, satte seg på teppet med den siste scrapboken hennes, bladde. Bilder av ham og Mimina på festivalen i Madrid i sommer, festen etterpå hos Juan Bastos, og av Mimina fra konserten i Halden, Göteborg. Og brev fra fansen – hundrevis.

Han tok med seg mappen inn på soveværelset, krøp opp i sengen, krøllet seg sammen rundt dynen hennes, foldet seg rundt den, klamret seg fast.


Sorgen som ikke bare rammet Carl Fredrik Løwe, men hele nasjonen da Mimina døde, var ingen av oss helt forberedt på. Den kom som en altomfattende vind, og den kom med vinden.

Enkelte hendelser griper lenger ned i hukommelsen vår enn vi er klar over; den hvite hesten vi i barndommen ser fly over himmelen, den første gangen vi mistet mor av syne, kvinnen som den morgenen vi hadde gått oss bort, tok oss i sin favn. Erfaringene lever videre i oss. Kanskje styrer de til og med våre liv, men vi vet det ikke, de er der, dypt begravet i oss, men vi husker det ikke.

Var det slike minner Mimina vakte til live i oss når hun sang? Var det derfor hun rørte slik ved lengslene våre uten at vi skjønte hva det var? Var det den hese røsten hennes som brakte oss til disse ukjente stedene i oss selv som vi kanskje ikke skal forstå før vi står ansikt til ansikt med avslutningen, og likevel ber om mer?

 

Skydekket denne morgenen drev lavt inn over byen. Det blåste mer enn friskt, nesten liten kuling. Nå og da trengte solen igjennom det lave dekket og traff det svarte gatelegemet med en strime av hvitt lys som jaget over husfasadene før det grå kumulusskylaget lukket seg igjen og fortsatte sin ferd mot Nordishavet. Været som kom inn fra fjorden, drevet frem av bølgende vindkast, syntes å komme fra en uuttømmelig kilde. Budskapet om Miminas død, som hadde inntruffet i løpet av natten, var så vidt i ferd med å nå ut til de knapt seks hundre tusen ensomme sjelene denne fjordbyen langt her nord huset.

Forstadstogene som kom inn fra omlandet passerte villaene, terrassehusene og bygårdene, som ennå lå i halvmørket. Oppover Groruddalen i nord blinket motorveier og boligblokker ved siden av vindusløse lager- og industribygg. De siste var på vikende front, bare en og annen smal skorstein ga fra seg hvit røyk og vitnet om den langsomt avtagende industriproduksjonen. Trikkene nede i sentrum hadde så vidt begynt å røre på seg, lys i kontorvinduer ble tent.

Senere denne augustdagen skulle regnet skylle ned i strie strømmer, fosse utover rennesteinene og vaske restaurantbord, gater og torg rene før solen fant en større glipe i skydekket og ga følelsen, om enn flyktig, av dyp varme, av indian summer. Vekslingen mellom tidlig, klar høst og plutselige regnskyll, fuktig kulde og strålende sol skulle fortsette de nærmeste dagene, like ustadig helt frem til begravelsen.

Men ble Mimina overhodet begravet? Var det ikke heller slik at alle vi sørgende som fem dager senere møtte opp i minnestunden arrangert utenfor byens opera, nektet å begrave henne, nektet å ta farvel. Ja, var hun blitt senket ned i jorden der og da, så ville noen av oss høyst sannsynlig tatt mot til seg og hoppet ned og dratt henne opp igjen. For var det noe Mimina ikke skulle være, så var det død … som om det var først nå, da hun forlot oss, at hun virkelig ble levende.

Natten hang igjen, betongveggene og asfaltens gråtoner hersket, konturene var ennå ikke trådt frem, den skittengule horisonten bak skydekket hadde ennå ikke vist seg. På toppen av kontorbygningene i sentrum smalt det i vimplene til utenlandske bankfilialer og oljeselskap, flagget på taket av den lille nasjonalforsamlingen sto rett ut, de av markisene som ikke var rullet inn etter gårsdagens lave sol blafret skarpt og truet opphengene, det knirket faretruende i lettmetall. Glorete reklameskilt blåste over ende, blader, søppel og avispapir for over fortauet, virvlet gjennom gatene.

En trikk bråstanset foran Hotel Continental, en liten sekk rullet ut i trikketraseen, det hvinte i metall og trikkebjeller. Horn tutet. En gutt som hadde løpt ut i skinnegangen og snublet, lå strak ut bare fem meter foran hjulene på den lyseblå jerntrikken. En mer redd enn sint mor i mosegrønn kåpe ropte og skrek. En like amper trikkefører ropte tilbake fra førerhuset. Hvem kunne vel vite at den lille mente han hadde sett faren sin gå på den andre siden av gaten, og at moren nettopp hadde fått vite at Mimina var død og i fortvilelse hadde skjelt ut sønnen for ikke å gå ordentlig ved siden av henne. Tårer ble tørket, to hender, en liten og en stor, fant hverandre igjen, trikken kjørte videre. Men ingenting av dette skulle noensinne bli glemt.

Nede på Sentralstasjonen, hvor togene og langdistansebussene etter hvert kom inn, økte vrimmelen av mennesker; stadig flere bærende på mapper og skinnvesker, noen med lette skjerf rundt halsen, krysset i grålysningen den store ankomsthallen på vei til nye busser og trikker mens trafikken på innfartsårene langsomt tetnet til for snart å la parkeringsplasser og parkeringshus i og utenfor kontorer og butikksentra fylles opp.

Vi som bodde inne i byen, og som hadde arbeidet vårt i nærheten, satt ennå ved frokostbordet med kaffekoppene våre og stirret hjelpeløse ut i halvmørket. I radioen leste nyhetsoppleseren opp budskapet om Miminas død med nøytral, kraftig røst, men samtidig sterkt beveget, og mens vi ventet på kommentarene, ble de berømte verselinjene sunget av den vakre, sorgfulle stemmen avspilt: Jeg gikk over gjerdet, jeg gikk over til den andre siden av begjæret.


Fra "Mimina"

roman

Oktober 2012


Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger