Pressemelding fra Forlaget Oktober, august 2016


«Sulten og skjønnheten»


I sin nye essaybok, Sulten og skjønnheten, formulerer Erland Kiøsterud en serie etiske og eksistensielle spørsmål for vår tid. Hvordan finne et språk for vårt forhold til naturen, når mennesket ikke lenger står over alt som lever? Hvem blir vi, når de gamle fortellingene våre ikke lenger er gyldige, og selvforståelsen truer vår eksistens? I Sulten og skjønnheten søker Kiøsterud etter noe vi ennå ikke har språk for: en ny måte å erfare naturen og leve i verden på, og en ny fortelling å handle innenfor.

Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina.


Pressemelding fra Forlaget Oktober, august 2015


Erland Kiøsterud ”Henders verk”


Henders verk har form av dagboknotater ført i pennen av en pensjonateier ved Oslofjorden noen avgjørende dager i løpet av et høst/vinterhalvår. Her bor han med konen Magda-Marie. Pensjonatets gjester er i stor grad husløse, mennesker på flukt eller i drift: Idi fra Angola, Danuta fra Ungarn og lille Wamwere, som får bo på pensjonatet mot å hjelpe til med den daglige driften. Handlingen starter idet jeg-fortelleren opplever en stillhet som truer med å utslette ham, men som samtidig åpner verden og visker ut all avstand. I et avmålt og elegant språk, egnet til å formidle både undring og lidenskap, undersøker Kiøsterud hva denne stillheten betyr, og i hvilken grad den er en del av det moderne menneskets eksistensielle grunnvilkår. Blant spørsmålene romanen reiser er: Hva skjer med oss når Gud er død og alt er tillatt, og bare skjønnheten står igjen?


Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.


Om Kiøsteruds forrige bok, essayet Stillhet og fortelling skrev kritikerne bl.a.: "en av få norske forfattere som fremdeles våger å tenke stort og formulere seg i et klassisk intellektuelt språk ... Her blander han poetikk og selvbiografi på en utsøkt måte, og som leser kommer man i kontakt med de dypt personlige opplevelsene av en særegen form for stillhet som Kiøsterud mener har formet hans skapertrang." (Aftenposten) og «Etter Jens Bjørneboe er det ikkje mange som med slik finsleg patos og glødande intensitet handsamar dei store metafysiske og eksistensielle spørsmåla … Men i Stillhet og fortelling maktar Kiøsterud å gjere det på ein åndfull og overtydande måte” (Dag og Tid)


Pressemelding fra Forlaget Oktober, august 2013


”Stillhet og fortelling”


Erland Kiøsterud har i hele forfatterskapet sitt forfulgt etiske og eksistensielle problemstillinger. I Stillhet og fortelling fortsetter han å reise grunnleggende spørsmål knyttet til betingelsene for det moderne mennesket. Han undersøker blant annet hva som skjer med mennesket når det ikke lenger finnes noe som er større enn samfunnet. Hva innebærer det å leve uten en forestilling om noe hellig? Kiøsterud skriver personlige essay som også kan sies å danne både et selvportrett og en poetikk, og skildrer møtet med en stillhet som truet med å ta over, men som siden også ble en vei inn i skrivingen og kunsten.


Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. Hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.


Pressemelding fra Forlaget Oktober, januar 2012:


"Mimina"


Da sangerinnen Mimina uventet dør, bryter det ut en kollektiv sorg over hele landet.
Romanen følger sju ulike karakterer i dagene umiddelbart etter Miminas død; den narkomane Hans-Olav Greåker som bor på gaten bak Operaen, den kristne universitetessekretæren Hanne Hakloa, børsmegleren Jon Arne Petersplass, intstallasjonskunstneren Katharina Rose, den unge pleiehjemsansatte Ida Salomonsen, professor Otto Brede og Carl Fredrik Løwe som har vært gift med Mimina i over tjue år. Slik foldes ulike og til dels kryssende liv og motiver ut.


Jeg gikk over gjerdet, jeg gikk over til den andre siden av begjæret, sang Mimina, og romanen undersøker blant annet hvordan lidenskap kan snu seg mot seg selv, men også hvordan sangen har evne til å berøre menneskene i deres liv så livene endres; med skjønnhet, og lengsel etter kjærlighet.


Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen "Sår som aldri gror". Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for "Det første arbeidet" (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris 2005. Kiøsterud har i hele sitt forfatterskap vært opptatt av etiske og eksistensielle problemstillinger, og hans dyptborende romaner har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk litteratur.


Pressemelding fra Forlaget Oktober, oktober 2009:


"Det som lever"


Vi følger stortingsmannen Egil Retten og datteren hans Maja, som er dyrevernsaktivist og miljøvernsforkjemper. Egil forbereder åpningen av et stort vannkraftanlegg i lokalmiljøet, som han har jobbet hardt og lenge for å få gjennomført. Men Maja mener omkostningene for dyrelivet rundt vil være alt for store, og står steilt imot faren. All kommunikasjon mellom de to bryter sammen.
I "Det som lever" stiller Erland Kiøsterud uløselige konflikter opp mot hverandre, og som i en gresk tragedie styrer fortellingen uunngåelig mot en mørk utgang. Samtidig stilles spørsmålet: Hva er det som lever? Gjennom romanen undersøker Kiøsterud spørsmålet fra ulike synsvinkler, vrir og vender på det, og viser samtidig hvordan livet er noe som kan sanses overalt, som man kan velge å oppfatte og ta del i hvert sekund.
Sammen med "Det første arbeidet" (2005) og "Ved elvens munning" (2008) utgjør "Det som lever" en løst sammenføyd trilogi om det moderne Norges utvikling, der nasjonsbygging, frikapital og statsforvaltning blir gjenstand for gransking. Til sammen utgjør disse tre romanene en enestående analyse av makt og motmakt, av forholdet mellom maktens kjølige rasjonalitet på den ene siden – og livets ukrenkelighet på den andre, der ulike forståelser av virkeligheten gjerne står steilt mot hverandre.


Pressemelding fra Aschehoug forlag, august 1999:


"Den norske sangeren"


Med Den norske sangeren setter Erland Kiøsterud definitivt punktum for Denne gangen hører du deg selv, et arbeid som omfatter samletitlene Androselegien, Pasjonene, Minnetapet og Nigredo, og hvor forfatteren over tolv år har forsøkt å nærme seg det som på kontinentet oftere og oftere oppfattes som knuten i den i europeiske historien; Shoah, holocaust, eller: etnisk utrenskning.
I Den norske sangeren, som hovedsakelig har Norge som åsted, belyser forfatteren bl.a. det mytologiske motivet med Evrydike som skal hentes tilbake fra underverdenen fra forskjellige ståsteder. Og det antydes at vår tids tendens til historieløshet selv har historiske røtter.
Den norske sangeren kan leses som et slags kunstnerisk credo; som den smertefulle erkjennelsen det er å erfare den menneskelige forståelsens begrensing. Men samtidig som boken sirkler rundt temaer fra Denne gangen hører du deg selv, peker den fremover mot noe nytt i dette høyst særpregede forfatterskapet.


Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger