Språket kan ikke formidle noe annet enn seg selv.

Jeg sitter i et rom og skriver. Jeg skriver språket, språket skriver meg.

Jeg skriver historien om en mislykket revolusjon.

Hvis verden var klar, ville ikke kunst eksistere (Camus).

Jeg skriver historien om å skrive.

Det er emosjonene mine som tvinger meg til å skrive. Det er kjennskap til språkets logikk som gjør meg i stand til det.

Hadde Historien vært en avspeiling av språkets logikk på samme måte som den er en avspeiling av menneskets følelser, ville vi vært det vi hørte, og hørt det vi var, og verden ville vært klar.

Jeg skriver for å gjøre verden klar, med viten om at det er språket som hindrer meg i det.

Jeg skriver for å nå frem til deg, med viten om at det er språket som skiller oss ad.

Likevel skriver jeg. Ikke fordi jeg er redd for å dø. Men fordi språket, som døden, gjør meg i stand til å se galskapen i øynene, deg, og den klare verden.


Fra "Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden"

roman

Gyldendal 1978

 

Essays av Kiøsterud

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid


Tidligere essays

Essays in English


Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger


Under arbeid ...

Åpenbaringen, Henders verk, del II   27.1.2018