Vesten – et gudløst eksperiment

Vårt samfunn er det første i verdenshistorien som prøver å klare seg uten en gud. Forfatter Erland Kiøsterud er redd det er et dristig eksperiment.


portrett Ane Bamle Tjellaug
Foto: Kristian Jacobsen


– Nå må du stille spørsmålet en gang til, så skal jeg prøve å hente meg inn, sier Erland Kiøsterud.
Forfatteren sirkler seg rundt de fleste spørsmålene han blir stilt. Strengt tatt er han mer opptatt av å spørre enn å svare.
– Jeg er et søkende menneske. Min oppgave med denne boka er først og fremst å få eksponert noen problemstillinger så leserne begynner å tenke. Jeg er ikke så opptatt av å svare.
Hans nyeste bok heter Stillhet og fortelling. I denne essaysamlingen skriver Erland Kiøsterud om det han betegner som et stort og dristig eksperiment som foregår rett foran øynene våre. "Vesten, Nord-Europa, er den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss som vi som samfunn, og som enkeltmennesker, kan se oss selv fra, se oss selv som noe annet enn det vi er," skriver han.


Grense. – Hvorfor er det dristig?
– Fordi vi ikke vet selv hvor vi skal sette grensen for hva som er mulig å gjøre med naturen, menneskene og livet. Og det kan gå veldig galt. Vi vet om samfunn bare 70 år tilbake i tid, hvor man lot grensene falle. Det skjedde i nazi-Tyskland og i Gulag i Sovjet. Synet på hva et liv er, forfalt totalt. Det kan skje igjen.
Kiøsterud advarer mot at vi tror alt er i orden, bare fordi vi oppfatter at vi selv ikke gjør noe galt.
– Det kan hende at jeg er del av et system som når vi ser tilbake på det, vil tenke: "Oi, hva var det vi gjorde?" Drapet på naturen, for eksempel. Vi trenger et annet blikk for å se hva vi holder på med. Hvis vi noen gang får det.
– Trenger vi religion for å få det blikket?"
– I dag er verden i en situasjon den aldri har vært i før, både evolusjonært og historisk. Religionene som ble etablert for 2.000-3.000 år siden, var jo svar på etiske og menneskelige tilstander på den tida, som Abrahams pakt med Jahve og Det nye testamentet. Men nå har vi gjort noen nye erfaringer som vi kanskje ikke lenger har svar på. Så hvor skal nå vietablere det som er hellig og ukrenkelig for oss?
Kiøsterud understreker at han er i en spørrende fase. Han har ikke svarene, men synes det er viktig å stille spørsmålene.
– Rasjonaliteten som preger dagens samfunn er helt nødvendig for å gjøre en analyse, skape en forståelse og se klart, men man kan også bli fanget av den. Man kan gjøre uhyrligheter og tro de er rasjonelle. Det er det jeg har prøvd å belyse ved å skrive denne boka.


Mer enn biologi. Erland Kiøsterud vil ikke svare konkret på om vi trenger en religion, eller en gud, for den saks skyld. Han ser at religioner også kan gjøre at du ikke trenger å tenke.
– Religionen kan gjøre deg så trygg at du ikke behøver å reflektere, for alt er på plass. Samtidig kan du befinne deg innenfor et system som kan være ganske destruktivt i sin konsekvens. Da tenker jeg ikke på det religiøse, men det samfunnet du bor i. Religion kan gjøre at du slipper å forholde deg til hva det vil si å bo i den verden du bor i.
– Trenger vi noe som er hellig?
– Når du kommer nær livet, kommer du også nær hvor fantastisk skjørt, sårbart og vakkert det levende er. Nå skal ikke jeg definere hva det hellige er eller kan være, men når du spør om vi har behov for det, så tror jeg at vi har behov for noe som verken tilhører etikken, estetikken eller politikken, men som i stedet berører noe som har med verdighet og ukrenkelighet å gjøre. En instans eller størrelse som gjør at vi kommer i et livsforhold som levendegjør oss. Som muliggjør oss og våre medskapninger som annet enn ren biologi, som vi dessverre lett kan forfalle til. Det er ikke sikkert kulturen vår lenger har dette i seg.


Forlot familiebedriften. – Jeg svarer ikke på spørsmålet ditt, sier Erland Kiøsterud.
Igjen. Han ler.
Han skulle egentlig vært industrileder. Som 8. generasjon Erland Kiøsterud ble han oppdratt til å ta over familiebedriften, men avbrøt universitetsstudiene for å skrive. Sin første bok, Sår som aldri gror, skrev han på gymnaset.
– Jeg merket tidlig at jeg hadde et uttrykksbehov. Da jeg var 15, visste jeg at jeg skulle bli forfatter, forteller Kiøsterud.
Det var en krevende prosess. Han sammenligner det med å være emigrant.
– Du har en historie, kunnskap, faglighet og du kan noe, og så kommer du til et sted der det ikke er klangbunn for den erfaringen. Men det ligger også en læring i det å stå ganske naken i verden. Du forstår hvor nødvendig det er å ha en forankring, men også hvor skjør en slik forankring kan være.


Må stille spørsmålet. – Min kone påstår at jeg er religiøs, sier Kiøsterud og smiler.
– Jeg klarer ikke å si det om meg selv. Men etter å ha levd så lenge, er min åpenhet og ærefrykt for det levende bare blitt større og større. Hva du vil kalle det, vet jeg ikke.
Han tror at vi har lett for å glemme at vi faktisk lever, men at å bli bevisst på nettopp det kan gi energi.
– Men det er krevende, for da må du forholde deg til spørsmål som du kanskje ikke er helt forberedt på. Det kan også være en stor glede å kjenne på smerten og det du ikke har svar på. Fordi vi har en tendens til å ville leve smertefrie liv. Men da tror jeg vi lett kan gå glipp av et dypere livsforhold som gjør oss til rikere mennesker.
– Trenger vi å ha en forståelse av hva meningen med vår tilværelse er for å ha et godt liv?
– Vi må i hvert fall stille spørsmålet. Jeg trenger ikke ha svaret, men hvis vi ikke stiller spørsmålet, er vi døde. For da har vi lukket igjen de kanalene som levendegjør oss. Men alle svar kan også ha en lukkende eller sløvende effekt.
– Jeg tror vi har behov for noe som verken tilhører etikken, estetikken eller politikken, men som i stedet berører noe som har med verdighet og ukrenkelighet å gjøre, sier forfatter Erland Kiøsterud.

Foto: Kristian Jacobsen

"Når du kommer nær livet, kommer du også nær hvor fantastisk skjørt, sårbart og vakkert det levende er"

"Det kan også være en stor glede å kjenne på smerten og det du ikke har svar på. Fordi vi har en tendens til å ville leve smertefrie liv"


Vårt Land  30.7.2013         Tilbake til 1. side