Åpenbaringen, Henders verk, del II


I forrige uke ble vi rammet på ny. Det hadde stormet hele natten, og snødd fra tidlig om morgenen av, og Magda-Marie og jeg hadde elsket. Men på en annen måte enn før: fremme, inne i mørket, trygt inne i det rommet hvor Magda-Marie og jeg skulle møtes, famlet vi etter noe vi ikke visste hva var. Vi grep etter noe som ikke var der: Stillheten hadde trengt helt inn i kroppene våre.

Da jeg våknet, lå ikke Magda-Marie i sengen, dynen hennes lå i en krøll i fotenden. Jeg står alltid opp før Magda-Marie for å gi henne kaffe på sengen. På kjøkkenet og badet var det heller ingen. Pensjonatet sov. Jeg gikk ned trappen, gjennom spisesalen, ut i glassverandaen. Jeg så ut i tåka. Det var så vidt begynt å lysne. En hvit dis lå over den isdekte fjorden. Fra inngangsdøren, i resepsjonen, oppdaget jeg sporene i den dype snøen.

Jeg finner Magda-Marie nede på brygga. Hun står ytterst ute på moloen og ser mot den snødekte fjorden. Ryggen hennes virker så vergeløs, så skjør, som i passiv beredskap, resignert og utsatt på samme tid. Hun har stått der lenge, snøen ligger over håret hennes, skuldrene på den nuppete, blå genseren er helt hvite. Hun merker at jeg kommer ut på brygga; hun snur seg før hun ser meg. Jeg går bort til henne. Med lillefingeren tørker hun tårene mine, kysser meg på pannen, legger hodet sitt i skuldergropen min og holder hardt rundt meg, som om hun er redd for at vi skal miste hverandre.

Magda-Marie har alltid forstått meg bedre enn jeg selv gjør, forstått meg før jeg forstår meg selv. Ingen av oss ville slippe taket. Som to fortapte, som to saltstøtter sto vi ute på moloen og holdt rundt hverandre, sammenflettet i snøen som dalte.

Uten å si det skjønte vi at det ikke er noen vei tilbake. En ting er å stille seg spørsmålet, en helt annen ting er jo å være det: Stillheten er ikke lenger noe vi kan tre ut av.


På radioen sier de at det pågår en slags borgerkrig i utkanten av de europeiske storbyene. Det kan hende, det óg.


Vi ble fremmede for hverandre, den natten vi elsket og Magda-Marie forsvant ut på moloen. Vi fant ikke tilbake til oss selv igjen. Da vi litt senere på dagen sto foran sinkkummene nede i felleskjøkkenet og vasket opp etter frokosten sammen med beboerne våre, var det som om vi hadde trådt ut av oss selv, ut av det vi innerst inne vet. Vi merket det begge to, men sa ingenting.

Kanskje kan hendelsen også føre oss nærmere hverandre. Jeg vet ikke. For ordene vi alltid har spunnet rundt livet vårt, og rundt kjærligheten, det som har bundet oss sammen, er ikke der som før. Det har pågått lenge: Vi har ikke lenger noe å beskytte oss med. Forsvarsverket vårt er borte. Stillheten velter frem i oss som gresset når beitedyra er forsvunnet. Det kjennes ganske truende. Nyhetene har ikke lenger noe å si oss. Heller ikke bøkene. De gamle fortellingene, som ga oss trygghet, er som smuldret opp. Vi har ingen steder å henvende oss. Verden kjennes så tynn. Vi er blitt så utsatte, så ensomme. Vi trenger hverandre på en helt annen måte enn før.


Essays av Kiøsterud

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in english


Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger


Under arbeid ...

Åpenbaringen, Henders verk, del II   27.1.2018