Livets vold


Jeg har jaktet og fisket et halvt liv. Det er en berusende opplevelse å fange vilt. Hele kroppen skjerpes og levendegjøres i møte med liv ute i naturen som skal overlistes og drepes. Denne intensiveringen av livsfølelsen under jakten, som blant annet skyldes økt adrenalinproduksjon, skygger for dypere realiteter, den har en hensikt.

Når jeg i elgjakten, fra posten min under furua inne i skogen, sikter inn elgoksen som kommer skridende med hevet hode ut av skogholtet og ut på myra, trekker av på Husqvarnaen min og feller elgen, omdanner jeg ikke bare et levende subjekt, lik mitt eget, til et objekt, men jeg avslutter en hel livsverden, lik min egen, for godt. Det samme skjer når jeg knekker nakken på ørreten jeg har fått i garnet og distansert betrakter de siste krampetrekningene til skrotten jeg har slengt fra meg på tiljen i båten.

Ørreten skal aldri mer svømme opp mot vannmassene i stryket etter mat og kjenne kroppen bryne seg på de strie strømmene, elgen skal aldri mer gresse på myra i morgenduggen, merke eimen av brunst drive mellom trærne, se en annen okse komme ut av skogholtet og kjenne musklenes spenn og hornets faste møte med rivalens horn.


Nå gjør den automatiserte tråleren og det like automatiserte slakteriet jobben for meg. Jeg møter ikke lenger byttedyrene mine i live. Den sterke sansningen – intensiveringen av livet der inne i skogen – spenningen ved å se fisken glinse i vannet og kjenne den rykke i garnet, vemodet når jeg drepte den, adrenalinet som bruste gjennom kroppen ved synet av elgen som kom ut på myra, sorgen over det følsomme dyrets død og den grenseoverskridende tilhørigheten med alt som lever som oppsto under «nattverdsmåltidet» rundt bålet, er borte. Frakoblet drapene på byttedyrene mine er jeg blitt en fremmed. Jeg bor i byen, avskåret fra opphavet mitt – fra naturen som opprettholder meg.

Mine forfedre var jegere, deretter jordbrukere før de ble handelsfolk og industrialister. Volden de begikk for å skaffe seg mat da de ryddet jorden for alt annet liv og sådde kornet og potetene, volden de begikk da de drepte elgen og ørreten og bjørnen, volden de utøvde for å forsvare seg mot konkurrenter og inntrengere, er i dag frakoblet mitt daglige liv. Livsvolden – den som gjør at jeg kan leve – er fjernet fra livet mitt. På samme måte som min egen død, når den kommer, vil bli gjennomført ute av syne, profesjonelt medisinert av mennesker i hvite frakker, stuet bort på et sykehus, fjernet fra mine medborgeres liv. Jeg tar ikke lenger liv, jeg forholder meg ikke til andres død. Hva gjør dette med meg?


Når elgen ute på myra været meg, stanset, så meg, og jeg trykket på avtrekkeren og avrettet den, bredte en distinkt stillhet seg ut i meg, den stillheten som brer seg ut i alle som tar liv, idet de tar liv. I drapets øyeblikk, i det jeg dreper et vesen med en livsverden som min egen, er jeg ved livets ytterste grense. Det er en skjellsettende erfaring. Jeg er uten språk. Jeg avslutter språket. Jeg er i det øyeblikket stedet som selv ikke har språk, jeg er det stedet språket skal komme fra, hvor det skal oppstå. Alle som har opplevd det, vet dette. I drapet avslutter jeg språket. For så å gi drapet mening.

Dette, drapsøyeblikkets stillhet, er mer tabubelagt enn noe vi kjenner til; det har dype røtter i historien, det har også en varm, religiøs, sakral side. Stillheten som bredte seg ut i mine forfedre da de hugde trær, rev opp røtter og fordrev alt annet liv for å rydde seg nytt land og dyrke korn, hvete, ris, mais, poteter; som oppsto da de knekket nakken på ørreten og drepte elgen, stillheten som bredte seg ut i dem da de avrettet sine fiender, inntrengerne, konkurrentene som truet med å gjøre deres verk til sitt (oppgaver som nå industritråleren, slakteriet og forsvaret utøver), konstituerer meg fremdeles som menneske. Jeg aksepterer at liv avsluttes for at jeg skal leve. Livet mitt er som alt liv – inkludert vegetarianerens – basert på vold. Men jeg begår ikke lenger volden selv.

Anonyme stedfortredere fordriver nå dyrene for å bryte ny mark og dyrke grønnsakene mine, de samme anonyme stedfortrederne slakter fisken og avretter oksen for meg; betalte soldater dreper konkurrentene mine for meg og fører krig på mine vegne for å underlegge gruppen min mer land, større markeder. Hver dag utføres en massiv vold for at jeg skal leve. Det skjer uten stans og over alt. Volden har bredt seg ut i hele livssfæren min, den er blitt gjennomgripende, abstrakt. Jeg greier ikke lenger gi den mening.


Da forfedrene mine gikk ut på jakt, delte de informasjon om vær, vind og terreng for å overraske fienden og vinne over byttet. De visste hvor dyret brukte å gresse, de hadde kunnskaper om fiendens vaner og vandringer. Idet de felte byttedyret, drepte fienden, oppsto stillheten i dem, morderens stillhet, like skjellsettende hver gang. Da som nå. I drapsøyeblikket avsluttet de språket. Når de kom sammen igjen – eller hjem til sine egne – fortalte de hverandre hvordan de hadde bekjempet dragen, felt elgen, ryddet jorden, fordrevet fienden, fortalte de historier som begrunnet volden og ga den mening. Kulturene våre består av disse fortellingene. Fortellingene festet dem til jorden og fellesskapet igjen, den ga dem språket tilbake. Stillheten skulle aldri mer forlate dem, den bebodde dem, slik den bebor meg i dag, men de kunne snakke igjen, de hadde gitt den en mening. Det greier ikke jeg lenger. Nå er stillheten her hele tiden. Utryddelsen av artene og ødeleggelsen av naturen, massedrapene som hvert sekund, hver time på dagen utføres for at jeg skal leve, utføres av biologiske vesener som meg selv. Stillheten som den massive utslettelsen av liv på kloden produserer, er naturens egen stillhet. Det er ikke noe rart eller mystisk ved det. Det er skalaen på naturødeleggelsen – mengden natur som ødelegges i mitt navn – som gjør meg språkløs: Den pågående utryddelsen av arter, dyr, mennesker og biotoper har gjort det umulig for meg å omdanne stillheten til en meningsbærende fortelling. Jeg greier ikke ta den innover meg, men jeg greier heller ikke å skyve den bort.


Det midlertidige fraværet av språk som oppsto da jeg ryddet naturen for liv for å dyrke poteter, drepte viltet for å få mat og fiendene mine for ikke å bli frastjålet mat – er blitt permanent. Fortellingene jeg skapte for å gi volden mening – som jeg distanserte meg fra volden med, forklarte den med – virker ikke lenger. Jeg konfronteres med stillheten døgnet rundt, uten å ha språk for den. Jeg er volden, men uten kontakt med den.


Jeg snakker som bare det, babler i vei, tar imot og formidler informasjon døgnet rundt. Samtidig vokser stillheten i meg. Jeg har ingen fortelling for utslettelsen som blir begått i mitt navn. Jeg lever i volden. Men kan selv ikke snakke. Den har tatt bolig i meg. Volden lever for meg, lever av meg. Jeg ser den, men får ikke tak i den.

Jeg tror heller ikke stedfortrederne mine, som gjør livsvoldjobben for meg; politikerne, byråkratene, teknokratene, ingeniørene, teknikerne, økonomene, soldatene og arbeiderne som hvert minutt, hver time på dagen på dagen planlegger, legger til rette for og gjennomfører den systematiske naturødeleggelsen; utryddelsen av biotoper, arter og kulturer, får tak i den. De utøver volden for at jeg skal leve, stillheten de produserer er naturens egen. Jeg greier ikke lenger romme den. Den er i ferd med å romme meg. Jeg lever lik en zombie, i en boble, regulert av lover og logaritmer, mens jeg medisinerer bort smerten og lar meg underholde for å fordrive en ubestemmelig uro, og jeg vet ikke hva. Jeg lever i et stumt diktatur jeg ikke vet hvordan jeg skal komme ut av.


Hvis det er slik at det er naturens egen stillhet som nå har kommet opp til overflaten i meg igjen, som har fortrengt fortellingene som tross alt gav den en slags mening, i alle fall holdt den i sjakk, hvis det er materiens egen stillhet som nå har trådt frem i meg igjen, hvordan forholder jeg meg til det? Hvordan lever jeg med det? Kan jeg leve med det?


Er det fordi jeg ikke lenger greier å gi stillheten språk, at jeg er blitt så uvirkelig, så uforutsigbar, flytende, lite festet, nærmest fjern, passiv, avstumpet, nesten ansvarsløs, ja, farlig likegyldig?

Hva innebærer det for meg, som forfatter, som har som oppgave å gi menneskene en fortelling, å befinne seg i stillheten?


Essays av Kiøsterud

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid


Tidligere essays

Essays in English


Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger


Under arbeid ...

Livets vold   10.12.2018