Henders verk, bind II


Hvis dette er å dø, hvis det er slik det er å dø, er det kanskje likevel til å leve med.

Jeg satt på huk i snøen foran glassverandaen. Det skjedde uten forvarsel. Jeg hadde tatt på meg anorakken og gått ut for å se på skaden, som inne fra spisesalen så ganske stygg ut. Men vinduskarmen var ikke morken, som jeg trodde, den hadde bare slått dype sprekker. Det må være god malmfuru i den, den trenger bare kitt og maling, tenkte jeg, og sendte en stille takk til snekkerne som plukket ut materialene den gangen pensjonatet ble bygget. På terrassen bak meg sto Bob og Wamwere og måkte, spadde seg innover den isdekkede snøen mens snøklattene falt med dumpe drønn fra de høye furutrærne rundt oss. Wamwere tok ekstra godt i, han har dårlig samvittighet fordi han holdt Bob skjult i østfløyen i en hel uke før vi fikk registrert ham. Vi vet ennå ikke hvor Bob kommer fra.

Solen på den vårblå himmelen blinket i skaren, som nattekulden hadde skapt. Et mildt vinddrag strøk over terrassen, det sterke, hvite lyset skar i øynene. Inne i spisesalen foran meg danset solen i den lakkerte parketten. Jeg kjenner en underlig prikking i kroppen, litt som når veggen mellom meg og verden forsvinner og det ikke lenger er noe skille mellom naturen utenfor meg og naturen inne i meg. Et øyeblikk trodde jeg det var stillheten som veltet inn over oss igjen. Men den er jo her hele tiden nå, verden der ute og verden inne i meg er den samme, vi bor i stillheten. Da merker jeg at jeg mister følelsen i høyre arm. Jeg holder meg fast i vinduskarmen. Grepet løsner. Fingrene glipper. Det kommer en ubehagelig svimmelhet. Stemmene til Bob og Wamwere blir grøtet, utydelige, liksom langt borte. Sprekkene i karmen foran meg utvider seg. Hva er det som dør? Lyden fra spadene som skjærer seg inn i skaren hakker fjernt. Da jeg skal snakke, får jeg ikke frem et ord, det blir bare babbel, ordene stokker seg, de kommer ikke ut. Jeg mister balansen. Det svaier, bena under meg svikter. Men jeg kjenner ingen smerte. Så svartner det. Det var som om en gardin gikk ned.

Jeg våknet i resepsjonen. Bob og Wamwere hadde båret meg inn. De sto over sofaen og så forskremte ned på meg, Wamwere med blanke øyne. Men jeg kan ikke ha vært lenge borte, for snøen på anorakken jeg hadde på meg hadde nettopp smeltet, de mørke fuktflekkene var fremdeles kalde.

Idi, som Bianca hadde vært og hentet, kom ut fra felleskjøkkenet og inn i resepsjonen. Idi grep hånden min, holdt den, tok pulsen. Jeg kjente varmen strømme fra hendene hans over i mine. Det er ikke nå, tenkte jeg, og søkte de rolige øynene. Idi møtte blikket mitt og smilte. Da slappet jeg litt av.

Rett etterpå kom Magda-Maria andpusten opp fra brygga. Hun hadde vært nede på butikken og forhandlet med Rina om å bytte tjenester igjen, jeg tror det er deres måte å være sammen på. Det var Magda-Marie som ringte etter lege. Beboerne våre er ikke så opptatt av lege. Jeg er kanskje i ferd med å forstå hvorfor. Det er ikke bare fordi de ikke vil ha med myndighetene å gjøre.

Legen kom etter tre kvarter. Hun mente det kunne ha vært et drypp. Hun sjekket, og konstaterte at tale, syn og førlighet var i orden, og forordnet blodfortynnende. Det ville virke, sa hun. Enda godt at det er noe som fremdeles fungerer for en som meg, som bare klamrer seg til livet. Eller gjør jeg egentlig det lenger?

Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger