Publisert 20.1.2018
Foto: "I Like America and America Likes Me"
Joseph Beuys



Hva er skjønnhet?

Av Erland Kiøsterud


illustrasjonsbilde

Overgangen fra en menneskesentrert til en økologisk forståelse av vår plass i biosfæren, vil endre vår forståelse av hva kunst og estetikk er, skriver forfatteren Erland Kiøsterud.


Fra å ha dominert kloden i tusener av år, er mennesket i ferd med å innta en ny plass på biotopen jorden. Det har gått opp for oss at vi for å overleve som art må dele kloden på like fot med alt annet levende og ikke-levende – at en av våre hovedoppgaver i fremtiden vil være å ta vare på det som muliggjør livet; vi skal forstå kretsløpet vi inngår i og forvalte det på en annen måte enn vi har gjort til nå. Vi må kanskje til og med bli færre av vår art, mens økosystemene som opprettholder oss – og plante- og dyrelivet i dem – må bli flere for å få det til. Endringene vil antagelig være like store og kan komme til å ta like lang tid som da vi for ti tusen år siden underla oss biosfæren og gjorde mennesket til alle tings mål, da vi gjerdet inn jorda, bygget murer rundt byene våre og skapte sivilisasjonene vi er så stolte av. Men med de murene stengte vi også ute naturen vi kom fra.


Det er selvfølgelig ingen vei tilbake til livet før jordbruket og teknikken. Spørsmålet er hvordan vi med kunnskap og forståelse går fremover. Spørsmålet er: Hva innebærer det for oss å gå fra en antroposentrisk – menneskesentrert – forståelse av biosfæren, der målet for alle tankene og handlinger våre har vært mennesket, til morgendagens økosentriske forståelse av biosfæren, der målet for tankene og handlingene våre vil være å ta vare på biosfæren som helhet sett fra økosystemenes perspektiv og behov. Det er et stort sprang. Det er ikke gjort på en dag. Heldigvis. Vi trenger tid til tilpasning. Dette har aldri vært gjort før. Evolusjonen er nådeløs. Reversering er ikke mulig. Spørsmålet er hvordan vi går fremover. Har ikke måten vi tenker og handler på vært viktig før, er den det nå. Denne refleksjonen handler om hva overgangen til en økologisk forståelse av livet på kloden vil innebære for kunsten, for vår oppfattelse av hva skjønnhet er, for hva vi i fremtiden vil forstå som estetikk.


Naturen, den er blomsterenger og solnedgang, og den er dødelige vulkanutbrudd og kjøttetende bakterier. Den er deg og meg, luften, vannet, alt som skapes. Den er forskerens iskalde blikk og mystikerens gudsvisjon. Naturen er både lys og mørk, mild og farlig. Først og fremst er den vill, pervers, besatt av å reprodusere seg selv. Hvis alt som er, er natur, vet vi egentlig ikke så veldig mye om naturen. Men det vi vet, er at den organiserer seg i økosystemer, og at det er utveksling av levende og død materie i økosystemene som gjør livet mulig. Økosystemet selv er under konstant endring. Det er sårbart. Og det kan gå i stykker. Livet i et økosystem er forbundet med stor risiko. Og ethvert individuelt liv ender med død og dekomposisjon...


Da mennesket fikk bevissthet, så vi hvilken nådeløs natur vi levde i. Kanskje det er én av grunnene til at alle samfunn i så stor grad omgir seg med skjønnhet. For mange er skjønnhet i en eller annen form det som i det hele tatt gjør livet mulig å leve. Vestens estetiske tradisjon oppsto da vi ble stasjonære og stengte naturen ute fra byene våre. Vi så muligheten for økt trygghet, for økt forutsigbarhet. Årets gang, skrifttegnenes stabilitet og stjernehimmelens konstans ga løfter om evighet og eksakt gjentagelse. Bak byens murer utviklet vi orden og symmetri og underla oss én leder, én gud – idéen om konstans. Grekerne tok denne ideen og gjorde den om til noe vakkert, uforanderlig og ukorrupt, til idéen om det skjønne som finnes uansett tid og sted, hinsides den farlige, uforutsigbare naturen. Vi trodde vi var reddet.


Men i vår lengsel etter denne opphøyde, guddommelig skjønnheten lå det også et slags vanvidd. Fra Hektors skinnende hjelm til Venus av Milo, Rafaels madonna, Riefenstahls atleter og reklamefilmens ikoniske bilder av vakre mennesker og sterke, blanke biler går det en lang, ubrutt linje: jakten på det estetiske objektet, på det perfekte, det fullkomne og uovervinnerlige, uberørt av naturens nedbrytning. Forlokkende og uvirkelig på samme tid. De moderne kunstnerne så galskapen i vestens estetiske tradisjon, brøt med den og viste sin forakt for den ideelle skjønnheten ved å dyrke forestillingen om det stygge og ekle, det fragmentariske og usammenhengende. Bruddet ble på mange måter et speilbilde av hva de tok avstand fra, slik negasjoner gjerne blir. Mens vi andre dødelige jaktet på de sublime bildene, de perfekte kroppene, de ultimate utsiktpunktene og raskeste bilene, brøt modernistene ned alle disse verdiene, for å vise oss hulheten i dem, men i en like høyspent estetikk, i en like rivaliserende jakt på makt og dominans som samfunnet de opponerte mot. Imens døde naturen rundt oss. Det virker som om vestens estetiske tradisjon har lite å tilby oss som økosystemets voktere; den estetiske tradisjonen vår er kanskje heller en del av problemet. Én moderne kunstner, Joseph Beuys, som konkret knyttet seg til det som trygger livet og naturen, peker i en annen retning. Han står ikke lenger alene. I dag er estetikken Beuys en gang eksperimenterte med blitt en bred bevegelse med mange retninger.


Også tradisjoner hvor den nære naturen, og ikke himmellegemene, dannet utgangspunkt for forståelser av skjønnhet, som i Kina, Japan og flere urbefolkningers, har mye å lære oss. Men ingen av disse har den moderne vitenskapens forståelse av det totale økosystemets være- og virkemåte og de enorme utfordringene kloden som helhet står overfor. Verre; de samme urbefolkningene, de samme tidligere høykulturene, ja, hele jordens befolkning, fattige som rike, er i dag i ferd med å ta over vestens idealiserte forestilling om skjønnhet, hånd i hånd med forbruket vårt. Og antagelig hører de sammen, den guddommelige skjønnheten og overforbruket. I vår jakt på en skjønnhet som, fordi den er en forestilling, en drøm, ikke kan realiseres, har kapitalen i det a-religiøse samfunnet funnet sitt ultimate omdreiningspunkt. Alltid utilfredsstilt, alltid med håp om å komme nærmere, leter vi etter muligheter for tilfredsstillelse i markedet. Jakten på vestens uoppnåelige skjønnhet krever noe av biosfæren som den ikke kan levere: kloden vår utarmes, dyrene forsvinner, økosystemene går i stykker.


Biosfærens samtale med seg selv gjennom økosystemene sine vil fortsette om mennesket eksisterer eller ikke. Med vår adferd og vårt antall er vi i ferd med å endre biosfærens måte å fungere på – dyrene dør, klimaet endrer seg. Biosfærens og menneskets fremtid er for tiden uløselig knyttet sammen. Vi befinner oss i et skjebnefellesskap. Det kommer ikke til å vare. Økosystemet er alltid under endring. Biosfæren trenger ikke oss. Men akkurat nå snakker biosfæren til seg selv, gjennom oss. Dersom vi ikke forstår dette, og dersom vi ikke greier å fortolke budskapet, vil biosfærens samtale med seg selv fortsette, men uten oss. Livet på jorda er i dag prisgitt skjønnhetsforståelsen vår.


Stillheten denne situasjonen har hensatt oss i, er som den aller første stillheten, stillheten før vi ga noe navn og mening. Hvordan skal vi tolke biosfæren? Hvordan skal vi uttrykke oss – og handle? Må vi lytte på en annen måte enn vi har gjort til nå? Må vi reparere det vi har ødelagt, lege det vi har skadet? Må vi tenke gjennom hva vi bruker av materialer? Må vi trekke oss tilbake, gi plass til dyrene og plantene igjen? Må vi bli færre? Må vi utvikle en ydmykhet for i det hele tatt, i et kort øyeblikk, å være her, i live? Må vi vise naturen en helt ny respekt gjennom vår måte å bruke språket på? Må vi slutte med inngrepene våre, slutte å dominere hverandre og naturen? Må vi fordele godene på en annen måte? Må vi se verdien i selve endeligheten, i det komplekse og smertelige ved å leve i et økosystem? En ting er sikkert: Vi vil utvikle helt nye forståelser for hva skjønnhet er.



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid


Tidligere essays

Essays in English


Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger


Under arbeid ...

Åpenbaringen, Henders verk, del II   27.1.2018