Det siste jeg husket var at jeg satt på en benk i parken og så verden forsvinne. Det var en fin kveld. Himmelen var blåsvart, med smale, hvite skyer i horisonten. Jeg hadde arbeidet intenst og uten søvn i flere dager, og gått, snarere løpt ut, for å komme bort fra arbeidet; det hadde begynt å sne i arbeidsværelset mitt. Jeg holdt på med boken til Sarah. Parken er folketom. Jeg ser på de hvite skyene. Stillheten brer seg. Et øyeblikk er hodet mitt helt klart, og i samme øyeblikk er det som tømt for bilder. Det er ingen ting der, og jeg forstår at det aldri kommer til å være noe der.


[ … ]


Neste morgen gikk jeg ned i fyrrommet igjen, satte på ny opp blikkboksen og avfyrte to nye skudd. Og nå kjente jeg pistolen hvile i hånden, trygt og fortrolig; det var kontakt. Jeg tømte magasinet, la våpen og magasin i hver sin skuff, låste igjen, gikk opp i første etasje og støvsuget stuen.


Fra "Måltidet i Bocca"

roman

Oktober 2002

Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger