Publisert 14.10.2015
Ill.: Walter Dendy Sadler "Friday"


Sulten og skjønnheten

Av Erland Kiøsterud


illustrasjonsbilde

Det begynte antagelig aller først med leppenes myke møte med maten: med den lunkne melken som strømmer inn i munnen, med det friske, kjølige mangokjøttet, lukten av ferskt, nybakt brød; med synet av det fete, glinsende lammet på glørne, med fiskens hvite, potente kjøtt og de grønne og gule grønnsakene som ble satt foran oss; med duftene og smakene, formene og fargene. Vi sitter rundt bordet, eller rundt bålet, store og små. Vi er sultne. Alle sanser – syn, lukt og smak – er satt i beredskap. De andre har begynt å forsyne seg. Fingrene mine berører den gylne, nystekte sardinen. Jeg kjenner fiskens myke konsistens. Med hånden fører jeg sardinen opp til munnen. Forventningen øker, hele kroppen er klar for møtet som skal finne sted. Maten berører leppene mine, som folder seg rundt føden og lukker den inn i munnhulen. Idet smaken brer seg i munnen og jeg ser opp og møter mors, fars eller en av de andres blikk, erfarer vi som ser på hverandre stillheten. Stumheten som nå bebor oss, det tause uttrykket i øynene våre i dette korte sekundet før vi fortsetter å tygge, svelge og stille sulten, har et førspråklig opphav og kan ligne det åpne, nakne blikket til det ammende barnet. Ord blir for små, for unge, for-sent-komne til å betegne følelsen som nå brer seg i kroppen min, som var dette det første livgivende måltidet. Når øyeblikket er over – det går så fort at man må være seg det bevisst for å merke det – kan de første ordene uttales: at det smakte, at det var nydelig, utsøkt, bedre kan det ikke bli. At det gjorde godt.

Er vi skrubbsultne etter en hard arbeidsdag eller en lang marsj over fjellet, vedvarer stillheten. Da ser vi helst ned igjen og fortsetter å spise i taushet. Bare knitringen fra ilden eller en svak smatting høres.

Nærmere erfaringen av sannhet – av det gode og vakre – enn når måltidet skjer, er det vanskelig å komme.


To verdener, to liv, møtes når maten møter leppene mine; det livet som er meg og min kropp, og det livet jeg tar til meg – sardinens, søtpotetens – og som ikke lenger skal være sitt eget liv, ha sin egen form, men fra nå av inngå i mitt liv. Møtet er av et annet slag enn det jeg erfarer når lungene mine fylles av luften jeg deler med det som lever, eller når jeg drikker vårt felles, livgivende vann. Vannet og luften skal beholde sin form.

I matens møte med leppene mine, med det som er meg, møtes det som ikke lenger skal være, med det som skal bli. Det skjer mange ganger per dag og så umerkelig at jeg ikke tenker på det, det er like naturlig for meg som møtet med luften jeg puster inn og vannet jeg drikker. Men i det stillferdige møtet mellom maten og leppene ligger det et drama. Livets eget.


Første gang jeg så en flokk utmagrede løshunder kjempe om en matbit, det var et åtsel, jeg var bare et barn og hadde selv hund, ble jeg rystet av voldsomheten. Antagelig skjønte jeg bare delvis hva som skjedde. Dyrene har kastet seg over et råttent kjøttstykke som ligger skittent og halvblodig på bakken, de bjeffer, snerrer, glefser mot hverandre. Det går hardt for seg. De skabbete kjøterne jager hverandre bort for å få mest mulig av kadaveret selv. For å stille sulten, døyve smertene, skal jeg senere forstå. Scenen gjentar seg i naturen hver dag. Innimellom ser fuglene sitt snitt til å snappe til seg en liten bit av skrotten, men så fort rovdyrene er tilbake, flyr de opp igjen.

Løshunders kamp om maten er ikke et vakkert syn. Noen kommer ut av måltidet med flenger i huden, andre kommer ikke engang til. De av oss som har studert slike scener, har også lagt merke til hvordan den tynneste, kleineste, mest puslete hunden heller ikke denne gangen fikk mat, og vi har fulgt valpens videre skjebne der den, med svakere og svakere pust, altfor utmattet til å søke skygge, blir liggende i solsteiken og lide sultedøden.

Senere skal synet av nødlidende mennesker som kaster seg over maten som slippes fra transportflyet, brenne seg inn i meg. Med lange stokker slår vaktene nede på bakken løs på de sultne for å forsøke å holde en slags orden og hindre at de sterkeste tar alt. På veien tilbake til landsbyen viser det seg at maten likevel blir stjålet, de utmagrede barna ranet.

Også i nazistenes fangeleirer ble det stjålet mat; i leirer opprettet for å holde sultne, fattige fra sør borte fra de rikes bord i nord stjeles også mat, fordi maten deres allerede er stjålet.


Kan det ha vært den gangen vi gikk i skogen og sanket bær og var helt avhengige av at hver og en av oss varslet de andre når en fare ble oppdaget, at vi begynte å fordele maten likt mellom oss? Eller var det under den store tørken – da gammel og ung, stor som liten, ja, også nabostammen måtte til for å overmanne den digre mammuten – at vi forsto at vi trengte hverandre? Eller tappet den utmattende kampen mellom alfahannene flokken vår til de grader for krefter den vinteren vi var på vei gjennom snøen, at vi der og da bestemte oss for hvordan maten i fremtiden skulle fordeles, og hunnene bli behandlet? Vi tok bare ikke sjansen på enda en gang å bli så utsatte og sårbare på grunn av hannenes meningsløse, opprivende konflikter.

Vi vet ikke akkurat når, men på et visst tidspunkt i historien greide den flokken seg best som sørget for at kjøttet ble stykket opp i like deler og de seksuelle nytelsene jevnere fordelt; på et punkt i historien overlevde de av oss som hindret utmattende, voldelig rivalisering om føden og forplantningen.

Med maten godt fordelt, kurtisen regulert, incesten forbudt og nytelsene proporsjonert ble det mulig for oss å greie oss som en stor flokk under svært krevende forhold.

Omformingen av brutalt drepte dyr til smakfulle retter, av vold til kjærlighet, av stein og bein til redskaper; av natur til skjønnhet og symmetri – til symboler, språk og fortellinger – er det mest fascinerende menneskedyret har gjort.


Enhver som har reist i fremmede kulturer, kan ikke unngå å bli slått av hvor ritualisert inntaket av måltidene og omgangen mellom kjønnene er, hvordan formene som regulerer sult, nytelse og seksualitet gjennomsyrer samfunnet – av hvordan skjønnheten utgjør den bærende kraften i samfunnene våre.

Om det er den rytmiske ringdansen på Færøyene eller sirlig tempeldans på Bali vi overværer, masaiers og kinesiske bondeungdommers finstilte kurtise eller et påskemåltid i Jerusalem, et sildekalas i Sverige eller et landsbymåltid på en gresk taverna, erfarer vi det samme: I festen, bryllupet og begravelsen gjenskaper menneskene gjennom dyptgående estetisering av driftene fellesskap og samhørighet. Vi dekorerer maten, pynter bordet, setter opp blomster, vasker, sminker oss og tar på oss de fineste klærne vi har, vi gjør omgivelsene og oss selv om til kunstverk av farger, orden og symmetri hvor alt som skjer, selv midt i festens kaos, skjer etter ritualets forutsigbare mønstre.

Musikken som spilles, samstemmer oss; under dansen utfolder kurtisen seg; med gaveutvekslingen danner vi stabile sosiale bånd: En gang kan vi komme til å trenge hverandre igjen.


Vi venter med å spise til alle er servert, vi lar gjestene forsyne seg først. Vi tilpasser oss kavaleren eller borddamen vår, vi lytter til den utkåredes signaler og behov. Vi gir hverandre blomster, bøker, bilder og musikk og diskuterer hva som er kvalitet, vi går på galleri, på teater, i tempelet eller i parken sammen. Vi dyrker skjønnheten.

De gamle filosofene visste hva de gjorde når de beskrev «det sanne, det skjønne og det gode» som én og samme ting.


Skjønnhetens uregjerlige utspring: Den voldsomme sulten, begjæret etter den fruktbare kvinnen eller den potente mannen, lengselen etter det som skal skje med oss i møte med det sublime bildet eller musikkstykket, de sterke lystfølelsene som oppstår i hodet mitt når jeg ser de modne, gule plommene eller den sprøstekte kyllingen, lysten som våkner i møte med den vakre, halvt tildekkede kvinnekroppen og det forførende smilet hennes, hensetter meg i en tilstand som bare leder én vei.


Jeg bor i en verden som har oppstått uten årsak, som skal opphøre uten årsak, og hvor livet i sin grunnform består av å spise og bli spist, av å fødes, forplante seg og forsvinne. Stillheten som et øyeblikk åpner seg idet elgen faller for skuddet mitt og jeg i munnen omformer dyret til formløs materie, som åpner seg idet bevisstheten min løser seg opp under kopulasjonens språkløse stadium eller i mitt stumme møte med den alltid pågående døden, er naturens, universets egen stillhet. (I mange religioner utgjør denne stillheten det hellige.)

Vi lukker gjerne øynene for det fordi det er så ubehagelig, men i disse korte øyeblikkene da vi kan se forbi oss selv og inn i det som ligger utenfor oss, får vi et lite innblikk i en verden som eksisterer uavhengig av om vi finnes, som har oppstått uten grunn og vil opphøre uten grunn, og som var her før vi kom og vil være her når vi ikke er lenger. Og i den verdenen, under fortellingene våre, er det helt stille. Ingen mening. Ingen retning. Ingenting.

Når jeg prøver å omdanne denne grunnleggende stillheten i verden til skjønnhet, gir jeg det som skapte meg og som er språkløst, språk og mening. Den tynne, midlertidige, symbolske orden jeg spinner rundt de dypeste realitetene i eksistensen, er en illusjon, men jeg har ikke noe annet. Tilført energi kan illusjonen virke en god stund innenfor en lokal orden, slik mange ulike typer lokale ordener ellers i verden opprettholdes over en viss tid, om de tilføres energi.


I Vestens – vår, de modernes – lokale orden har friheten høyest verdi: friheten til å velge livsstil og konsumere etter eget forgodtbefinnende; friheten fra fellesskapets og naturens tvang. Det er nødvendigvis en svært energikrevende lokal orden.

Når balansen mellom oss brytes, hvilket skjer med jevne mellomrom, når sulten setter inn, rivaliseringen øker og volden tar over – når fortellingen vår ikke virker lenger – da kan stillheten, som vi til da har gitt språk, bre seg igjen, og vi, de fredeligste av alle, kan komme til å oppføre oss veldig annerledes enn det vi gjør i dag, for å forsvare våre friheter og privilegier.


I vår lokale, kapitaldrevne orden, hvor alt er gjort om til varer, har «det skjønne, det sanne og det gode» i effektivitetens og frihetens navn skilt lag. Det er selve modernitetens varemerke at kunsten, vitenskapen og religionen anerkjenner hverandre som separate, helt adskilte viten- og erfaringsfelt. I vår lokale orden er kunstnerne stolte av at kunsten ikke har noen forpliktende funksjon i samfunnet, og heller ikke behøver å forholde seg til menneskenes basale behov, at den har frigjort seg fra enhver sammenheng og i frihet kun svarer for seg selv.

Når noen kunstnere likevel søker seg mot stillheten i verden og samtidig bestreber seg på å overskride den, er det antagelig fordi de vet at det er der, i det møtet, at kunsten har sitt utspring, at skjønnheten på et dypere, mer sammensatt plan dannes, at menneskedyrets fortelling tar form. Og når de er villige til å ta en så stor risiko, å gå inn dit hvor selve språkdannelsen skjer – eller ikke skjer – er det nok ikke bare for å opplyse, men i håp om at det ut av kunsten skal oppstå en annen, muligens også bedre verden.


Men hva gjør vi, kunstnerne, i den kapitaldrevne enklaven den dagen det går opp for oss at det som opprettholder vår lokale orden – naturforbruket vårt – er i ferd med å skape global uorden; at maten og nytelsene er faretruende ulikt fordelt; at kunsten vår har mistet sin funksjon, også som frihetsmarkør; at vår lokale estetiske orden er på vei mot utmattelse og før vi vet ordet av det kan bli uforståelig, også for oss selv? Hvilken fortelling skal vi fortelle hverandre når det går opp for oss at stillheten er i ferd med å bre seg igjen – at fortellingene våre ikke virker lenger?



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


Essays in english:

The final philosophical question  Modern Times Review

The ongoing encounter  Eurozine


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, del II   6.10.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger