Svært tidlig i livet, allerede i slutten av tenårene, var denne bevisstheten dypt rotfestet i meg, den var like mye et credo som en forståelse av skjebnen min og hva det ville si å være å være meg: Jeg visste, jeg var helt sikker på, at jeg ikke ville leve lenger enn til mine femogtyve. Jeg hadde mye, veldig mye å gjøre – alt det jeg skulle se, erfare, oppleve og skape; reisene jeg skulle foreta, kvinnene jeg skulle møte, bøkene jeg skulle skrive, måtte jeg få gjort før det, før mine fylte femogtyve. For da ville det være slutt. Hvordan hadde jeg ikke klart for meg. Men at livet mitt ville være over om bare noen ganske få år, var jeg helt sikker på. Jeg levde også deretter: hardt, hensynsløst og intenst.

En viss romantikk var det i denne forestillingen, jeg hadde lest om de unge døde kunstnerne, de tok det helt ut, de også. Men det var like mye min erfaring av livets totale meningsløshet som skapte denne bevisstheten. Ikke én dag lenger enn nødvendig skulle jeg befinne meg på jorden, i denne golde ørken, under denne tomme himmelen. Det jeg ikke hadde skapt innen da, ville aldri bli skapt. Derfor måtte det skapes og leves nå, mens det ennå var tid. Ingen ville ha greid å overbevise meg om noe annet. Det livet jeg så andre leve var helt uaktuelt.

Kildene til erkjennelsen var flere: Min egen erfaring av at den ene veggen i livet mitt var borte, da jeg som ung sto foran vinduet i barndomshjemmet mitt og forsto at verden innerst inne var taus, og tårene mine trillet. Zapffe hadde i sin bok Om det tragiske sagt det i klartekst: Mennesket er den eneste eksistensen på kloden som vet at dets eget liv er fullstendig uten mening, det søker en rettferdighet som ikke finnes. Og franskmannen Albert Camus hadde gjort analysen: Det eneste virkelig alvorlige filosofiske problemet er selvmordet. Hvorfor leve?

Det er nå over førti år siden forestillingen om min korte tid på jorden sto som en påle i meg. Jeg er fortsatt i live. Førti år i ørkesløsheten? Førti års vandring i ørkenen? Jeg er fortsatt her. Hvorfor avsluttet jeg ikke? Var det verdt det? Vet jeg noe mer – noe annet i dag – enn jeg gjorde da?

Og hva var det som skapte denne opplevelsen av akutthet? Var det mitt møte med kunsten? Med kjærligheten? Fattigdommen? Eller var det min lengsel etter noe jeg ennå ikke hadde navnet på, som jeg søkte, og som gjorde livet så uutholdelig intenst? Jeg har den samme brannen i meg i dag.

Hva var det jeg søkte? Hva var det som ba om å få navn? Hva er det som ber om å få navn?

Møtet med fattigdommen var et sjokk for meg. Jeg hadde ingen erfaring med den. Jeg var helt uforberedt. Han het Rolf og gikk i klassen min. Faren hans var baker. Jeg ble med ham hjem etter skolen en dag. Jeg var åtte år. Leiligheten hans lå i andre etasje i en bygård og vendte mot en trang, dunkel bakgård. Den besto av ett rom og kjøkken. Fire mennesker bodde på det ene rommet. Hvordan? Kjøkkenet hadde en komfyr og en utslagsvask. Doen var på gangen. Det var mørkt og fuktig der. Hjemme hos meg, oppe i åsen, hadde jeg mitt eget soveværelse og mitt eget bad og egen terrasse ut mot hagen. Lekeværelset mitt, som lå mellom soveværelset og terrassen min, og hvor jeg hadde lekene mine, var like stort som hele Rolfs leilighet. Moren til Rolf, da hun sto foran meg, var fast og solid. På Rolfs forslag går vi for å besøke Eddie, som bor ute på Holmen lenger nede i byen, en liten øy som ligger midt ute i elven der den går over i fjorden. Nysgjerrig balanserer jeg over treplankene på den smale gangbroen som går parallelt med jernbanebroen, og som er den eneste veien ut til Holmen. I elven under meg flyter kloakken i store, brune flak. Huset til Eddie, rett over på den andre siden av broen, under jernbanelinjen, er en umalt, glissen brakke. Avfall, søppel, ligger strødd rundt huset. Eddie kommer opp av det giftgrønne, grumsete vannet og tar på seg en fillete genser. Han har badet.

Jeg fortalte det ikke til noen, ikke til dem hjemme heller. Da jeg noen år senere, som sekstenåring, etter å ha arbeidet meg på båt over til Amerika, og jeg mot alle advarsler går alene gjennom Harlem hvor det er søppelstreik, er det denne verdenen jeg søker. Enda noen år senere, på bommen midtvinters, blakk og frossen i havnebyen Pireus utenfor Athen, deler jeg leie med en uteligger med klumpfot bak en lagerbygning på kaia og får tildelt mat på suppekjøkkenet. Jeg tar arbeid hvor det er arbeid å få. Hjemme igjen i Norge, med soveposen under armen, forlater jeg min bopel i Oslo og tilbringer dager som uteligger i hovedstaden: Byen min snur ryggen til meg, jeg nektes adgang til kafeene, husenes fasader med varmt lys i vinduene griner mot meg, jeg deler brennevin med alkoholikerne på Østbanestasjonen og utenfor Blåkors, jeg sover på en iskald branntomt. Hva var det jeg ville se? Hva var det jeg ville vite? Forstå?

På samme tid, og med like stor intensitet, utforsker jeg den fysiske kjærligheten, jeg prøver ut narkotiske stoffer og jeg utfordrer døden – som om det skulle ligge en sannhet på den andre siden. Eksperimentering med kjønn og stoffer ligger i tiden, jeg deltar i alle sammenhenger, spiser meskalin og LSD og kjører min mors bil til jeg ender utfor veien. Og jeg kommer i fengsel i utlandet. Jeg jakter storvilt og overværer tyrefekting. Men det er ikke selve drapet, forløsningen, eller utløsningen, jeg er ute etter. Viktig nok. Men jeg er ikke en adrenalinsøker på jakt etter opplevelser. Det er noe annet jeg vil, en grense jeg må passere, en vegg jeg må trenge igjennom for å se det som er på den andre siden. Skuffelsen er like stor hver gang. Det er ingen ting der. Så snart jeg har prøvd ut noe nytt, går jeg videre. Var det ikke mer enn dette? Er dette alt? Er det dette som er? Jeg er atten år, jeg skriver min første bok, Sår som aldri gror. Mitt intense begjær etter liv forstår jeg lite av, men jeg har allerede lenge vært fortrolig med stillheten i verden.


Fra "Stillhet og fortelling"

essay

Oktober 2013

Essays av Kiøsterud

Det gjenstår ett filosofisk spørsmål  Ny Tid

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie  Ny Tid

Tidligere essays


 

Intervjuer med Kiøsterud

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer


 

Lenker til Kiøsterud

Aschehoug Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet


 

Under arbeid ...

Henders verk, bind II   6.1.2017


 

Ny Tid anmelder "Sulten og skjønnheten"


 

Vårt Land anmelder "Henders verk"


 

Tidligere pressemeldinger