Publisert 18.8.2017
Ill.: ©Tine Poppe

Fellesskapet som skal komme er en lærd, rik, kompleks og til dels dunkel tekst. Her og der grenser den til mystikken: Agamben tømmer væren for en patriarkalsk Gud Fader med den ene hånden og gjeninnfører med Spinoza alle tings guddommelighet med den andre, før han trekker det hele tilbake inn i det profane, for så å holde «løsningen», en dirrende aura, frem for oss.

Agamben og avståelsens etikk

Av Erland Kiøsterud

To forsøk på å etablere fellesskap preget forrige århundre; begge led skipbrudd.

Det ene, sovjetkommunismens, som i utgangspunktet søkte rettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på kollektiv eiendomsrett, styrt av en selvoppnevnt elite, proletariatets diktatur. Det andre, fascismens, som søkte urettferdighet, ville bygge et fellesskap basert på biologisk renhet og styrke, styrt av en selvbestaltet diktator.

Begge samfunnsformene delte ett sentralt trekk med fellesskapene som menneskene gjennom tidene har etablert, om det har vært klanens, klassens, rasens, religionens, krigens, kjønnets eller fedrelandets:
Fellesskapene vi kjenner til blir etablert ved å avgrense seg i forhold til omverdenen og utelukke den som ikke underlegger seg.

I Russland ble kommunismen erstattet av oligarkisk kapitalisme hvor folket nå bindes sammen av en ekskluderende, religionsunderstøttet nasjonalisme; i Vesten ble et etter hvert uthulet demokrati erstattet av en hyperkapitalisme (som er i ferd med å svi av klodens ressurser), hvor folket bindes sammen av ideologisk selvforherligelse og illusjonen om individuell frihet som ny himmel over plyndringen av mennesker og natur.

Fellesskapets mulighet. Å tenke fellesskapet på nytt etter forrige århundres katastrofer har ikke vært lett, og er mye av grunnen til at en aggressiv kapitalisme har hatt fritt spillerom; det har ikke foreligget åpenbare alternativer. Bortsett fra enkelte forsøk på seksti- og syttitallet, hvor det blant annet ble eksperimentert med flate maktstrukturer, og nå viktige, pågående, altfor lite påaktede eksperimenter med økokollektiv og økolandsbyer, har det stått stille rundt selve tenkningen om hva et fellesskap som ikke er basert på utelukkelse kan være.

Men i 1983 ble stillheten brutt. Da kom Jean Luc-Nancys bok La communauté désoeuvrée, som kan oversettes med «Det av-arbeidende» eller «Det ikke-iverksettende fellesskapet». Boken ble samme år møtt av Maurice Blanchots La Communauté inavouable, «Det uuttalte fellesskapet». I 1990 publiserer Giorgio Agamben boken som her skal omtales: La comunità che viene, «Fellesskapet som skal komme»; i 1994 gir den amerikanske Levinas-oversetteren Alphonso Lingis ut The Community of Those Who Have Nothing in Common, og i 1998 publiserer Roberto Esposito sin analyse: Communitas, «Fellesskap».

Hovedkilden til denne rekken filosofiske verk finner vi i George Batailles eksperimenter med og refleksjoner rundt hva et fellesskap kan være, fra 1935 og utover. Bataille forsto kolonialiseringen og undertrykkelsen av mennesker og natur som en følge av kapitalismens og kommunismens vektlegging av arbeid, verk og iverksettelse. Uansett hva man måtte mene om Bataille: med stor personlig investering spør han igjen og igjen hva et fellesskap kan være om det ikke skal basere seg på undertrykkelse, tilegnelse og utelukkelse.

Ontologi. Der fagfilosofen Jean Luc-Nancy nytenker et fellesskap hvor man ikke iverksetter en ny, voldelig identitet, men kommer sammen for å dele, utforsker litteraten Maurice Blanchot blant annet kjærlighetens og litteraturens fellesskap, mens Agamben, med sin filosofiske arkeologi, åpner nye fellesrom. Og der den fenomenologiske og eksperimenterende Lingis kaster seg ut i fellesskapets sanselige erfaringer, går Esposito til romerretten og til biopolitikken for å avkle fellesskapenes destruktive genealogi og søke nye. Én ting forener disse prosjektene: nedbygging av det pompøse vestlige egoet og spørsmålet: hvordan unngå å gjenta volden som fellesskapet utøver mot sine egne og mot omverdenen?

Av disse sentrale verkene i nyere kontinental filosofi er Agambens Fellesskapet som skal komme det eneste som er oversatt til norsk. Det er i seg selv en begivenhet. «Fellesskapet som skal komme» er en komplisert bok, noen vil si sofistikert eller til og med filosofisk litt jålete. Men det er utenpå. Agamben trer med denne boken (som åpner for Homo sacer-verket) frem som en filosof man må regne med: boken er også en ontologi – en undersøkelse av hva som er og på hvilken måte det er; en forutsetning for å kunne si noe vesentlig om verden og om politikken. Den er kort og fragmentarisk, den har et høyt abstraksjonsnivå, og den unndrar seg definisjon.

Det partikulære. De første kapitlene bruker Agamben til å fremstille det det gjelder. Og det er det partikulære som alltid gjelder – deg, meg, gjesten, den fremmede, en «hvilken-som-helst» væren fritatt for definisjon, egenskaper og tilhørighet, hverken dømt eller frelst, rød eller blå – Paulus ville sagt hverken mann eller kvinne, romer eller jøde, omskåret eller ikke-omskåret – og med like stor verdi som enhver annen «hvilken-som-helst» væren. Hvordan finne frihet og rom til denne «hvilken-som-helst» væren, som alltid undertrykkes, og som selv er en potensiell undertrykker, er Agambens prosjekt.

«Sannheten åpner både for seg selv og det usanne,» siterer Agamben fra et ordtak, og vender sentrale begrepspar i kulturen vår ut og inn for å vise hvordan størrelser som felles og eget, godt og ondt, det partikulære og universelle ikke står i motsetning til hverandre, men betinger hverandre, flyter over i hverandre, ja, når man går dypere, er avhengig av hverandre, og til slutt også oppløser hverandre. Og det er i dette åpne, ikke-ekskluderende rommet Agamben søker kimen til fellesskapet som skal komme, hvor «hvilken-som-helst» væren i sin streben etter å være i live kan finne kjærlighet og velbehag.

På mange måter ligner Agambens demontering av den vestlige metafysikken kinesisk filosofis måte å forstå åskammens avhengighet av dalbunnen på, hvor lys og skygge, varmt og kaldt, sterkt og svakt, én og mange forutsetter hverandre i en mer nøytral verden, der livet, ifølge Agamben, kanskje kan leves slik det er, før det bestemmes og klassifiseres, før det utstøter og utstøtes.

Agamben trekker den sveitsiske forfatteren Robert Walsers «antiromaner» frem som eksempler på en vei dit. I Walsers nøytrale, ikke-betegnende og utmattede romanspråk og hans like ubetydelige og uanselige romanpersoner, som ikke higer etter å være noe, smetter småborgeren (Agamben mener at vi alle er blitt småborgere) under radaren, slipper taket i ønsket om å markere seg, være noe ... og bare er, likesæl, identitetsløs, konfliktløs, i en verden han «lar være».

Også i varesamfunnets og reklamens uvirkeliggjøring av oss ser Agamben en utvei: Med en kabbalistisk utlegging av shekhinas åpenbaring av alle tings intethet, lar han den anonyme kroppen smette ut av masken reklamen og skuespillsamfunnet har gitt oss, og ut i friheten, identitetsløsheten, uegentligheten – frisatt, som singularitet, i et ikke-ekskluderende fellesskap.

Metode. I stedet for å bygge systemer og logiske resonnementer, sidestiller Agamben på poetisk vis sine elliptiske filosofiske utgravninger, for å fravriste filosofien et ikke-beherskende, ikke-ekskluderende rom – fravriste den en ontologi som hverken fanger eller lar seg fange – for slik å gi plass til det som gjelder; en «hvilken-som-helst» partikulær væren – deg, meg, gjesten, den fremmede, og dennes liv.

Agamben er en uhyre belest – og sofistikert – arkeolog. Fritt og eklektisk beveger han seg mellom Aristoteles og jødisk kabbalisme, reklamens språk og kristen middelalderteologi, blander høyt og lavt, gammelt og nytt og kobler sømløst tankegods fra ulike tenkere som Simone Weil (som han ikke nevner), Benjamin, Heidegger og Foucault.

Teksten er vanskelig å kritisere, fordi den unndrar seg på samme tid som den fremstiller seg. Men så er dette også Agambens – og det kommende fellesskapets – prosjekt. For i fellesskapet som skal komme finner man ikke sammen for å bekrefte verdier (og med dét utelukke andre verdier), men for å dele, ja, gi avkall på identitet. Det er et fellesskap som konsekvent unndrar seg statens makt – befolket av «hvilken-som-helst» værener, deg, meg, som staten ikke kan identifisere, sette i arbeid, styre og straffe. Og «vi» vil heller ikke ha makt. Det er et fellesskap hinsides godt og ondt, hvor livet leves slik det ifølge Agamben bør leves, idet vi avstår fra å realisere oss som verdi, identitet, makt.

Agamben henter dype impulser fra Gershom Scholems studier i jødisk trosliv og Walter Benjamins messianisme: Det må komme en annen verden enn denne voldelige verden av i dag. Og verdenen som skal komme, virker det som, vil komme som en gave, en nåde. Og den vil være absolutt identisk med denne endelige, profane verden, men med en veldig liten (stor) forskjell, en forskyvning som vil gjøre den til noe helt annet når den først er realisert. Hva denne forskyvningen innebærer, er litt uklart. Men vi må se for oss identitetsmarkeringen som noe vi har forlatt, et skall vi har trådt ut av og lagt bak oss.

Avståelsens etikk. Med Fellesskapet som skal komme åpner Agamben for begreper han skal utvikle videre i Homo sacer-arbeidet, der mennesket forstås som underlagt biopolitikken: vi befinner oss allerede i en slags leir, tysk Läger, hvor de kapitaliserte livene våre – biologien vår – er styrt og regulert av krefter utenfor oss.

Fra Aristoteles henter Agamben begrepene potensialitet og aktualitet. En snekker, en baker, har til oppgave å aktualisere potensialet å snekre en stol, å lage et brød. Men mennesket som sådan har ingen plikt til å aktualisere noe potensial. Snarere tvert imot. Det er i selve det å avstå fra å aktualisere et potensial – å ikke bygge en demning, grunnlegge et rike, gå til krig – at etikken åpner seg. Mennesket kan realisere en mulighet, og det kan avstå fra å realisere en mulighet. Og det er nettopp her, i dette mellomrommet mellom potensialitet og aktualitet, at re-fleksjonen oppstår, hvor vi som det «ikke-språkliges væren-i-språket» tenker og av-tenker oss selv, og hvor kimen til det nye fellesskapet ligger, i avståelse, avventing, passivitet og ikke-iverksettelse.

Fellesskapet som skal komme er en bok som insisterer på ikke å bli grepet. Den kan ikke ha vært lett å oversette. Espen Grønlie har latt den norske teksten forbli ganske fremmedartet. Det oppleves som et godt og riktig valg. Boken fremstår i norsk språkdrakt som et verk man må forholde seg til, arbeide med.

Så hva slags bok er dette? En drømmefabrikk, blottet for realiteter – for biologiens og geologiens lover, som vi alle er underlagt? Ja, til dels. Også naturens og dyrenes mulighet til liv på lik linje med en «hvilken-som-helst» væren er fraværende i dette menneske-eksepsjonalistiske universet. Et abstrakt, maskulint, boklig intellekt søker frihet i sin egen stengte historie, fra en posisjon hvor begjæret, angsten, redselen og rivaliseringen allerede anses som overvunnet.

Vi har altså med en utopi å gjøre. En ren utopi. Men en nødvendig utopi, der nye forhold mellom språk og verden undersøkes, nye virkeligheter nærmest manes frem. Men slik må det også være. Enhver nødvendig endring, som ennå ikke har funnet sin form, begynner med en idé, som søker, leter, tenker høyt, lytter, lengter, føler seg frem. Fellesskapet som skal komme er en slik bok.

Tilbake til 1. side