Erland Kiøsterud - Omtale av "Skjønnhetens økologi" i Ny Tid

Anders Dunker
Litteraturkritiker i Ny Tid,
filosof og oversetter

Vestens tragiske tenkemåte

"Skjønnhetens økologi" - Erland Kiøsterud, Forlaget Oktober

Forsiden av boka ESTETIKK / I Kiøsteruds økofilosofiske tekst blir ‘skjønnheten’ en gåte like mye som en løsning, et spørsmål like mye som et svar. Er det mulig å finne en skjønnhet på naturens egne premisser – en skjønnhet du ikke kan eie?

Erland Kiøsterud har lenge vridd på sitt økofilosofiske kaleidoskop av begreper, og i dette nye essayet har skjønnheten kommet i sentrum. Underveis i teksten blir det skjønne noe mer og noe annet enn vi er vant til å tenke: en erfaring der alt kommer i spill – og står på spill.

I en økologisk sammenheng er skjønnhet og naturskjønnhet uklart og gåtefullt. Spørsmålet om hvorfor blomster og dyr slår oss som vakre, er blitt forsøkt besvart med utviklingsteorier, som i naturfilosofen David Rothenbergs The Survival of the Beautiful (2013), som legger vekt på tiltrekning og seksuell seleksjon i naturen, noe Elizabeth Grosz også har skrevet dyptgripende essays om, som Chaos, Territory, Art (2017) eller hennes filosofiske Darwin-studie Becoming Undone (2011).

At det levende er sanselig pirrende, at dyrene har sans for estetikk, forklarer påfuglens prakt, men det sier ingenting om fjellenes skjønnhet eller skumringens blå glød. Kiøsterud er uansett ute etter noe langt mer enn å naturalisere skjønnhetserfaringen eller forklare den.

Higen etter skjønnhet

For Kiøsterud er skjønnheten noe alt levende higer etter, og slik kan den også bli farlig – den kan føre til grådighet, til eiebegjær og plyndring. Når vi bygger oss en kokong av orden og velstelt rikdom, er det alltid en fare for at vi samtidig skitner til noe, eller er med på å stjele noe fra verden utenfor.

Vi kan lett tenke oss helt bokstavelige eksempler på det Kiøsterud snakker om her, som det at noen av de mest fargesprakende og flotte fuglene – jungelhanen og visse underarter av paradisfuglen, for eksempel – er blitt jaktet nesten til utryddelse nettopp på grunn av fjærpryden. Men Kiøsterud tenker dypere enn dette: Skjønnheten er det overskuddet av ro og trygghet som alle dyr søker, en tilstand av blomstring. Når mennesket dermed – nesten instinktivt – søker skjønnhet og egen utfoldelse, skjer det potensielt på bekostning av dyrene og økosystemene. Skjønnheten blir brukt opp istedenfor at den dyrkes og gis rom. Vi knuser noen egg for å lage vår omelett, som det heter, men eggene er ikke våre egne. Så hvor mye ødeleggelse kan vår egen skapertrang forsvare?

Noe av det mest særegne ved Kiøsteruds tankeprosjekt er den tvisynte påminnelsen om at blikket vårt på naturen er ladet med våre egne verdier, at økosystemer kollapser og soler slukner med en knusende likegyldighet – litt slik Shiva i den indiske mytologien både skaper og ødelegger. Denne illusjonsløse kosmiske visjonen holder han fast sammen med et intimt, subjektivt perspektiv: Vi er mennesker, vi er levende, vi søker mening. Vi lengter naturligvis etter skjønnhet, og vi skyr ødeleggelsen når den rammer oss selv eller går for langt, noe vi ofte først ser når det er for sent.

Subjektet, mennesket som erfarer og reflekterer i Kiøsteruds tekst, er likevel ikke alltid ham selv; det er en amorf jeg-stemme som vandrer gjennom historien. Slik kan han med innlevelse gi glimt av ulike naturforståelser, fra steinaldermennesket til renessanseforskeren og industripioneren, som alle er forståelige nok, men som i noen tilfeller også har ført oss på avveie. Det kaleidoskopiske i Skjønnhetens økologi blir mer fremtredende med alle disse glimtene og fragmentene, men samtidig fremkommer det en struktur, et argumentativt mønster.

Foto: Truls Lie

Forgjengeligheten

Det er fremfor alt Vestens skjønnhetsbegrep som blir problematisert av Kiøsterud: Platon – og det vestlige mennesket siden kristendommen – lengtet etter en uforanderlig og evig skjønnhet (som også skulle være sann og god). Men nettopp det uforanderlige, det som er hevet over vår erfaringsverden, blir økologisk suspekt. Med sin sterile geometri er den matematiske og transcendente skjønnheten fremmed for endringen som kjennetegner alt levende. Krystalliserte former er dødelige og døde. Forsøket på å isolere det skjønne og gjøre det til en usårbar amulett til forsvar mot tidens gang, så å si, bringer naturen på avstand.

Naturens tidløshet er annerledes, skriver Kiøsterud, for den ligger i nåtiden, i det forgjengelige øyeblikket. I Østens filosofiske og estetiske begreper finner han her, som i tidligere bøker (se nytid.no), en motsats til Vestens problematiske mentalitet. Zen-begrepene ‘sabi’ og ‘wabi’, som dreier seg om forgjengelighetens egen skjønnhet, om vemod og aksept. Også tao-begrepet ‘qi’ har å gjøre med forandringens egne krefter, det virksomme i synlige og usynlige prosesser. Dette er en skjønnhet på naturens egne premisser, som også innebærer en aksept av døden.

Volden i kunsten

Sammenligningen mellom Østen og Vesten, der Kiøsterud lar seg inspirere av tenkere som François Jullien og kanskje også Augustin Berque, dreier seg ikke bare om estetikk, men om metafysikk og politikk. I en avgjørende passasje skriver Kiøsterud om Vestens kunst:
«Kunsten ble oppfattet som noe skjønnere, sannere som adlød noe høyere enn naturen. Denne himmelvendte estetikken, koblet til et overdimensjonert ego, skapte en heroisk, overjordisk, men også trist kunst. Trist fordi både voldsutøvelsen og offeret som var utsatt for volden i kunsten, ble heroisert, lidelsen forskjønnet og guddommeliggjort. Kanskje visste vi innerst inne at vi gjorde oss skyldige i hybris?»

Når Kiøsterud skriver at Vestens skjønnhetsbegrep også har ført til lidelse og vold, ja, til og med til en estetisering av lidelse og vold, er han helt i tråd med Hongkong-filosofen Yuk Hui, som i sin siste bok Art and Cosmotechnics (2020) påpeker at åpenheten for det endeløse og gåtefulle i Østen har sitt motstykke i Vestens tragiske tenkemåte. Vestens dypeste logikk er preget av grenser, heroiske overskridelser og straff – enten den kommer i form av guddommelige tilsvar eller fatale følger, som i klima- og miljøsammenheng.

Naturens eget kunsthåndverk

Men det er også andre referanser i essayet som er vel så interessante, for eksempel samenes begrep ‘duodji’, som boken skildrer som naturens eget kunsthåndverk. Dette er hva mennesket tar del i når det tilvirker gjenstander, en visdom som ligger i emnet, håndverkeren, naturen som har frembrakt det, tradisjonen, selve landskapet. Her er estetikken det motsatte av en avskjæring, det er en sammenveving, noe som skjer i omgangen med naturens egen kunstferdighet. Sammenhengen med refleksjonene omkring dyrenes språk og meningsdannelse, tegnene og mønstrene i alt levende (som for øvrig er blitt utforsket i det nye forskningsfeltet ‘biosemiotikk’), er dyp og gjør ‘duodji’-begrepet til en åpning mot en helt annen forståelse av form, mening og skjønnhet.

Betraktningene om ‘duodji’ kommer tilbake, indirekte og i en utvidet form, som et forbilde for all skjønnhetssøken i økokatastrofenes tid. Men dette svaret er ikke en løsning, forstått som noe endegyldig. Det er snarere en holdning, en åpen undersøkelse og en undersøkelse der gåtene ikke er en lås som skal åpnes, men heller har karakter av å være en blikkveksling, en fortrolig avstand. Her blir Kiøsterud selv gåtefull, og referansene blir enkelte steder bare nevnt løselig uten forklaring.

Noe ukjent som aldri vil oppdages

Når Kiøsterud forbigående nevner Zen-begrepet ‘yugen’, er det som et lite nikk til dem som kjenner det, eller som et spor på veien, halvveis utvisket. Begrepet ‘yugen’ kunne vært en universalnøkkel til hele boken, for begrepet er selv uklart: Det henviser ifølge zen-estetikeren Zeami Motokiyo (1363–1443) nettopp til en kontakt med noe ukjent som likevel aldri vil åpenbares: «Å gå inn i en dyp skog uten tanke på å komme tilbake. Å stå på kysten og speide etter en båt som forsvinner bak fjerne øyer.»

En skjønnhet som ikke kan holdes fast, som får lov til å være flyktig, blir til sist også kilden til økologisk overskudd, en sanselig økologi med et nytt rikdomsbegrep som kommer i bokens avsluttende setning: «Tilgangen til skjønnhet er utømmelig når jeg ikke trenger den og kan dele den med alle.» Her gløder Kiøsteruds tekst med en hemmelighetsfull innsikt og en løfterik stemning. Når jeg tillater meg å røpe avslutningen av boken, er det i visshet om at den egentlig er en begynnelse.

Publisert 23.2.2022.