Kronikk 15.04.2019
Foto: MGM, FILMWEB

Mens kloden står overfor en enorm miljøkatastrofe, forskanser våre politikere seg i sine elfenbenstårn.

Den største forbrytelsen

Av Erland Kiøsterud

Den sjette masseutryddelsen av arter pågår, det globale økosystemet går mot et sammenbrudd om vi ikke handler omgående. Millioner av mennesker, dyr og økosystemer er allerede berørt. Livsgrunnlaget på planeten Jorden er truet.

Slik åpnet det nye klimaopprøret – Støtteoppropet for skolestreiken undertegnet av 25 forskere, advokater og kunstnere, som sto på trykk i Klassekampen 15. mars i år. Undertegnede var blant initiativtakerne og en av underskriverne.

Jeg er ikke forsker, heller ikke akademiker, men en privilegert norsk borger med penn i hånden som langsomt, nærmest mot min vilje, har fått åpnet øynene for det forskerne lenge har visst: Vi kan stå foran økologiske sammenbrudd om vi ikke snarest endrer kurs. Jeg ønsker ikke en lavere levestandard eller å måtte gi fra meg privilegier for å redde klimaet. Jeg innser at jeg kan være nødt til å akseptere det.

Jeg er realist av legning; rettferdighet er ikke mulig. Jeg har derfor, av prinsipp, valgt å arbeide for rettferdighet, noe annet ville være uanstendig. Uten en frisk planet, uten et rikt og vedvarende naturgrunnlag, vil begreper som demokrati og rettsstat, fordeling, lykke og et godt liv, fortere enn vi aner kunne bli utsagn uten innhold. Ved siden av sannheten, er demokratiet og rettsstaten noe av det første som trues i en krise. Det vil også skje om vi får dypere økologiske kriser med folkevandringer, energi-, mat- og vannmangel. For å sikre demokratiet og rettsstaten og for å ha noe å fordele, for å kunne ha et godt liv, må vi ha et økologisk, bærekraftig naturgrunnlag. Demokratiet, rettsstaten og rettferdig fordeling forutsetter en frisk planet.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, tankesmien Civitas leder, Kristin Clemet, Minerva-journalister og tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, har de siste ukene ført en nærmest samordnet kampanje mot Støtteoppropet for skolestreiken. Denne artikkelen handler om disse politikernes og journalistenes blindhet.

Julie Christie som Lara og Rod Steiger som Komarovsky i David Leans filmatisering fra 1965.

Det er en scene i Doktor Zhivago: Borgerne spiser middag i en St. Petersburg-restaurant, de koser seg med mat, vin, flørt og liflig musikk. Vinduene står åpne i den varme kvelden. De har det fint. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med hverken dem eller festen. De er borgere som nyter livet. Utenfor høres bråk og støy. Én av de mannlige gjestene går bort til vinduet. Noen fattige arbeidere marsjerer forbi i gaten under. De krever politisk endring. Støyen fra demonstrantene som stryker forbi, forstyrrer festen der oppe i annen etasje. «Hvorfor må de bråke sånn?», sier mannen og lukker vinduet. Festen fortsetter. Noen tid etter finnes ikke disse restaurantgjestenes verden. Revolusjonen er brutt ut.

Klimafornektere fyller i dag opp den samme restauranten, nå lokalisert til Oslo. Orkesteret spiller. Vinen og maten er av beste kvalitet. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med gjestene, de er ansvarlige borgere og politikere som nyter livet. En gruppe demonstranter med hjemmelagde plakater står klumpet sammen i gaten under. De erklærer samfunnspakta for brutt og beskylder politikerne for å ha ført folket bak lyset og løyet om klodens tilstand, de krever slutt på oljeopphenting og naturødeleggelsene. De ber regjeringen opprette et råd som påser at nødvendige tiltak blir gjennomført. Én av gjestene reiser seg fra bordet, går bort til vinduet, ser ned på demonstrantene i gaten under og lukker vinduet. «Hva var det?», spør borddamen når han setter seg igjen. «Udemokratiske bråkmakere», svarer han og løfter glasset. Festen kan fortsette.

«Vi har i dag fått en viten vi må forholde oss til.»

For å forstå hva klimafornektelse handler om, må et kontroversielt bilde tas i bruk: På 30-tallet ble den jødiske befolkningen i Tyskland utsatt for hets, trakassering og forfølgelse, en forfølgelse med dype røtter i europeisk sjåvinisme. De som hadde penger flyktet. Men flere jøder som hadde råd til å flykte, valgte å bli igjen. Kjærligheten til kulturen de hadde levd igjennom generasjoner var for stor til at de ville forlate landet. Men det var også noe annet som hindret dem i å se hva som faktisk var i ferd med å skje. Og dette «noe annet» var det som gjorde at store deler av verden for øvrig også lukket øynene. Det den jødiske befolkningen sto foran mellom 1933 og 1943, den faktiske tilintetgjørelsen av et helt folk og en hel kultur, var for mange for ufattelig til at det var mulig å forestille seg det.

Økologiske sammenbrudd med millioner av døde mennesker og like mange på flukt er vanskelig å forestille seg, spesielt i et land rikt på uberørt natur, som Norge. Men dersom våre politikere ikke greier å forestille seg det, dersom de enda en gang lukker vinduene, lukker verden ute, kan de med naturødeleggelsene de legger til rette for bli medskyldige i at millioner av mennesker dør og at de med drapet på plante-, dyrearter og biotoper ødelegger livsgrunnlaget på deler av planeten.

Russlands opplyste borgere lukket vinduene da fattige arbeidere marsjerte i gatene for rettferdighet. Hadde de ikke lukket vinduene, kunne Russland blitt et demokratisk land. Tysklands og mange av Europas opplyste borgere lukket vinduene da nazistene samlet seg for å begå folkemord. Hadde de ikke lukket vinduene, kunne millioner av jødiske liv vært reddet. Vestens opplyste borgere er i ferd med å lukke vinduene for en mulig klimakatastrofe. Åpner de vinduene og våger å se realiteten i øynene, kan de hindre økologiske sammenbrudd.

Vi har en kunnskap om konsekvensene av vår naturødeleggelse – i form av forbrenning av fossil energi, biotop- og artsutryddelse – som vi ikke hadde for førti år siden. Vi har i dag fått en viten vi må forholde oss til. Uten en frisk planet, uten et rikt og vedvarende naturgrunnlag, vil demokratiet og rettsstaten kunne bli truet. Det må handles nå. Det må til og med tas i bruk ufravikelig ikkevoldelig sivil ulydighet for å tvinge politikerne til å endre kurs og redde demokratiet og rettsstaten.

Skulle våre politikere, for en kortsiktig gevinst, enda en gang forskanse seg bak lukkede vinduer i stedet for å se masseutryddelsen av arter og klimakrisen i øynene, enda en gang putte hodet i sanden i stedet for å snu kursen, vil de komme til å begå en alvorlig forbrytelse. Når den internasjonale miljøforbryterdomstolen i Haag en dag blir etablert, og det vil den bli, og den skulle slå fast at politikerne visste, men unnlot å handle, at de la til rette for massiv oljeopphenting og naturødeleggelser, at de svek borgerne og livet fundamentalt, vil de kunne bli stilt til ansvar for sine handlinger. De vil bli stilt til ansvar for å ha forbrutt seg mot livet på jorden.

Det er ingen skam å ha tatt feil og innrømme det. Det største en politiker kan gjøre i dag er å vise mot.

Tilbake til 1. side