Publisert 19.07.2019
Foto: Elaine Thompson/AP, NTB Scanpix



De konservative kreftene som vil stoppe «Døden kommer ikke med ljå», har ikke skjønt hva demokratiet handler om.

Kunsten å forstå en terrorist

Med andre ord | Erland Kiøsterud


illustrasjonsbilde

RIVER NED VEGGER: «Døden kommer ikke med ljå» lar oss innta økoterroristen Ted Kaczynskis perspektiv – og åpner for en større samfunnforståelse. Men den norske høyresiden forsøker igjen å kneble teateret, skriver Erland Kiøsterud. Her Kaczynskis hytte i Montana.

Om dramaet har en oppgave, så er det å stille spørsmål til moralen vår. Dramaet ryster oss ut av våre vante forestillinger og tvinger oss til å begrunne livene våre på ny. Hvorfor lever jeg som jeg lever? Hvilket ansvar har jeg for det som skjer?

Full av sorg over broren Polyneikes død raser Antigone mot onkelen, kong Kreon, hun trosser Kreon, begraver landsforræderen og undergraver med den handlingen stabiliteten i samfunnet. Kreon er nødt til å støte henne ut. Begge er i sin rett. Agamemnon ofrer datteren sin for å få vind i seilene så han kan redde bortførte Helena. Kona, Klytaimestra, dreper ham når han kommer hjem. Jason lurer Medea til å forlate hjemlandet sitt og broren, det kjæreste hun har. Så går Jason fra henne. I sorg, sinne og fortvilelse dreper Medea deres to felles barn. Hekubas sorg er bunnløs, hennes hevn like fortvilet som Klytaimestras og Medeas.


Athenerne, som disse tragediene ble skrevet og oppført for, befant seg midt i krigen. Kjente og kjære ble daglig drept. Hvor skulle de gjøre av sinnet sitt? Hvor skulle de gjøre av sorgen sin? Var de kanskje ikke selv også skyldige i krigen, i de mange døde på begge sider?

Ved å tvinge tilskuerne til å identifisere seg også med den andre parten i konflikten, både med Antigone og Kreon, Jason og Medea, utfordrer dramatikeren det atheneren holder skjult for seg selv: Sin delaktighet i det som skjer i samfunnet. Ødipus blir straffet for en forbrytelse han ikke en gang vet at han har begått. Men så vet han det kanskje likevel? Tragediens helter og heltinner er ikke løsningen på problemet; tragedien og dens helter og heltinner er problemet.


Mellom 1978 og 1995 dreper Theodore Kaczynski, «Unabomberen» som bor alene i en hytte i Montana i USA, tre mennesker og skader ytterligere 23 mennesker. Kaczynski mener at teknologien disse menneskene representerer dreper det mest dyrbare han og verden har, naturen. Ødelegger står mot ødelegger.

Monologen «Døden kommer ikke med ljå» går svært langt i å forstå Kaczynskis motiver. Publikum rykker til. Men dette er jo en terrorist! I sine dramatiske monologer «Kjellermennesket», «Forbrytelse og straff» og «De besatte» går Dostojevskij under huden på forbryteren, hovedpersonen sin. Vi, leserne, blir både fascinert og frastøtt på en og samme tid. Ibsens gjør det samme i de dramatiske monologene «Peer Gynt» og «Brand», hvor den første er en uansvarlig fantast, den siste en farlig fundamentalist. I «Den gylne paviljongs tempel» og «Sjømannen som falt i unåde hos havet» skriver den japanske etterkrigsforfatteren Yukio Mishima nærmest fra perspektivet til terroristen, som dreper fordi han føler seg og sine idealer sviktet. Vi nærmer oss portretter av 22. juli-forbryteren som kunne vært skrevet av en sympatisør. Ber «Døden kommer ikke med ljå» oss om å identifisere oss med en terrorist?


«Vi har fått en reaksjonær høyreside med selvtillit. Og den er uopplyst»

Kaczynski antyder i stykket at sinnet hans oppsto fordi han ble sviktet, fordi han ikke ble elsket som liten. Det forklarer noe, men langt fra alt. Det er mer. Volden han øver, viser det seg, er både et svar på og et speilbilde av volden han selv og naturen er blitt utsatt for. Kaczynski er gått til motstandskamp mot menneskene som lager teknologier som ødelegger naturen. Er Kaczynskis vold altså et speilbilde av min vold? Skulle mitt forbruk og neglisjering av naturen være årsaken til Kaczynskis vold? «Døden kommer ikke med ljå» stiller blant annet dette spørsmålet. Virker stykket truende på oss, er det fordi vi insisterer på vår uskyld i naturødeleggelsen som forgår rett foran øynene våre. Kaczynski angrer ingenting.

Den greske tragedien viste frem athenerens dobbeltmoral i krigen de befant seg midt i; Dostojevskij og Ibsen foldet ut det stormannsgale, ubefestede egoet som vokste frem i det moderne gjennombruddet. Nina Ossavy viser oss den ensomme naturelskeren, mannen som sviktet av alle blir terrorist i sin sorg over at naturen ødelegges, i sitt raseri over at vi ødelegger naturen. Han angrer ingenting.

Arne Johan Vetlesen har uttalt at dersom vi ikke tar skoleungdommen som protesterer mot klimakrisen og ødeleggelsene av naturen på alvor, kan vi risikere at noen av dem, i sin sorg over at naturen deres ødelegges, og i sinne mot dem som ødelegger den, kan ende opp som økoterrorister, og spør underforstått: Hvem ville i så fall ha skapt disse terroristene?


I «Tragedy, the Greeks, and Us», skriver Simon Critchley: «Moralen ved å se de blodige hendelsene fra samtiden i et tragisk lys, er den at det eksponerer oss for en uorden som ikke bare er deres uorden. Den er også vår. Vår krig, vårt sinne, vår (ansvarsfraskrivende) sorg. Å se politiske hendelser tragisk er alltid å akseptere vår medskyldighet i katastrofen som spiller seg ut foran oss.»

Demokratiet og tragedien oppsto på samme tid i Athen. Demokratiet krever at vi greier å leve med motsetninger, at vi kan forstå fienden, at vi er i stand til å ha to tanker i hodet på en gang. Tragedien var en måte å drøfte det vanskelige demokratiet på. Allerede etter første visning ble «Døden kommer ikke med ljå» møtt med beskyldninger fra konservativt hold om at stykket oppfordret til terrorisme og til bevilgende myndigheter ble det stilt spørsmål om stykkets lovlighet, underforstått om berettigelsen av statsstøtten stykket hadde mottatt. Dette er annen gang på kort tid at en norsk teaterforestilling blir forsøkt stanset av høyrekreftene. Når er det at de konservative kreftene krever at staten skal stenge teatre, fjerne støtten til kultur og begrense ytringsfriheten? Hvilke tider lever vi i?


Økoterroristen Theodore Kaczynski fremstilles i «Døden kommer ikke med ljå» med stor innlevelse, dramatikeren ber tilskueren forstå ham. I Terje Ranes’ finstilte fremførelse blir terroristen et menneske. Naturen har fått en stemme. Monologen utspiller seg i naturkrisen, i naturødeleggelsen, i det som skjer rett foran øynene våre. Advokat Audun Engh skriver på Facebook at stykket kan legitimere terrorisme og sier til Minerva at teksten «kan inspirere til kriminalitet og vold i «det godes tjeneste»». Minerva kontakter Kulturrådet, som har støttet stykket med midler, og vil ha svar på «hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle/ulovlige handlinger». Historiker og prosjektleder i Civita, Bård Larsen, følger opp og skriver at «presentasjonen av stykket kan tolkes i retning av terror som eneste siste utvei for å redde miljøet». Uten å legge fingrene særlig imellom insinuerer kritikerne at dramatikeren oppfordrer til terrorisme og at stykket kan være ulovlig. Ingen av de ovennevnte kritikerne har sett stykket. Har de for vane å snakke om ting de ikke vet noe om? Går de ikke i teater? Vet de hva kunst er?

Hva innebærer det, under dekke av å være journalistisk undersøkende, slik Minerva gir seg ut for å være, å skrive til myndighetene og be om en vurdering av et teaterstykkets lovlighet? Vil det kunne påvirke de bevilgende myndighetene neste gang det kommer inn en søknad med et brennbart tema? Og hva innebærer det å insinuere at en scenekunstner oppfordrer til terrorisme? Vil det kunne få andre kunstnere til å være mer tilbakeholdne neste gang de får en god kunstnerisk idé om et aktuelt tema? Sofokles lar være å skrive Ajax, Dostojevskij skriver ikke «De besatte» og Ibsen slukker ideen om «Brand» allerede før den er tent?


Kritikerne av «Døden kommer ikke med ljå» bedyrer at de driver med seriøs undersøkende journalistikk og bare vil drøfte ytringsfrihetens grenser. Jeg leser denne kritikken, som fra samme hold er blitt rettet mot forestillingen «Ways of Seeing» og mot Støtteoppropet for skolestreiken, som et samordnet forsøk på å kriminalisere teateret, kneble kunsten og mistenkeliggjøre demokratiske ytringer. Vi har fått en reaksjonær høyreside med selvtillit. Og den er uopplyst.

I demokratiet settervi vår ære i å leve med motsetninger og i å forstå motparten. Det er ikke bare kunstens privilegium, men kunstens plikt å undersøke hele livsfeltet. Kunsten skal være der hvor det brenner mest, hvor det også kan gjøre vondt å være. «Døden kommer ikke med ljå» er et slikt brennaktuelt teaterstykke. Stykket stiller seg på naturens side med en forbryter, økoterroristens blikk, og spør provoserende: Hvem er den egentlige forbryteren her?


Mange vil kunne forstå Kaczynskis sorg og sinne. Selv hverken kan eller vil vi handle som ham. Kaczynski dreper menneskene han mener ødelegger livsgrunnlaget vårt. Det tar vi sterkt avstand fra. Selv velger vi å kjempe for demokratiet og for opprettelsen av en internasjonal miljøforbryterdomstol som kan stille menneskene som ødelegger naturen for retten. Men det hindrer oss ikke i å studere og å prøve å forstå økoterroristen.

Tvert imot. Vi ønsker å forstå økoterroristen – som må til for å kunne forstå samfunnet vårt. For at vi skal forstå økoterroristen, må han fremstilles troverdig, levende og sannferdig. Det er dette kritikerne våre er imot. Hva skal vi da med kunst? Intet menneskelig er meg fremmed, skrev den franske essayisten Montaigne. Det er når vi jager deler av virkeligheten under jorden, når vi vil ha en ren og enkel verden, at demonene dukker opp. Det er i diktaturer kunsten knebles og til slutt forbys. Når den norske høyresiden, uvitende om hva kunst er, kan skrive slik den gjør, har den fått være i fred altfor lenge. De bør begynne å lese romaner og gå i teater.


Tragedien – når vi identifiserer oss med den andre parten i konflikten – utfordrer det vi holder skjult for oss selv og viser oss vår delaktighet i verden. Kaczynskis ofre har ingen stemme i «Døden kommer ikke med ljå», stykket forutsetter at tilskueren har dømmekraft og moral. Personer uten dømmekraft og moral, potensielle terrorister eller ultrakonservative med totalitære lengsler bør, etter det vi nå vet, ha følge med voksne. Vi andre får la oss ryste av dette stille, truende naturdramaet, som med innsikt, sinne og sorg utfordrer ansvaret hver og en av oss bærer for det som skjer i samfunnet, også når noen blir terrorister. «Døden kommer ikke med ljå» fornyer litteraturen vår.


Teater under press:

• Teaterstykket «Døden kommer ikke med ljå» av Nina Ossavy tar utgangspunkt i «Unabomberen» Ted Kaczinskys tekster, økoterroristen som drepte flere mennesker i USA mellom 1978 og 1995.

• Stykket har av Minerva og Civita blitt anklaget for å oppfordre til ulovlighet, og det er stilt spørsmål ved Kulturrådets pengetildeling.

• Dette er andre gang et norsk teaterstykke har møtt anklager om ulovlighet den siste tida, etter kritikken mot «Ways of Seeing».

• I kveld vises stykket på Sentralen i Oslo, med påfølgende samtale om den mistenkeliggjorte kunsten. Deltakere er Nina Ossavy, Pia Marie Roll, Johan Wessel Aas og artikkelforfatter Erland Kiøsterud.



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020