Publisert 1.09.2024

Menneskedyrets blinde flekk

Av Erland Kiøsterud

Arne Johan Vetlesen er en av Norges viktigste økofilosofer. Hvorfor taper han da naturen av syne, spør Erland Kiøsterud.

Arne Johan Vetlesen er en av Norges mest profilerte nålevende økofilosofer. I sin bok The Denial of Nature (2015) tar han et generaloppgjør med sitt forbilde og gamle veileder Jürgen Habermas og Frankfurterskolens manglende evne til å tenke naturen inn i sitt samfunns- og opplysningsprosjekt. Sin nyvunne posisjon begrunner Vetlesen blant annet med to fine erfaringsbaserte hendelser; møtet med en storfugl inne i skogen og å stå med sønnen sin ved vedovnen på hytta. Noe nytt forankres i ham, og han skriver i boken inngående om filosofer og økologer som i senere tid har utviklet nye redskaper til vår forståelse av og samhandling med naturen. Som alternativ til vår instrumentelle objektivering og utnyttelse av naturen, nærmer han seg i Cosmologies of the Anthropocene (2019) panpsykisme og animisme som måter å forstå og forholde seg til verden på, og i Animal Lives and Why They Matter (2023) forsvarer han de ville dyrene, som vi er i ferd med å utrydde, og deres selvfølgelig rett til å leve uten vår innblanding. Vetlesen, slik jeg leser ham, jeg har ikke lest alt, har i mange år tenkt, søkt og gravd seriøst for å finne filosofiske posisjoner å møte klima- og naturkrisen med. Mye kan diskuteres. Et stort arbeid er med denne trilogien utført. Det er ytterst prisverdig.

Forankrer moralen i moderniteten

Derfor var det med stor undring jeg leste Vetlesens essay om Lorraine Dastons bok Mot naturen i Morgenbladet. Under tittelen Modernitetens signatur oppsummerte han sin moralfilosofiske posisjon på følgende måte:

«Kants tanke om autonomi, likesom Hegels subjektive frihet, er modernitetens signatur, en høyst selvbevisst sådan. Poenget, selve det historisk banebrytende, er at mennesket har frihet til, og ansvar for, å bryte ut av enhver naturgitt orden. Dette ikke bare på grunn av en slik ordens determinerthet, i sekulær variant, eller gudegitt i religiøs, men fordi det moderne mennesket må erkjenne seg selv som både forfatter av og gjenstand for de lovene – normene – det er forpliktet av. Ordenen som dermed etableres, er en egen sfære vis-à-vis naturen og det angivelig naturlige, assosiert med det animalske, det dyriske, med kroppen til forskjell fra sjelen, fornuften og den frie viljen.»

Vetlesen fortsetter:

«Bruddet med naturen, den indre så vel som den ytre, er det som i moderniteten konstituerer mennesket som moralsk subjekt, og samfunnsordenen som uttrykk for autonomi – selvstyre – er den eneste styreformen som er mennesket verdig. Legitimitet kan ikke hentes fra naturen, bør kan ikke hentes fra er. Kun de normer og den form for rettferdighet vi vedkjenner oss som opphav til, som medforfattere av, har krav på anerkjennelse og fortjener vår tilslutning.»

Bruddet med naturen (...) konstituerer mennesket som moralsk subjekt skriver Vetlesen, og griper med dette tilbake til en tenkning der mennesket, hevet over naturen, mener seg å være noe annet enn natur. Men dette er jo nettopp den tenkningen som har ledet oss inn i det naturmordet vi befinner oss i? I stedet for å søke en ny moral i naturen, urbefolkningers og andre skapningers orden, ordener der naturen faktisk søkes bevart, går Vetlesen underlig nok tilbake til den tenkningen som med sin frakobling fra naturen har lagt grunnlag for å skape vår uorden – og kaller det orden.

Schellings naturforståelse

«Hele den nyere europeiske filosofi har fra sin begynnelse (ved Descartes) nettopp den mangel til felles at naturen ikke eksisterer for den, og at den mangler en levende basis», skriver Friedrich W.J. Schelling i det som er blitt hetende Frihetsessayet (1809). Schelling fortsetter: «Dersom en filosofi mangler denne levende basis, […] da fortaper den seg i de systemer hvis abstrakte begreper […] står i den skarpeste kontrast til virkelighetens livskraft og fylde.» Ti år tidligere, i Erster Entwurf eienes System der Naturphilosophie (1799) har Schelling observert naturen som en ustanselig, pågående og selvorganiserende kraft som til enhver tid søker å fylle rommet, og han beskriver hvordan denne kraften i møte med en hindring, som når vannet møter en fjellvegg og blir til en virvel, eller for vår del når en sommerfugl muterer, stadig skaper nye former som reproduserer seg, oppløser seg, for igjen å reprodusere seg, for å fylle rommet. Schelling observerer hvordan naturen gjentar seg og danner forskjeller for å sikre gjentagelsen og å spre seg dit den kan.

Der andre filosofer er opptatt av de produktene naturen produserer og etterlater seg, natura naturata, som dyr, busker, blomster, er Schelling opptatt av selve prosessen, natura naturans, det i naturen som hele tiden skaper og gjenskaper seg selv, naturen som naturerer, d.v.s. den ikke-observerbare skapende kraften i naturen. I stedet for å stille seg utenfor naturen, slik filosofene har gjort til nå, og beskrive natura naturata, produktene som naturen skaper, insisterer Schelling på selv å være en del av naturen, av det skapende – og å studere den selvproduserende naturen, natura naturans, som noe han selv springer ut av og er en del av.

Det levende senteret

Med denne posisjonen danner Schelling et brudd så radikalt i filosofien at vi kanskje ennå ikke har tatt det inn over oss. Der Descartes og hans etterfølgere Kant og Hegel (som Vetlesen påberoper seg) setter seg over naturen og beskriver den som noe eksternt, som noe utenfor oss, insisterer Schelling på å være en del av den naturen som produserer seg selv. I stedet for å tenke fra en statisk, stillestående periferi mot det levende, tenker Schelling fra sentrum, fra det levende. «Naturen tenker seg selv gjennom oss, og den vil alltid være større enn oss», skriver Schelling i sin skisse til naturfilosofi, Erster Entwurf eienes System der Naturphilosophie, og definerer sin oppgave som å svare på hvorfor «naturen opprinnelig og nødvendigvis skaper alt vi tenker og har tenkt om den». Og videre: «Å filosofere om natur er å skape natur.» Schelling forstår at menneskets beskrivelse av naturen også har sitt opphav i naturen, er av naturen, ja, er natur. Der de statiske, menneskeskapte naturlovene stenger naturen inne, som var den en død abstraksjon, vil han beskrive naturen fra det selvproduserende livet selv, fra «det levende senteret» som bringer liv. «Moralisten ønsker å se naturen ikke som levende, men som død, slik at han kan tråkke på den med føttene sine», skriver Schelling i Frihetsessayet. For også moralisten, teknologen, kunstneren ønsker å «fylle rommet».

Når Vetlesen skriver at det er først med moderniteten, med Kant og Hegel – når mennesket har avskåret seg fra sin ytre og indre natur – at mennesket dannes som et fritt, moralsk subjekt, gjeninnfører han en tenkning med opphav i Descartes, der naturen oppfattes som et dødt, manipulerbart objekt, samtidig som han gjeninnfører det «gudegitte», himmelvendte mennesket som hevet over naturen, med forenklede, logiske modeller tar beslutninger på hele naturens vegne. At Vetlesen ikke forstår at mennesket også gjør dette som natur (for å overleve), er meg en gåte.

Enn så mye Vetlesen skulle ønske, kommer vi ikke unna naturtilstanden. Spørsmålet er ikke hvordan vi skal avskjære oss fra naturen for å bli moralske subjekter, men hvordan vi kan nærme oss naturen, i og utenfor oss, for å søke balanse og bevare den. [Jeg har skrevet om dette i Skjønnhetens økologi (2023), og vil utdype det i Moralens økologi (2025)]. Her noen korte poeng.

Økosystemenes selvbevaring

Forskningen på naturens økosystemer er tung og bred, spesielt i Amerika.

Gress, planter og trær vokser til de stanses av stein, mager jord, for mye kulde eller varme, av for lite eller for mye vann, eller av andre planter, eller dyr eller menneskedyr som spiser dem. På samme måte som plantene sprer seg, sprer de ville dyrene seg til de stanses av ugjestmildt landskap – kulde, tørke, mangel på vann, næring, eller av andre som dreper, spiser eller jager dem. Som alt annet levende sprer også menneskedyret seg dit det er mulig til det stanses av mikrober, virus, vær, vind, mangel på vann, mat, luft, geologiske hindringer eller endringer i økosystemet. Slik er naturens væremåte. Når naturen danner små og store økosystemer er det for å holde uttaket av energi (mat og arbeid) mest mulig i balanse med inntaket av energi (sollys og biologisk avfall) – for fortsatt å kunne være natur. Hver og én av artene i økosystemene har sin moral som igjen regulerer individenes moral, og hver og en av individene, som «høyerestående» pattedyr, har ulike personligheter, de lærer hverandre opp, noen individer må irettesettes, andre individer er irettesettere. Spør etologen, økologen, husdyrbonden eller observer en flokk hester. Det er ikke noe feil med naturens levende vesener. De gjør ikke noe galt. De gjør det de skal: De søker liv og skjønnhet. Og balanse med omgivelsene for oppnå det.

Men økosystemet er aldri i ro, det er alltid litt «for mye» eller litt «for lite». Hver for seg og sammen søker livet i økosystemet og økosystemet som helhet de beste mulighetene, de beste betingelsene for å leve. Det oppnår de ved størst mulig stabilitet og balanse. Som pustende, innvevde sfærer i bevegelse, flytende inn og ut av hverandre, søker vi alle mat, liv, trygghet og optimale livsbetingelser. Konstant oscillerende (svingende) mellom to ytterpunkter, vi spiser, lever og formerer oss som vi har gjort i millioner av år. Slik er naturen.

Men noe har skjedd: Med sin teknologi er menneskedyret blitt i stand til å spre seg på bekostning av de andre artene – menneskedyrets biologiske megasuksess bærer utrolig nok i dag på muligheten av å ødelegge deler av livsgrunnlaget i biotopen Jorden.

Spørsmålet er ikke hvordan vi skal fjerne oss enda mer fra naturen for å bli moralske, men hvordan vi kan nærme oss og lære av naturens måte å forvalte energier og opprettholde balanse i økosystemene på – for å bevare biotopen og overleve. Hva er det den selvregulerende biotopen som stadig utsatt for endringer i ytre betingelser gjør når den ivaretar seg selv? Hvordan finner naturen sin egen balanse? Og hvordan finner nåværende og tidligere kulturer det?

Urbefolkninger og andre folk

Gjennom flere tusen år har for eksempel den samiske urbefolkningen i det som senere skulle bli Norge, utviklet livsformer i nært samspill med naturen; nomaden måtte lese, forstå og tilpasse seg landskapets særegenheter på veien mellom kyst og innland, fra sommer- til vinterbeite, forstå reinsdyrenes vaner og reaksjoner på de minste endringer, lese fiskens bevegelser og bevegelsene til menneskene de delte landskapet med; de utviklet kunnskapsbaserte fortellinger som innlemmet det uforutsigbare, det ennå ikke kjente, for å kunne håndtere uforutsette hendelser på veien; de utviklet klær og redskaper som var funksjonelle, som kunne fraktes, og som i sin utførelse bekreftet religionen, gruppen og det enkelte individet, de utviklet en forståelse av skjønnhet hvor liv, effektivitet, estetikk og etikk var dypt sammenvevd. Naturen var et levende subjekt som måtte respekteres, tolkes og samhandles med. De var våre første økologer.

Felles for mange urbefolkninger er at de med kunnskap om naturens energiutveksling og sykliske åndedrett i uminnelige tider har levd i mer eller mindre i balanse med omgivelsene sine. Også i såkalte høykulturer, som i klassisk Kina, ble det utviklet kunnskaper om naturen som prosess og om energier som søker balanse, mens vi i Vesten «frøs» naturen for å studere den separat, som noe for seg, fra et abstrakt ståsted avskåret fra naturen, for så å styre den med abstrakte begreper og modeller.

Men moral springer ikke ut av abstrakte begreper og modeller. Moral springer ut av konkret samhandling med naturen. Felles for verkstedarbeideren, jordbrukeren og urinnvåneren er at moralen observeres – og implementeres – gjennom samhandling, oftest som tacit knowledge, taus kunnskap, med naturlig respekt for dyrene, menneskene og gjenstandene det handles med. Ordene, som bør og skal, er det siste som kommer til. De aller færreste av oss opererer med en forestilling om moral når vi handler moralsk. Gi et menneske et jordstykke, et dyr, et barn, en eldre å passe på, en oppgave eller et ansvar, og moralen er der.

Moral oppstår i det øyeblikk det finnes to individer i samme rom. Og den var her lenge før menneskedyret kom med sin bortvendte, himmelvendte maktovergripende religion – med overgrepets moral, med sitt skal og må.

Moral uten moral

Det er når menneskedyret bryter ut av naturen, prøver å avskjære seg fra sin indre og ytre natur, at umoralen griper om seg, slik vi spesielt har erfart de to-tre siste hundre årene. Forestillingen om modernitetens såkalte frie, autonome subjekt, som Vetlesen fremholder som ideal, har ikke bare løsrevet oss fra naturen slik at vi har kunnet drive rovdrift på den (også dette gjør vi som natur), men i form av en forbruks- og naturkrise ledet oss inn i en ufrihet så dyp at ingen i dag helt vet hvordan vi skal komme ut av den. Det er ikke ved å erkjenne oss som natur, vi blir determinerte, som Vetlesen påstår; det er ved å avskjære oss fra naturen at vi er blitt determinerte.

Det dominerende menneskedyret har utviklet seg til å bli noe av det mest «umoralske» vesenet kloden har bevitnet, noe som kan få oss til å spørre om naturen bærer på sin egen ødeleggelse, og det er kanskje nettopp derfor vi i dag, som natur, beveger oss fra å tenke himmelvendt og abstrakt om naturen, som var den et statisk objekt vi kan manipulere etter forgodtbefinnende med vårt skal og må, til å erfare, sanse og medleve den naturen vi er dypt innvevd i og helt avhengig av, konkret og kroppslig, som naturer i naturen, og med en innlytting søke en moral som forhåpentligvis vil få oss til å forstå moral på en dypere måte enn vi gjør i dag, og som kanskje også kan gi oss friheten tilbake.

Å forlate den abstrakte, naturobjektiverende filosofien Vetlesen nå representerer og som har bidratt til å legge grunnen for klima- og naturkrisen vi befinner oss i, er ikke gjort på en dag. Og lite, om noe, vil umiddelbart være løst med det. Å forstå oss selv som natur i naturen, reiser mange nye spørsmål, det største kanskje: Hvem snakker til hvem – fra hvor? Et stort arbeid står foran oss. Men skal vi unngå å grave oss dypere ned i ufriheten, har vi kanskje ikke noe annet valg enn også å forstå den frie vilje på ny.

Erland Kiøsterud er romanforfatter og essayist. Siste bøker: Stillhetens økologi(2019), Skjønnhetens økologi(2023). I 2025 ventes Moralens økologi.

Tilbake til 1. side