Essay 7.6.2021
Illustrasjon: Knut Løvås


Filmene «Cow» og «Gunda» forfører oss til å se verden med dyrenes øyne. Slik gir kunsten håp om å nærme oss det menneskelige.

Dyrets blikk og vårt blikk


Av Erland Kiøsterud


Filmkunstneren Andrea Arnold har laget en film, «Cow», om kua Luma. Arnold dokumenterer Lumas dager og livsfaser, uten å kommentere, det er bare kameraet som «ser». Filmen har sterke likhetstrekk med Victor Kossakovsky norskproduserte film «Gunda», som følger grisen Gunda gjennom dens hverdager og livsfaser også uten kommentarer. Kamera følger tett på dyret, til tider nesten som ifra dyret, i et forsøk på å avlese dets verden. Teknikken kan minne litt om ny-romanens kommentarløse registrering.


           «Cow»:
• Den britiske filmskaperen Andrea Arnold er mest kjent for de sosialrealistiske filmene «Fish tank» (2009) og «American honey» (2016).
• Hun er nå aktuell med dokumentarfilmen «Cow», om kua Luma, som fikk hard medfart av filmkritiker Benjamin Yazdan her i Klassekampen 19. mai.
• I denne teksten skriver forfatter Erland Kiøsterud at en fwilm som «Cow» kan bidra til å bringe fremmedgjorte seere i kontakt med naturen.

Klassekampens ellers finstilte og estetisk oppmerksomme filmanmelder, Benjamin Yazdan, oser nesten av forakt for disse filmene. I sin anmeldelse av Arnolds film «Cow» i Klassekampen 19. mai, hvor også filmen «Gunda» bredt kommenteres, kan Yazdan nesten ikke få sterkt nok uttrykt hvordan han misliker å bli invitert til å identifisere oss med kua Luma og grisen Gunda. Han mener det er «dypt hovmodig» av regissøren «å ikle seg en uniform det står ‘sanselig!’, ‘fenomenologisk!’ og ‘nært!’ på». Disse filmene er med sine forsøk på å leve seg inn i dyrene «hovmodige, mystifiserende» og «filmfilosofisk grunne», skriver han.

Den eneste kvaliteten han får øye på i filmen «Cow» (filmen «Gunda» synes han er enda verre), er når «det iblant fra radioen runger en ekstatisk musikk ut over gjørma der kuene griper etter føden», da, endelig, finner han «kimen til en mer kompleks dokumentar et sted i denne natur/kultur-hybriden», som han over to avissider forviser til filmhistoriens skraphaug.


Det kan virke som det er filmenes forsøk på å sette seg inn i – og levendegjøre – kua Lumas og grisen Gundas erfaring som dyr, som provoserer anmelderen mest. Yazdan underbygger sin avsky for filmskaperens forsøk på innlevelse i dyrene med tungt filosofisk skyts: «Det finnes ikke et ikke-menneskelig blikk i det menneskelige. Et ‘utenfor’, som dermed også er ‘inne’ og sammen med dyret, er et umulig utkikkspunkt å erobre. I beste fall kan vi lengte etter sekunder av selvforglemmelse og ego-oppløsning, av enhet og identitet med naturen i og utenfor oss selv», skriver han.

At menneskene ikke kan leve seg inn i noe annet enn seg selv – at alt utenfor det menneskelige på et vis er fremmed, utilgjengelig for det, er en betraktningsmåte som mange i den vestlige verden deler med Yazdan. Synsmåten inngår så å si i forutsetningen for det vi kaller vår kultur. For er det noe kolonialiseringen – og den industrielle utnyttelsen – av dyrene krever, så er det at vi ikke gjenkjenner vår egen følsomhet eller smerte i dem, men ser på dem som noe fjernt, atskilt fra oss, som noe fremmed, som objekter. At veien fra kolonialistens panoptiske og voldelige kontroll over sine undersåtter går rett over i «metafysisk selvforglemmelse», er ikke til å undres over.


Påstanden om at mennesket ikke kan vite noe om det som er utenfor det såkalte menneskelige, er en lesning av Kant som går igjen i moderniteten, hvor det heter seg at verden aldri kan bli noe annet enn min subjektive forestilling av den, filtrert gjennom min rasjonalitet, og begrenset til hva jeg kan utsi med språket. Det jeg ikke kan gripe med mitt blikk og intellekt, ligger i et slags utilgjengelighetens land. Å identifisere meg med dyrene lar seg etter denne forståelsen rett og slett ikke gjøre, fordi jeg ikke kan komme inn i deres hode og kropp, jeg vet ikke hva som foregår der.

Alle som er i kontakt med dyr – katta, hunden, hesten sin, eller husdyrene på gården – vet at dette ikke stemmer. Enhver som lever nært på dyr, vet at dyrene er følsomme individer med et spekter av følelser og fornuft, styrt av deres egenart, behov og situasjon.


En av de første til vitenskapelig å studere dyr i vill tilstand, var journalisten, advokaten, poeten, og vitenskapsmannen, sørafrikaneren Eugène Marais. På 1930-tallet observerer han over flere år apesamfunn i vill tilstand, noterer og spør etter paralleller med menneskesamfunn. Hans skildring i «The soul of the Ape» av en gruppe shacma-bavianer like før og mens de faller til ro for natten, i det mørket siger på, viser en storstilt evne til innlevelse, det er betagende lesning.

I stedet for å begrense det visuelle synsfeltet til to pupiller som optisk informerer hjernen, inndrar persepsjonspsykologen James J. Gibson i sin banebrytende «Ecological Approach to Visual Perception» (1979) skygge, indirekte lys og mørke, bevegelser, bakkens kvaliteter, tingenes baksider, vær og vind i persepsjonsfeltet. Inspirert av den estiske naturforskeren Jakob von Uexküll, med begrepet affordance, beskriver Gibson hvordan alt som lever, om vi er i ro eller i bevegelse, med hele kroppen, med alle sansene utforsker og nyttiggjør oss mulighetene omgivelsene har å tilby oss. Sosialantropologen Tim Ingold tar Uexküll og Gibson videre i sine undersøkelser av hvordan dyr og mennesker på samme vis bygger og bor.

Når biologen og naturvitenskapsmannen Edward O. Wilsons i sin bok «Sociobiologi» (1975) beskriver menneskedyrets kultur på samme tekstuelle nivå som, og i forlengelse av de ville dyrenes kultur, er linen løpt ut. Grensen mellom natur og kultur er opphevet. Litteraturen om dyr og mennesker rasjonale, følelser og adferd, fyller i dag hyllemetere i bibliotekene.


Respekt for og tilstedeværelse i omgang med natur og dyr ligger dypt forankret i de fleste urfolkkulturer. I «Dialoger med naturen» (2019) viser Jens-Ivar Nergård hvordan den samiske urbefolkningen, for å ta det mest nærliggende, gjennom flere tusen år utvikler livsformer i nært samspill med naturen og dyrene de deler naturen med, om hvordan samene utvikler kunnskapsbaserte fortellinger om reinsdyrenes vaner og reaksjoner på de minste endringer, fortellinger som også innlemmer det uforutsigbare, det ennå ikke kjente, for å kunne håndtere uforutsette hendelser på veien. Naturen er et levende subjekt som må forstås og respekteres. Samene er slik sett våre første økologer.


I tradisjonelle filmer identifiserer vi oss gjerne med helten. Filmskaperen forfører oss til å lese helten sympatisk og skurken tilsvarende usympatisk, slik at vi skal kjenne lettelse når forbryteren dør og det som truer oss, det onde, er beseiret. I filmene om grisen Gunda og kua Luma er det omvendt: Her blir vi forført til å identifisere oss med det som skal vise seg å bli fortellingens ofre, henholdsvis grisen og kua. Slutten er tragisk, dyrene slaktes. Vi blir konfrontert med opphavet til biffen og baconet. Kan det være kunnskapen om melken vi drikker og maten vi spiser, som gjør at anmelderen finner disse filmene så provoserende?


Mennesket er avhengig av naturen, av dyrene og av hverandre. Mesteparten av tiden vår bruker vi på å fortolke hverandre, naturen, dyrene, for å overleve. Dypt innvevd i og forbundet med naturen søker vi å forstå var plass i naturen. Skillet som den vestlige filosofien har opprettet mellom natur og kultur, fremstår i dag like kunstig og ufruktbart som kristendommens skille mellom kropp og sjel og vulgærfilosofiens skille mellom ånd og materie.


«Det er tanken om at mennesket står over annet liv, som muliggjør fortsatt hensynsløs kapitalisering av naturen»


Å tviholde på en eksklusiv forestilling om at mennesket er noe annet, noe mer enn natur, er antagelig selve årsaken til at vi ikke ser konsekvensen av vår egen adferd. Det er tanken om at mennesket står over annet liv, tanken om dets eksepsjonalitet, som muliggjør fortsatt hensynsløs kapitalisering av naturen og livet, en natur vi i vår blindhet er i ferd med å legge øde.


«Cow» og «Gunda» er ikke dyrefilmer i tradisjonell forstand. Dyrefilmene vi ynder å se på tv, og som har tatt over for vårt kikkerblikk i zoologiske hager, er filmet med skjult kamera eller med droner, vi ser dyrene på nært hold, i langsom film og på avstand mens regissøren med voice-over lager sin fortelling om dem. I disse naturdokumentarene har vi som seere kontroll over dyrene.

I filmene om Luma og Gunda er den posisjonen snudd; vi inviteres ikke bare til å leve oss inn i kua og grisen, vi forføres til å se verden med deres øyne. Ikke bare det; det ender med at vi til og med føler oss sett av dyrene. Ved filmens slutt, drapsscenene, blir vi de skyldige. Dette er et overraskende filmatiske grep og kan minne om kvasidokumentaren «Man Bites Dog», hvor vi blir forledet til å tro at dokumentarteamet, som følger en intelligent forbryter, ikke greier å stanse filmingen og stoppe forbrytelsene han i ferd med å begå, vi blir som seere på et vis medskyldige i udåden. Vi har sett det vi ikke skal se.


«Det finnes ikke et ikke-menneskelig blikk i det menneskelige», skriver Yazdan. Setningen kan snus på hodet til at «Det finnes knapt det vesenet i verden mennesket ikke har evnen til å leve seg inn i og ha medfølelse for».

Vi deler klode, livsvilkår, og natur med dyrene. Kunstens oppgave er å åpne for nye perspektiver på livet. Det er ved å leve oss inn i en dement, et spebarn, en utviklingshemmet, hunden og hesten, kua vår og å forstå vår rolle i naturen som dens vokter, at vi kan ha et håp om det menneskelige.

Benjamin Yazdan er en fin filmkritiker med blikk for estetiske kvaliteter. «Cow» og «Gunda» er kanskje ikke verdens beste filmer, men de gir kinogjengeren som gjennom generasjoner med naturødeleggelse er blitt fremmedgjorte for naturen, en mulighet til på ny å ta kontakt med den, naturen inne i seg som utenfor seg.



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Dyrets blikk og vårt blikk Klassekampen

En av verdens første rapporterte miljøforbrytelser Klassekampen

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020


Kiøsterud på Facebook