Debatt 22.11.2021



En av verdens første rapporterte miljøforbrytelser


Av Erland Kiøsterud


Eposet om heltekongen Gilgamesh som Ulvhild Fauskanger redegjør for i Klassekampen 15. november, er ikke bare et av våre aller eldste sagn, i dette klassiske eposet, som i sin nåværende form ble nedskrevet for cirka tre tusen år siden, finner vi også en av historiens første detaljerte beskrivelser av en miljøforbrytelse. At den alvorlige forbrytelsen, bortsett fra at noen guder misliker den, går upåaktet hen i Fauskangers fremstilling, sier ikke så mye om artikkelforfatteren, men om hvor dypt aksepten av naturrasering og miljøkriminalitet sitter i oss: Vi godtar ødeleggelsen uten å blunke, vi ser den ikke. Naturforakten er en del av litteraturhistorien vår, den sitter så å si i syntaksen, i kulturens dypstruktur.


Fauskanger harselerer over den mannlige heltens behov for kvinner og makt, en kritikk som er helt på sin plass. Hennes ærend er å beskrive heltens møte med den uomgjengelige døden og formidle det som et tidløst budskap om menneskets vilkår og grunnbetingelser. Men det sentrale budskapet i eposet – om hvordan sivilisasjonen ble til da mennesket med brutal makt la naturen under seg som et foraktet objekt – hopper hun glatt over.


I eposet sender gudene Enkidu som lever ute i naturen til Gilgamesh inne i byen for å temme den ustoppelige, vilt begjærende kongen; i Enkidu møter gudekongen Gilgamesh en jevnbyrdig, like sterk som ham selv. Etter å ha prøvd krefter og blitt venner, går Gilgamesh og Enkidu sammen til den store sedertreskogen. Sedertreskogen har som alle skoger, en sjel. Den ble borte i sivilisasjonsprosjektet, men overlevde så vidt i fjerne estiske og latinamerikanske skogsamfunn. Det er i ferd med å endre seg. I dag vet vi at trærne i økosystemet har intrikate rotsystemer, at de sender signaler til hverandre gjennom luften og samarbeider – at naturen er i besittelse av sensibilitet og intelligens som på flere områder overgår vår egen: Vi vet i dag at vi ikke står over naturen, men at vi er en innvevd del av den.


«Før de hogger ned skogen, dreper de Humbaba. Så legger de økosystemet øde og brakk.»

Sedertreskogen i eposet Gilgamesh har en vokter, Humbaba. Humbaba legemliggjør skogens sjel. Han fremstilles som ond, slik den må være som skal utryddes. Når en alvorlig forbrytelse skal begås, må fiendebildet være klart, offeret gjøres til et dødt sjelløst objekt. Før de hogger ned skogen, dreper de Humbaba. Så legger de økosystemet øde og brakk.

Fortelleren vet at Gilgamesh og Humbaba tar mer enn de kan gi tilbake når de flathogsthugger sedertreskogen for å bygge en prangende portal til kongens slott, han vet at det er en forbrytelse. Han bruker fortellingen til å legitimere handlingen. I likhet med fortellingen om den bundne bonden Kain som må drepe den frie gjeteren Abel for å føre menneskeslekten videre, er fortellingen om Gilgamesh og Enkidu dypt integrert i kulturen vår.

Må det være slik?


14. november 2021 postet den nederlandsfødte miljøaktivisten Sara van der Moer følgende historie på sin Facebook-side, fritt oversatt: «Da mor og jeg i 2006 måtte flytte fordi huset vårt skulle rives for å gi plass til finere og dyrere hus, måtte vi med knust hjerte også forlate vår hage. Vi reddet noen planter og tok med noen frø fra lønnetreet. Mor hadde ikke lenger noen hage å plante i, så lønnetreet vokste opp i en potte. Hun vannet og holdt det i live, men etter femten år var lønnetreet i ferd med å sprenge potten i stykker. I forrige uke ble det omplantet i en matskog av The Pollinators (en matskog er en permakulturell, selvopprettholdende skog av nytteplanter som regenerer omgivelsene, min anmerkning). The Pollinators er en organisasjon som ik ke bare gjør sitt beste for å bedre livene til de pollinerende insektene, de tar også del i aksjonen «Treevember» ved å plante trær i matskogene. De omplantet også et annet tre, som sammen med lønnen ble frigjort fra sin potte, et tre som mor hadde arvet av treets tidligere eier, en kjær venn. Hun hadde tatt vare på treet i mange år.»


Vi skal selvfølgelig fortsette å lese og formidle de gamle fortellingene, de har betydelig verdi. Men at et stort, kritisk forskningsfelt i litteraturvitenskapen står vid åpent, er det liten tvil om. Og at litteraturen selv venter på å bli fylt av fortellinger med et annet forhold til økosystemet enn det vi finner i Gilgamesh, er det vel heller ingen tvil om. Følelsene sorg og glede, kreftene og begjæret tar ikke slutt om vi innser vår dype avhengighet av naturen, men de vil kanskje komme i et annet lys?



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Dyrets blikk og vårt blikk Klassekampen

En av verdens første rapporterte miljøforbrytelser Klassekampen

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Fire norske sanger
SKjønnhetens økologi    6.12.2020


Kiøsterud på Facebook