Publisert 17.09.2024
Ill.foto: Christian Belgaux

Hvem snakker til hvem – fra hvor – i økosystemet?

Av Erland Kiøsterud

Så lenge vi stiller utenfor og over naturen, er det umulig for oss å vite hvor de viktige budskapene i økosystemet kommer fra.

På tross av at jeg trakk Vetlesens utlegning av modernitetens filosofer langt ved å identifisere den som hundre prosent hans egen i min kronikk i Morgenbladet, er jeg nå glad for det. Det brakte oss til sakens kjerne: Forholdet mellom natur og kultur.

Sindre Brennhagen skriver følgende i sitt forsvar for Vetlesen, publisert i Morgenbladet forrige uke: «Å fremholde en forskjell mellom natur og kultur er uunnværlig for å utpeke asymmetrier i relasjonen mellom mennesket og ikke-menneskelige skapninger. Vi er moralske aktører som kan stå til ansvar for lidelsene vi påfører andre. Dyrene (…) holder seg derimot ikke med etikk.» Og: «[mennesket] er den eneste arten som kan forebygge videre konsekvenser av vår allerede skalasprengende omkalfatring.»

For meg forholder det seg helt motsatt. Mens menneskeskapte ubalanser i naturen bare øker, gjør økosystemet med mikrobene, plantene og dyrene det det kan for å få finne balanse. Greier ikke økosystemet det med mennesket på laget, kan det løse problemet med å kaste det ut, det er økosystemet i stand til. Men mennesket kan aldri kaste ut naturen. Det er jo nettopp klokketroen på menneskets guddommelige særstilling, troen på at vi er noe annet enn natur, som har gjort oss blinde for vår egen vold og ført oss inn i naturkrisen, den samme troen står i veien for å løse den.

Med eller uten flintsteiner, forbrenningsmotorer og datamaskiner; vi tenker som natur og agerer som natur også når vi sprer oss som art. Så lenge vi ikke ser at redskapene vi dominerer kloden med, er naturens egne teknologier, vil vi forbli blinde for hvem vi er og hvor vi er og vi vil stå uten redskaper til å løse naturkrisen.

Naturen lukkes inn i språket

Min hensikt har ikke vært å ramme Vetlesen, vi deler grunnleggende forståelser av klima- og naturkrisen. Jeg tok utgangspunkt i ham fordi han som filosof utdanner kull på kull av nye filosofer, og ved å anvende det filosofiske språket og metoden som forfedrene våre bemektiget seg verden med, leder han elevene på feil spor. Der dypøkologen Arne Næss, med røtter i Sokrates og Spinoza, brukte språket til å stille spørsmål og lytte seg inn i naturen, bruker Vetlesen, med røtter i Kant og Hegel, språket til å begrepsette, definere og holde naturen fast. Det er troen på menneskets særstilling og språket denne særstillingen fastholdes med, som er problemet. Både Næss og Vetlesen vil redde naturen, men der den ene undrende og kanskje litt naivt åpnet seg for naturen, lukker den andre den inne i språket. Begge har gjort betydelige innsatser, begge er overgangsfigurer i arbeidet med å komme i dyp-dialog med naturens økosystemer for å samhandle med dem.

«Naturen tenker seg selv gjennom oss, og den vil alltid være større enn oss», skriver Friedrich Schelling i sitt utkast til naturteori i 1799, og peker på det vitenskapen i dag bekrefter: Vi er alle, fra den minste mikroben til det største pattedyret, dypt innvevd i og avhengig av naturen. De ulike kulturene tjener artenes overlevelse. Men i motsetning til maurens og beverens kulturer, er menneskekulturen blitt en biologisk megasuksess i ferd med å undergrave livet selv.

Nå har mennesket – som natur – heldigvis innsett dette og begynt å undersøke økosystemet og sin egen rolle i det. Vi vet i dag at naturen, for å redde seg selv, kan finne på både å kaste oss ut, minimere bestanden eller endre vår rolle i økosystemet. Skulle mennesket ha en særstilling, måtte det være dets evne, om det har en slik, til å trekke seg tilbake og gi plass for livet i økosystemet, i ydmykhet forstå sin rolle i naturen og lære seg å kommunisere med den, naturen inne i seg og den utenfor seg.

Det gjør vi ikke ved benytte oss av et språk som med sine begreper, modeller, logiske slutninger og abstrakte, himmelvendte moral opprettholder avstanden til det vi skal kommunisere med og negativt påvirker måten vi sanser og forstår naturen på. Uten dyp, indre samtale med det som skal bevares, vil vi med våre nedarvede dominante gener komme til kort før vi har begynt. Vetlesen og hans like beskriver naturen med et språk som først og fremst speiler strukturen i den delen av hjernen vår som gir oss tilsynelatende følelse av oversikt og kontroll. Formen motsetter seg tilgang til innholdet. Filosofien etter Descartes, som Schelling skriver, snakker fra et dødt, statisk sted i stedet for å forstå seg selv som levende, agerende natur.

Spørsmålet er hvordan vi kommer i samtale med naturen uten å henfalle til obskurantisme og irrasjonalisme. For det er først når vi aksepterer oss selv som natur at vi kan stille vår tids store, ubesvarte spørsmål: Hvem snakker til hvem – fra hvor? Så lenge vi stiller oss utenfor og over naturen, er det umulig for oss å vite hvor de viktige budskapene i økosystemet kommer fra.

Erland Kiøsterud er romanforfatter og essayist. Siste bøker: Stillhetens økologi(2019), Skjønnhetens økologi(2023). I 2025 ventes Moralens økologi.

Tilbake til 1. side