Erland Kiøsterud - under arbeid

Fire norske sanger [utdrag]

Prolog

Pan, allnaturen, raser. Menneskeslekten har overskredet sin grense, den er blitt allmektig, alle snakker samme språk. Jorden plyndres, dyrene dør. Snart har de bare én fortelling. I Drammen by finner Pan et menneskebarn som han tror kan bryte ut av den ødeleggende fortellingen. Erland heter det lille barnet, og han var stum da han ble født.

***

Her står han i det grønne bregnekrattet, langt inne i skogen. Lyset siver ned gjennom de høye løvkronene over ham. Kroppen hans lyser gult. Han må være fire eller fem år. Det er sommer. Han er naken. Han har gått inn i det høye bregnekrattet alene. Bladene i trærne vaier. Solen hviler mot mørket bak de grågrønne pupillene. Han står urørlig. Den varme vinden stryker den tynne huden. De voksne har glemt ham. Og han har glemt seg selv. Det må være det første minnet han har av den stillheten allnaturen satte ham inn i.

Her sitter han på kne i en lang, lysegrønn korridor, det er på barneskolen hans. Han sitter bøyd forover, vendt mot en grov støpejernsradiator felt inn i veggen under det store vinduet. Ranselen ligger på gulvet ved siden av. Han må være ni år. Lyset som treffer vinduskarmen, reflekteres opp på den grønne murveggen bak ham. Det er ingen mennesker å se. Alle er gått hjem. De vertikale rillene på radiatoren smalner ut mot rommet, til skarpe spisser. Han sitter på det prikkete, steinslipte gulvet, holder seg, med begge hendene, hardt fast i to av rillene og dunker hodet, rytmisk, mot radiatoren. Innerst inne er han stum.

Der står han i barndomshjemmet sitt under portrettet som ble malt av ham som tiåring til farens førtiårsdag. Han må være elleve eller tolv år. Han har gjort noe galt, men han husker ikke hva det er han har gjort. Hans far står i mørk dress foran ham og spør ham: Hvem er du? Erland vet svaret, han har det samme navnet som mannen som står foran ham, som har det samme navnet som alle mennene med og uten parykk som stirrer på ham fra maleriene i besteforeldrenes spisestue, han tilhører den lange nedadgående rekken av menn med samme navn. Den som bærer det navnet, må ikke gjøre noe galt. Han kjemper for ikke å svare. Til slutt, motvillig, kommer likevel svaret, han sier: jeg er en … og så sier han navnet til faren, bestefaren, oldefaren, tippoldefaren, tipp-tippoldefaren, tipp-tipp-tippoldefaren og tipp-tipp-tipp-tippoldefaren sin: Jeg er en Erland Kiøsterud. Verden løser seg opp. Den lille forbrytelsen han har begått, er som forduftet. Han ser tvers gjennom faren, som er like fylt av stillheten som ham selv, men gutten kan ikke hjelpe faren sin.

Han leter etter et annet bilde, det er også fra barndommen. Et eller annet med et reinsdyr, det snør.

Hva er det han holder på med?

Han ligger i sengen og prøver å finne tilbake til øyeblikket da han forstummet.

Da han mistet språket, mener du?

Ja, han ligger med lukkede øyne i mørket og leter etter øyeblikket da stillheten spredte seg i ham.

Han tror muligheten til å bryte med historien han er født inn i, kan ligge der? Men det øyeblikket vil han vel aldri finne.

Det er det han nok ikke forstår.

Hvor mye tid skal vi gi ham? Har han ikke holdt på lenge nok? Snart et helt liv? Skal vi ikke heller prøve en annen?

La ham få en sjanse til. Hva med én dag? Han har jo ikke lenge igjen.

Han kommer aldri til å greie å bryte ut av historien på så kort tid. Han vet jo ikke engang hvor han skal begynne. Han har holdt på hele livet. Vi lar ham gå.

Vi kan vel gi ham en sjanse.

Jeg har ingen tro på dette. Og vil vi det?

Det er jo bare å ta alle forestillingene, fortellingene hans, fra ham.

Du mener at vi skal gjøre jobben for ham?

Han greier ikke flytte seg ut av seg selv. Vi er nødt til å hjelpe ham, han greier ikke se seg selv utenfra.

Jeg synes vi skal la ham fare. Han er slave av begjæret sitt, akkurat som de andre. Jeg synes vi skal gi ham opp og la verden gå sin gang.

Men greier vi oss uten dem? Jeg mener, selv om de ikke forstår. Uten dem vil vi aldri få se oss selv. Det er med deres fremdrift vi blir synlige.

Men de er jo helt blinde!

Hvor lenge har de vært her? Kortere enn dyrene.

Men hvorfor akkurat ham?

Han er en del av den allmektige fortellingen, han er født inn i den.

Ok, da. Så la oss gi ham en sjanse til. La ham få se verden slik den er.

Men tror du han vil tåle det, menneskene er veldig lite robuste, de tror de vet alt.

Men de vet ingenting.

Den gleden kan vi i alle fall gi ham – å la ham få vite det.

Hvilken glede!

Bare se hvordan de raver rundt på scenen.

Han aner tross alt at vi er her. Kanskje han oppdager oss.

Hva forskjell vil det gjøre fra eller til?

Kanskje ingenting.

Vi kan i alle fall ha det litt moro, for en gangs skyld.

Ok, så la oss sette i gang. En gang til.

Hva annet kan vi gjøre. Før de forsvinner.

***

Strøtvet

(thanatos)

Se der, rett ut av fjellet, langt inne på vidda, pipler en dråpe vann, så enda en. De klare dråpene samler seg til en skimrende blank strime. Den tynne stripen renner over det grå granittberget, bukter seg over fjellhyllen. Der går den til høyre. Der går den til venstre. En liten fordypning i den ruglete granitten, og den renner til høyre igjen, og så til venstre igjen. Vannet blinker i solen. Enda en strime kommer over berget og flyter sammen med den første. Se hvor klart det er! Ender vannet vestover, flyter det ut i Hardangerfjorden og blander seg med Atlanterhavet. Renner det mot øst, flyter det ut Drammensfjorden og havner i Nordsjøen. Er det det han lurer på der han ligger i sengen og ser ut i mørket? Vannskillet. Veivalgene. Hva som styrer? Hvorfor det ble slik, og ikke slik? Se! Flere dråper kommer til. Vannet strømmer lett over berget nå. Det er allerede blitt en liten bekk. Hvem har lagt den steinen der? Der bøyer bekken av for steinen, med ustø kurs østover. Vannet renner gjennom mosen, over berget og inn i lyngen igjen. Hei, bekken kommer ut igjen på den andre siden av lyngen. Den søker videre østover. Den har allerede begynt å klukke. Hør det liflige bruset. Om en uke vil dråpene som piplet ut av fjellet inne på vidda, allerede være fremme i Ustevann, om bare noen uker vil de samme dråpene renne rolig nedover Drammenselven, før de flyter ut den brede fjorden og møter Nordsjøen, for endelig en dag å treffe kysten av Afrika, India eller Amerika og skvulpe mot en fremmed strand i Karibia, Zanzibar, Shanghai, før det igjen blir sugd opp av solen og faller ned over Hardangervidda.

Hva kan han gjøre med det? Ingenting. Nå er det isen som smeltet og landet som steg, lenge før vannet kom ut av berget, han er opptatt av. Det er den store iskappen som ligger over Nordkalotten og sliper granitten ned til fine, myke svaberg, han ser for seg. Han lurer på hvorfor isen smelter? Nei, han undres over trykket som isen øver mot jordskorpen, hvorfor landet stiger så mye. Hvem har bestemt at landet skal stige? Hvor var jeg da solen ble skapt, stjernestøvet sang og Melkeveien ruget tiden? Vollen som for litt siden var en del av havbunnen langt under vann, ligger allerede høyt oppe i åsen. Det er områdene ved kysten som først blir bevokst. Se hvordan gresset spirer i restene av fisk, tang og tare – hvordan aksene vaier i vinden før de frør seg der isen trekker seg tilbake. Se hvordan trær og busker spretter opp og fugler og mus strømmer til etter hvert som humuslaget brer seg inn i landet og skogen får tak. I de krystallklare vannene oppe i høyfjellet svømmer allerede ørreten som ble med opp da landet steg. Laksen ute i havet er på vei inn Drammensfjorden for å gyte i elven! For et hav av yngel. For et overskudd, for et sløseri. Etter det friske, grønne gresset som frør seg, trekker store flokker rådyr, elg og hjort inn i landet. Der deler reinsdyrflokken seg i to symmetriske sirkler og snurrer rundt seg selv da ulvene prøver å bryte inn. Slik alle veier skal dele seg? Slik alt liv skal formere seg. Jegerne, kledd i dyreskinn, med spyd og bue, følger etter viltet. Fra slettene i øst og fra skoglandet i syd strømmer de, støtvis, i små grupper, inn i landet.

En skinnkledd mann, halvt dyr, halvt menneske, kommer over åsen. Han går inn mellom trærne. Han vet ikke om han skal ta til høyre eller til venstre. Har han aldri vært her før? Han har to harer og en rådyrkalv over skulderen. Solen som trenger inn gjennom bladverket, lyser opp gresset på glennen foran ham. Lett som et rådyr går han ut på glennen. Nå fortsetter han ut mellom trærne, ut på den andre siden. Foran ham ligger en dal. Har han gått seg bort? Han stanser på åskanten. Nå husker han det. Nå husker han vollen under seg, at han vinteren før sto mellom de samme bjørketrærne og så to svarte kråker i luften over en gamme der det ble bakt brød. En ung kvinne går over den frodige vollen med et barn i et sjal på ryggen. Ned fra gammen strekker åssiden seg mot den brede elven som renner gjennom dalen. Den har ennå ikke navn. Drammenselven, skal den hete. Kvinnen går inn i gammen. Mannen som står mellom trærne med rådyret over skulderen, er en ørlender, den første fremmede, den aller første Ørland. Ja, det er den første Erland. For nå husker den siste Erland reinsdyret som skal dø. Ta ham dit før han går ned til kvinnen. Ta Erland til første gangen han skal erfare det som aldri skal tale. Som aldri vil få tale. Som ikke kan tale. Kanskje han vil huske øyeblikket han leter etter da.

Skjønnhetens økologi [utdrag]

Vestens tenkere og esteter har gjerne forstått seg selv som eksepsjonelle, som hevet over naturen, og oppfattet skjønnheten som noe nærmest tidløst, overjordisk, guddommelig. I økosystemet jorden – i realitetenes verden – kommer mennesket fra naturen, som det deler med alle andre levende vesener, det er en uløselig del av naturen, innvevd i den og helt avhengig av den. Hva innebærer det for skjønnheten? Midt i vår overforbrukende, militærindustrielle monokultur er en mer intelligent måte å organisere oss på i ferd med å ta form; vi er på vei fra en antroposentrisk forståelse av verden der mennesket er alle tings mål og mening, til en økosentrisk forståelse av verden, der ivaretagelse av økosystemet jorden er menneskets mål og mening. Hva betyr det for kunsten? Skjønnhetens økologi er et forsøk på å avsette noen sporløse skritt på veien mot en økosentrisk estetikk, skrevet av et menneskedyr som søker hjem i økosystemet.

***

Naturen er det aller eldste jeg kjenner til. Den er det første kroppen min erfarer. Den er 3,5 milliarder år gammel, og den fornyer seg hver dag, hver time, hvert sekund, i meg og utenfor meg.

Naturen som våkner til live og dør i meg og gir meg et midlertidig liv, er den samme naturen som gir skogene, havene, byene og åkrene liv.

Elgene, kråkene og jeg kommer fra den samme naturen, vi puster inn den samme luften, vi drikker det samme vannet, vi gjennomrystes av den samme forplantningen, vi fornyer kroppene våre med den samme livgivende maten. Vi leves av den samme naturen.

Naturen føder og forvandler oss. Men vi vet aldri helt til hva. Naturen endrer seg hele tiden. I går var det dinosaurer, i dag homo sapiens. I morgen kan den fornye seg til noe annet.

Naturen naturerer, den skaper, den produserer uavlatelig seg selv.

Naturen fantes før min art spredte seg, og den vil finnes når min art ikke er her lenger. Den fantes lenge før den første tanken ble tenkt, og den vil finnes lenge etter at den siste tanken er tenkt. Naturen følger sine egne veier, den lever sitt eget liv. Griper jeg inn i den, tar den retninger jeg ikke forutser – for å forbli seg selv. Jeg er helt avhengig av naturen. Naturen er ikke avhengig av meg: Den endres av min adferd, men kaster meg ut om jeg hindrer den i å fornye seg eller være seg selv.

Første gang jeg erfarte naturen og visste at det var det som skjedde, var da jeg alene og på nært hold skulle avlive en elg jeg hadde skadeskutt inne i skogen. Lammet, med sønderknust ryggsøyle, lå elgen hjelpeløs i lyngen og strakte hodet mot meg med et søkende, angstfullt blikk. Der og da gled jeg over i det blikket. Jeg ble en del av det, elgens blikk ble en del av meg. Det var ingen forskjell. Vi var av det samme. Jeg mistet fortellingen jeg hadde vokst opp med den dagen. Jeg sto ikke lenger over naturen, jeg var blitt en del av den.

Når naturen velter opp i meg for å reprodusere seg selv – når den med stor kraft overstyrer musklene og sansene mine og gjennomstrømmer kroppen min med en så sterk, bølgende energi at også tankene mine opphører, er jeg dens redskap. I nytelsen glemmer jeg alt, også at jeg er natur.

For å opprettholde seg tar kroppen til seg løken, kornet, fisken. Om natten, mens jeg sover, fornyer cellene i kroppen seg samtidig som ulike drømmer utforsker de underligste muligheter. Etter å ha levd sitt liv dør og oppløser kroppen seg for å bli til nytt liv, nye kropper, nytt gress, ny fisk, nye trær, stein, olje, epler.

Måten naturen absorberer, reproduserer og fornyer seg selv på, er den økosentriske estetikkens grunn.

Jeg er et menneskedyr som søker skjønnhet. Skjønnheten er sammensatt. Den er en sterk følelse av å være i live, den er den intense gleden over naturens og andre levende veseners nærvær, den er nytelsen av kropp, av mat, drikke, den er lekens, læringens og arbeidets fryd. For menneskedyret kan skjønnheten også være den intense gleden over å bli levendegjort av en tanke eller et kunstverk eller en visjon. For absolutt alle dyrene er skjønnheten tilstanden – i fravær av frykt og frihet fra smerte – av å kjenne behag, av å bare være, som når vinden stryker kroppen og solen treffer ansiktet, og livet bare er.

Om morgenen treffer det indirekte lyset fra sengetrekket, redet, bladverket eller skogbunnen som har vært mitt leie, øynene mine. Jeg bruker dagen til å få i meg mat, sikre livet mitt og tilegne meg skjønnhet. Når natten senker seg, faller jeg til ro, mens kroppen fornyer seg i naturens altomfattende indre mørke.

Luften, vannet og jorden er like viktig for meg som løken, kornet og fisken. Lungene mine trekker inn oksygenrik luft, hjertet pumper jernholdig blod rundt i kroppen, med vann og enzymer elter magen maten jeg har tatt til meg, om til næring. Lett på foten beveger det dyret som jeg er, seg ut i verden og undersøker mulighetene for mer skjønnhet, for å forplante seg og utfolde seg – for å folde seg ut.

Utlevde kropper utånder og råtner uten stans. Uten stans skapes nytt liv på jorden. Hver dag gjennomrystes milliarder av kropper av orgasmer. Hver dag oppstår små, tilfeldige endringer som øker naturens evne til å bre seg; et gen muterer, en ny organisme, en ny datateknologi, et nytt økosystem oppstår. Stillheten i denne forvandlingen er min stillhet. Naturen tenker ikke godt eller vondt. Den er det mulige. Den er sin egen fremtid, sin egen reproduksjon, det som skal bli, sin egen fortsettelse. Ved den minste motstand endrer naturen form – for fortsatt å kunne være natur. Naturen er det som ennå ikke er. Først spredte den seg som mikroorganismer. Etter istiden spredte den seg som gress, trær og dyr. Nå er det menneskedyret som med sine teknologier sprer seg over kloden. I morgen kan det være noe annet.

Naturen gjør det den gjør, den er det den er. For mye plankton i en innsjø kan drepe fisken i innsjøen. For mange menneskedyr på planeten kan utrydde andre dyre- og plantearter. Med sin pågående vekst er naturen i stand til å gjøre deler av sin egen biotop ubeboelig. Naturen er i dag med sin ensidige vekst i ferd med å gjøre deler av planeten Jorden ubeboelig.

Skjønnhetens oppgave er å bevare skjønnheten.

ERKLÆRING:
Jeg anerkjenner alle følende veseners behov for å erfare skjønnhet i en mangfoldig, rik natur. Det er som natur jeg tenker dette. Alt liv er gjensidig avhengig av hverandre. Bare ved å gi alle levende vesener mulighet til å erfare skjønnhet i en mangfoldig, rik natur, kan menneskedyret sikre at planeten forblir beboelig.

Frem til nå har det koloniserende menneskedyret brukt naturen til å tilfredsstille ene og alene sine behov. Fra nå av vil jeg ivareta hele naturen, den levende og den ikke-levende naturen – røttene og mikrobene, luften og vannet, fjellet og savannen – for å gi alle levende vesener tilgang til skjønnhet og livsutfoldelse. Bare slik vil vi overleve.

Men hva er et liv? Hva er det å utfolde seg? Og hva er skjønnhet?