Publisert 1.12.2020
Illustrasjoner ved Fabio Magnasciutti
og Pixabay



Kunsten i økosystemet

illustrasjonsbilde

Alt det vi elsker, er forbigående, flyktig, midlertidig


Av Erland Kiøsterud


En menneskekropp fordøyer døde dyr eller planter for så å gå til sengs og formere seg; en innsjø utveksler død og levende materie med seg selv og omgivelsene; et imperium okkuperer nye landområder og setter i gang oljeboring: Felles for disse tre hendelsene er at vi har med et økosystem i interaksjon med omliggende økosystemer å gjøre. Verden består av slike, små og store økosystemer.

Økosystemer endrer seg hele tiden, de endrer seg for å tåle endringer – for å opprettholde seg selv. Det er naturlig. Vi mennesker, like naturlig, vil stabilisere økosystemene for å få gode, forutsigbare liv. Jo mer mennesket tar kontroll over økosystemet naturen for å få forutsigbare liv, desto større blir konsekvensene for mennesket når økosystemet bryter seg løs fra vår midlertidige kontroll for å frigjøre energi og søke ny stabilitet. Mennesket er selv natur. Hvordan skal vi forstå dette?

Spørsmålet om det er vi som snakker inn i naturen, eller om det er naturen som snakker i oss når vi med teknologier bryter jord og bygger fabrikker – når vi griper inn og endrer naturen, danner kulturer og skaper kunst – er ikke besvart. Det skal heller ikke besvares her, men forbli det åpne, uforutsigbare rommet dette essayet skrives i.

Til spørsmålet om hvem – eller hva – som snakker, hører spørsmålet om språket: Med hvilke bilder, med hvilke symboler og med hvilken grammatikk beskriver mennesket økosystemet når det fremstiller dets væremåte? Med hvilke bevisste eller ubevisste språklige strukturer og redskaper intervenerer vi i naturen; vår egen natur og naturen som omgir oss?

Har jeg innsikt i hvilke liv jeg utelukker med den formen, det kunstverket, eller med det essayet jeg nå er i ferd med å etablere? Vet jeg nok om hvilke utstøtelsesmekanismer som ligger innebygget i min formdannelse – om dypstrukturene i det uttrykket jeg benytter meg av – og som er skjult for meg fordi jeg er en del av det? Er jeg en frigjører eller en undertrykker? Øker eller minsker jeg stillheten i verden? Drives jeg, også i mitt ønske om endring, av krefter jeg ikke ser?


illustrasjonsbilde Dette essayets anliggende er: Hva innebærer det for mennesket å bevege seg fra en antroposentrisk – menneskesentrert – måte å være i verden på, til en økosentrisk måte å være i verden på. Hva innebærer det, teoretisk og praktisk, for ingeniøren, for økonomen og for kunstneren (billedkunstneren, forfatteren, musikeren og så videre) å gå fra en forståelse av mennesket som alle tings mål og mening til å forstå ivaretagelsen av økosystemet naturen som alle tings mål og mening? Hva er det vi gjør, og hva er det som skjer med oss når vi nå er i ferd med å endre vår tenke- og væremåte mer radikalt enn vi antagelig har gjort siden den neolittiske revolusjon? Hvem snakker, med hvilket språk, til hvem – til hva i økosystemet?

Midt i en høyteknologisk kultur som, lik alle kulturer, ser på seg selv som det ypperste historien har frembrakt, er en ny og kanskje mer intelligent måte å organisere seg i verden på i ferd med å ta form. Det stilles spørsmål om hva teknologien, økonomien og kunsten i det hele tatt er, det stilles spørsmål til teknologiens, økonomiens og kunsten væremåte i økosystemet.

Over hele verden prøver kunstnere å forstå hva det innebærer å skape kunst i økosystemet. Kunstens selvforståelse reformuleres her og nå. Det er ikke tale om kunsten i økosystemets tjeneste eller om hvorvidt kunsten skal være relasjonell eller intervenerende og så videre, men hva vi overhodet skal forstå som kunst? Legger forfatteren, musikeren og billedkunstneren den gamle identiteten bak seg og skaper en helt ny? Hvor henter kunstneren i så fall det nye språket fra, og med hva – med hvem kommuniserer hun? Med sitt nye – eller gamle – jeg? Finnes dette jeget? Kommuniserer hun med økosystemet? Hvilket økosystem?


bokomslagbokomslag I Panarchy: Understanding Transformations in Human and Natural Systems 1) (Panarchy av den greske guden Pan, alt, og archy, styre/grunn) beskriver Gunderson og Holling økosystemets væremåte. De prøver å skildre det – ikke slik vi mennesker ønsker at det skal være, i harmoni og balanse – men slik det faktisk utfolder seg, om økosystemet er en koloni av virus, bananfluer, en bedrift, livet i en innsjø, en skog eller et samfunn.

Kort fortalt, og veldig generelt, oppstår ethvert økosystem i vill og robust vekst (avhengig av livsformen kan veksten ta timer eller tusener av år) før veksten stabiliserer seg. I denne stabiliserende og mer spesialiserte fasen effektiviserer økosystemet energibruken for best mulig å opprettholde seg selv. Effektiviseringen fører til at systemet blir sårbart for påvirkninger. Små endringer i form av ytre eller indre hendelser som kan ha bygget seg opp over tid – for eksempel klimaendringer eller økt saltinnhold i grunnvannet, man ser det gjerne ikke før etter at de har inntruffet – kan i denne energiøkonomiserende fasen få økosystemet til plutselig å passere terskler og bryte sammen. Det som skjer, er at økosystemet frigjør energi for å reorganisere seg – oppløse, omdanne eller nydanne seg – for fortsatt å kunne være et økosystem. I denne frigjørende fasen kan kreativitet og nydannelser på mikroplanet få store konsekvenser på makroplanet, noe nytt kan oppstå, men feil håndtert kan en giftig algeoppblomstring eller et diktatur like gjerne se dagens lys som en ny hekkende fugleart eller en økologisk livsform.

Det instruktive med Gundersons og Hollings forskning er at de forsøker å unngå å overføre menneskets behov for harmoni og stabilitet på naturen. I stedet prøver de å beskrive økosystemet slik det på kort og på lang sikt, uten mening og etikk, uten tanke på mennesker eller dyr, faktisk oppfører seg. Her inngår ikke bare regionale økosystemer og deres lokale biotoper, men alle økosystemene, fra den enkelte mikroorganisme til de store globale økosystemene – inkludert de teknologiske, politiske, økonomiske og kunnskapsmessige økosystemene og deres tilblivelser, gjensidige påvirkning, sammenbrudd og nydannelser. Vi befinner oss i en verden av kontinuerlig endring og omdannelse hvor, for oss, tilsynelatende ubetydelige faktorer, på små eller store skalaer i systemet, vokst frem over tid, plutselig kan skape uforutsette hendelser og omdanne økosystemet vi bebor og er avhengig av.


bokomslagbokomslag I Beyond Nature and Culture 2) undersøker antropologen Philippe Descola de ulike måtene mennesket gjennom historien har innrettet seg på i økosystemet. Av fortellingene som menneskene har innrettet seg i økosystemet med (og som ofte finnes i blanding), finner han fire hovedformer:

1 :  I et animistisk samfunn har jeg og dyrene rundt meg forskjellig ytre form, men inni er vi like. Vi deler, spiser, resirkulerer og omformer de samme plante- og dyreorganismene (inkludert hverandre). Vi deler livsånden – det i naturen som gir liv – vi ser at det ene kan forvandle seg til det andre, vi inngår i det samme, hver art har sine kulturer, kunnskaper, skikker og gjenstander de opprettholder livet med, slik som bolig og mat. Vi overbeskatter ikke ressursene, vi respekterer hverandres grenser.

2 : Der jeg som animist ser meg selv i alt levende, knytter jeg meg som totemist til én bestemt plante, naturformasjon eller et dyr som jeg fører hele gruppen – eller klanens – historie tilbake til. I min opprinnelsesfortelling opprettholder jeg en forpliktende moralsk og fysisk kontinuitet til opphavet, naturen jeg kommer fra, og i likhet med animisten (men her forekommer unntak) sørger jeg for ikke å overbeskatte naturen. I drømmetiden gjenopplever jeg, med aboriginer som eksempel, min verdens skapelse – og når jeg beveger meg gjennom landskapet, gjennomlever jeg landskapets og formødrenes og forfedrenes fortellinger. Vi deler substans: Samfunnet, naturen og historien min er én og samme sak. Jeg lever som animisten «beyond nature and culture», hinsides skillet mellom natur og kultur.

3 : Det gjør jeg også når jeg lever i det Descola betegner som et analogt samfunn. Der henger alt – natur og mennesker, gjenstander og sjeler, mikrokosmos og mikrokosmos – sammen i form av korrespondanser og graderinger, slik man i middelalderen mente at menneskets blodårer tilsvarte landskapets elver, knokler tilsvarte fjellene, eller hvor jeg med min amulett rundt halsen i Mexico kan få direkte kontakt med åndene. Et bukkehorn i jorden på Vidaråsen i Vestfold kan således stimulere vekstkreftene. Alt har sin plass, sin kontinuitet og sammenheng i dette underlige universet som under heldige omstendigheter kan avleses og påvirkes. Verden er et eneste stort nettverk av mening. Ulempen: Siden alt henger sammen med alt, kan den som skaffer seg kontroll over dette nettverket av mening, også kontrollere samfunnet.

4 : Den vitenskapelige rasjonalismen utgjør ifølge Descola den fjerde hovedfortellingen mennesket har innrettet seg i økosystemet med. Som rasjonalist oppretter jeg, i motsetning til i de tre andre hovedformene, et markant skille mellom meg selv og naturen – eller mer spesifikt med dyrene: Jeg kan tenke, det kan ikke dyrene. Min evne til å abstrahere gjør meg i stand til å sette meg utenfor, eller rettere sagt over naturen: Ved å systematisere og klassifiserer verden rundt meg, ved å ta deler av den ut av sin sammenheng og gjøre naturen og meg selv om til analyserbare objekter, kan jeg lage modeller og med mitt nøytrale, analytiske blikk gripe inn i og omdanne naturen – som var den en leirklump jeg kan forme i mitt eget bilde etter eget forgodtbefinnende, som en allmektig Gud, utenfra.

Som rasjonalist tror jeg meg i stand til å kontrollere det organiske livet, jeg skaper en ekvivalent til det, pengeverdien, slik at alt kan omsettes. Den som kontrollerer penge- og begjærsstrømmen i dette samfunnet, kontrollerer verden. I min særstilling, på toppen av nærings- og vitenspyramiden, er jeg som rasjonalist overbevist om at jeg i lengden vil greie meg bedre enn dyrene. Det er langt fra sikkert. Ved å viske ut mitt biologiske opphav, skille meg fra naturen, objektivere den og instrumentalisere mitt forhold til omverdenen, kan jeg ha gitt fra meg redskapene jeg trenger for å overleve i lengden, skriver Descola. Han avslutter dette makeløse verket, som ikke er uten lyter, med følgende, fritt oversatte: at det må være lov å håpe at vi med et lyttende og respektfullt engasjement vil greie å hindre et fremtidig punkt av «no return» og utryddelse av menneskearten, hindre at vi med vår passivitet ikke overlater til kosmos en natur frarøvet sine fortellere – ene og alene fordi de mislyktes i å gi den en genuin uttrykksform.


bokomslagbokomslag I From Being to Living, a Euro-Chinese lexicon of thought 3) trekker filosofen og sinologen Françoise Jullien opp linjene hvor kinesisk og europeisk naturforståelse divergerer. Han viser hvordan Europa har utviklet en transcendent naturforståelse ved å betrakte naturen utenfra, gjennom begreper, som det abstrakte «værensbegrepet». Kina har gjennom flere tusen år, helt uavhengig av Europa, utviklet en immanent naturforståelse ved å observere naturen innenfra, ved å leve i den og med den. I klassisk kinesisk kunnskapstradisjon er naturen det som skjer. Naturen, verden, er hverken skapt av noen ånd eller ekstern gud, den skaper seg selv, hver dag, hele tiden, uten noen ytre eller indre årsak, kraft eller vilje. Mennesker, planter og dyr er en uløselig del av naturen, de er hverken over eller under den, de sanser og lever i den, her og nå, mens den endrer seg.

Klassisk kinesisk naturforståelse handler om å forberede seg på å leve godt i og med naturen mens den endrer seg. Kaldt blir varmt og varmt blir kaldt, liv blir død og død blir liv, elven flommer over og den legger seg igjen, tørke og uår kommer og går. Kunsten er å forstå endringen i dens kim før endringen gir seg til kjenne; å kunne se at noe er i ferd med å ta slutt lenge før det er på høyden; å se at noe er i emning, i sin begynnelse, lenge før det begynner, for å kunne påvirke og regulere hendelsene, og tilpasse seg endringene, før de er der. Kunsten er å forstå naturens komplekse prosesser mens de pågår. Hver hendelse, hver situasjon er ny: Den kloke, den vise, ingeniøren, økonomen, kunstneren, setter seg ikke med sine abstraksjoner over naturen og trer sin forutinntatte forståelse over den, men lytter, enda en gang, med sin erfaring, til hva som nå skjer, for å kunne samhandle, medhandle. Subjektet (forståelsen av et isolert subjekt finnes ikke på klassisk kinesisk) blir ikke til ved å sette seg over hendelsen, naturen, men ved å tømme seg og bli en del av den. Våkenhet, tilstedeværelse og ydmykhet er nøkkelordene, samhandling imperativet. Våken og tilstedeværende i de stille forvandlingene som til enhver tid finner sted, er mennesket en lyttende del av naturen, en medlevende del av verden. Begjær, hybris og absolutter gir blindhet og smerte, lyttende tilstedeværelse håp om lindring.


Å leve i forståelse – og samhandling – med økosystemet, slik det fremstilles her, er ikke en løsning på «livets problem». Det reiser heller flere problemer enn det løser og skaper i første omgang antagelig også mer smerte. Men det er kanskje den eneste måten vi kan bevare livsgrunnlaget vårt, økosystemet naturen på, den eneste måten vi kan vokse som mennesker på? Og finne en ikke-destruktiv grunn for våre lidenskaper.


I middelalderens ikoner avbildes de kristnes Gud, skaperen, i et omvendt perspektiv. Det er ikke vi, betrakteren, som ser den avbildede skaperen, men skaperen som ser oss: Vi blir sett. I renessansen snus perspektivet 180 grader rundt. Fra å være den som blir sett av Gud, tar renessansekunstneren Guds plass for selv å være den som ser og behersker verden. Langt ut på 1900-tallet rager dette like dominerende som suverene subjektet opp i europeisk kunst, for så gradvis å svekkes. Pågående migrasjon inn til storbyene, kapitalisering av livssfæren, masseproduksjonen av identitetsnivellerende forbruksvarer, totaliserende verdenskriger, identitetsknusende folkemord og de-personifiserende IT-teknologi får gjennom moderniteten det europeiske subjektet til langsomt å tape kropp og kontur i kunsten. Det viskes gradvis ut, uten at et markant, nytt subjekt kommer i dets sted. Kanskje er det noe å gripe til. I økosystemet er mennesket hverken et overjordisk metafysisk vesen som blir sett av sin skaper, eller en dominerende kolonialist med gudegitt rett til å herske over naturen. I økosystemet befinner mennesket seg i naturen, det er en del av naturen, som det er helt avhengig av. Mennesket vil aldri kunne beherske naturen, i beste fall vil det kunne håpe på å forstå den for å kunne tilpasse seg den.


bokomslagbokomslag Roy Rappaport beskriver i Ritual and Religion in the Making of Humanity 4) hvordan mennesket – i en verden som i utgangspunktet alltid vil være uten mening – konstruerer mening gjennom religion og ritualer. Dette blir igjen opphav til konvensjoner for adferd – for hvordan vi forholder oss til hverandre og omverden. Hans konkrete eksempel er isolerte stammer på Papua Ny-Guinea og deres sinnrike religion generert for å regulere den ville svinebestanden og gressveksten i regionen. Med jevne mellomrom, gjennom ritualer, gjenoppretter samfunnet balansen – og meningen – mellom gressvekst, mennesker og svinebestand. Han viser hvordan et samfunn kan skape mening, lage lover og regulere adferd i samspill med omliggende natur, i samspill med økosystemet det er en del av.

Vår kultur og våre lover er ikke sprunget ut av et samspill med naturen, de er sprunget ut av rovdrift på naturen. Vestens rettspraksis er gjennomført menneskesentrert. I den kristne etikken, i romerretten – i renessansens, den borgerlige industrielle revolusjonens og forrige århundres rettsoppfatning – står mennesket, med få unntak, i absolutt sentrum for rettsforståelsen. I et økosentrert samfunn vil bevaring av økosystemet som helhet stå i sentrum for kultur og lovgivning. Det er mulig å se for seg at ingeniører, økonomer og kunstnere i et økosentrert samfunn vil danne praksiser og poesier for å verne om biotoper, habitater, elver, sjøer, jordsmonn, hav og allmenninger, og hvor ingeniøren, økonomen og kunstneren, som også er i endring, nyskaper, som naturen selv, og bevarer, som naturen selv. Å hindre totalitære tanke- og styreformer vil åpenbart være en hovedoppgave.


bokomslagbokomslag Veien fra en menneskesentrert til en økosentrert livsform er når alt kommer til alt, antagelig en kamp mot menneskets dødsangst – dets trang til å dominere. I Autobiography, Ecology, and the Well-Placed Self 5) kler Nathan Straight – og forfatterne han analyserer – av de amerikanske mytene om å krysse grensene og dra vestover for å skape seg et fritt og lykkelig liv på prærien. Bak mytene om Det frie, ville vesten ligger drapet på urbefolkninger, inngjerding av tilranet eiendom, grøfting, uttørring og bruk av innsektsmidler hånd i hånd med uavbrutt undertrykkelse av kvinnene i et ekstremt voldelig, mannlig, fryktbasert og fallossentrert univers. Frigjøring av kvinnen og av naturen er i Amerika som i resten av verden et stort og langsiktig avkoloniseringsarbeid. Overgangen fra et menneskesentrert til et økosentrert samfunn handler også om å bli færre. Antagelig må mennesket gi store områder tilbake til plantene og dyrene, skal økosystemet jorden ha håp om å få noe av helsen tilbake. Naturen vil uansett fortsette å herje med oss, men kanskje i litt mindre grad hvis vi greier å spille på lag med den.

Leonardo da Vinci observerer hvor mye lettere det er krysse en stri elv med kano på skrå – medstrøms – enn å bruke mengder av energi og risikere livet ved å sette seg opp mot naturkreftene – og krysse elven på tvers motstrøms. François Jullien legger til hvor mye vakrere det er å dyrke intimiteten og den kjæres nærvær enn den abstrakte og totaliserende kjærligheten. Ingenting kan eies. Alt er under endring. Alt er i prosess. Vi er en del av den naturen som endres. Livet, akkurat som alt det vi elsker, er forbigående, flyktig, midlertidig. I det ligger det en kim til dyp skjønnhetsforståelse.


Det er krevende å gi fra seg makt og herredømme – å forlate illusjonen om å være på toppen av vitens- og næringspyramiden. I økosystemet kan det som er på toppen neste dag være på bunnen. Om det å se og uttrykke livet, det skjøre, det forbigående, det ikke-seirende, det vare, med sprekker, brister, med spor av tid i, å vise tiden, endringene, det som blir til og det som tar slutt – å være en var, sansende del av naturen, en ydmyk samhandler i økosystemet, vet vår kultur ikke så mye om.

Med sine aggressive, til dels oppblåste subjekter har Vestens teknologer, økonomer og kunstnere i århundrer satt seg over naturen, definert den i sitt eget bilde, snakket sterkt inn i den og plyndret den. Å forlate denne posisjonen, å skape kunst lyttende i og med naturen, inkludert vår egen skjøre natur, er kanskje likevel lettere enn vi tror? Kanskje er det ikke mer enn ett avgjørende skritt til siden som skal til for å åpne øyne, nese, ører og hender for det som er her, nå, overalt, i oss og rundt oss, i veggene og trærne, gulvet og skogbunnen, bilen og giftpølen, i naboen og i oss selv, i måltidet og kjærligheten. Kanskje er det bare et farvel til en umoden og dødsridd kultur som skal til for å akseptere livets realiteter, dets flyktighet, dets grunnleggende stillhet og en natur i endring – for å forstå oss selv som en del av det som lever; for å la oss bli tiltalt av det som ikke har tale, og handle og skape i det.

Det er vår selvforståelse som i dag står på spill. Å forlate illusjonen om at naturen er til for oss, for i stedet å forstå oss selv som en innvevd, lyttende del av naturen, er til syvende og sist et spørsmål om erkjennelse, om dannelse og følsomhet, om modenhet.


1) Gunderson & Holling: «Panarchy: Understanding Transformations in Human and Natural Systems», Island Press 2002
2) Philippe Descola: «Beyond Nature and Culture», The University of Chicago Press 2014
3) François Jullien: «From Being to Living, a Euro-Chinese lexicon of thought», Sage Publications 2020
4) Roy A. Rappaport: «Ritual and Religion in the Making of Humanity», Cambridge University Press 2013
5) Nathan Straight: «Autobiography, Ecology, and the Well-Placed Self», Peter Lang Publishing 2011



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020


Kiøsterud på Facebook