Publisert 7.10.2024

Vi bor fremdeles i feil fortelling

Det haster med å utvikle måter å motta informasjon fra naturen på som reelt ivaretar den.

Av Erland Kiøsterud

Arne Johan Vetlesen stilte meg for mange år tilbake et spørsmål jeg siden har tenkt mye på, her i min gjengivelse: Hvorfor er det slik at lite eller ingenting skjer på tross av at vi nå vet det vi trenger å vite, og både har forståelsen og redskapene til å skape endring? Det er et godt spørsmål, og det har for meg på mange måter blitt et avgjørende spørsmål.

Når vi forblir i vår destruktive, naturnedbrytende adferd på tross av at vi med livsformen vår undergraver vilkårene for livet i biotopen Jorden – når vi ikke endrer vår måte å leve på selv om vi vet at det er det som må til, kan det ha å gjøre med at vi likevel ikke vet det vi trenger å vite, at tilnærmingen vår er feil, at redskapene er et annet sted enn der vi tror?

Jeg har tidligere i denne debatten prøvd å vise hvordan økosystemet når som helst kan kaste oss menneskedyrene ut, mens menneskedyret aldri kan kaste ut naturen, og at vår følelse av å ha oversikt og kontroll er illusorisk. Fakta er at vi bor i en pågående eksplosjon.

Sindre Brennhagen holder i sitt forsvar for Arne Johan Vetlesen fast på modernitetens credo om menneskets særstilling i naturen og utlegger moralfilosofiske argumenter ut fra det. For meg står denne forestillingen (etablert med Descartes) om at vi er noe annet enn natur i veien for en dypere forståelse av oss selv som natur og krisen vi har havnet i. Den stenger for sentrale innsikter. Den hindrer oss i å komme videre.

Da Arne Næss tok filosofien – og studentene sine – med seg ut i naturen, prøvde han, kanskje litt naivt og romantisk, å engasjere studentene i naturen med et håp om at det ville skape endringer i praksis, i måten elevene levde på. Det var ikke nok å ha naturen i hodet, hodet og kroppen måtte ut i naturen. Og han har rett.

Hans arvtager, Vetlesen, gikk motsatt vei og tok øko- og naturfilosofien tilbake inn i forelesningssalen. Fra kateteret har Vetlesen bidratt med sentrale innsikter i naturen, og i avisspaltene har han påpekt maktens forkastelige adferd og med kantianske imperativer stilt krav om endring. Men har det ført frem? Har det ledet til dyptgående endringer? Nei. Og når det ikke gjør det, må vi se kritisk på tradisjon og metode.

Min påstand er at Arne Johan Vetlesen befinner seg i forlengelse av en kartesiansk filosofisk tradisjon der de som vet, med fornuft og moral forteller de som ikke vet hva som er rett og hva som er galt. Det er en tradisjon kjennetegnet av intellektuell briljans og dominans, som først og fremst taler til hoder med anlegg for slikt. Denne topptunge samfunnshjernen av forfattere, filosofer, journalister og byråkrater, snakker samme språk, de vet hva som er problemet, og de forteller makthavere og befolkning hva som må gjøres.

Når det ikke fører til dyptgripende endringer i forståelsen og adferden vår, må vi gå andre veier. Det er grunnen til at jeg foreslår at vi snur perspektivet, bort fra alle de kartesianske budskapene vi sender fra oss, mot budskapene vi, som natur, mottar fra naturen. Hvor kommer de viktige budskapene i økosystemet fra? Hva er det naturen prøver å si meg? Hvordan erfarer plantene, de ville og de tamme dyrene egentlig meg? Ja, hva skjer når jeg ikke lenger stiller meg over naturen og søker beherskelse, men åpner meg for konkret og sanselig samhandling med den?

Jeg er i dag overbevist om at tradisjonen som har ført oss inn i krisen, ikke kan lede oss ut av den, og at den europeiske humanismen med menneskets særstilling i sentrum, som Vetlesen og Brennhagen knytter seg til, er selve problemet. Denne vitenstradisjonen må erstattes av en langt dypere forståelse av naturen, den inne i oss og utenfor oss. Ved å gi oss selv en betydelig mindre dominerende rolle, vil vi forhåpentligvis også få øye på redskapene vi trenger. Mennesker har levd i balanse med naturen før oss, vi er selv ikke i nærheten av å være en del av dens fornyelse, konservering og regenerering. Det haster derfor med å utvikle måter å motta informasjon fra naturen på – å sanse, tenke og handle på – som reelt ivaretar naturen. Hverken vitenskapen, filosofien eller litteraturen vil i dette paradigmeskiftet være faste størrelser, de vil spille nye roller, utvikle andre språk, andre måter å samtale i økosystemet på. Det var i denne sammenheng jeg ønsket å avgrense meg fra obskurantisme og irrasjonalitet i håp om – uten fanatisme – å kunne åpne meg for en måte å leve i økosystemet som deltagende, medlevende tok vare på artsmangfoldet og livet.

Erland Kiøsterud er romanforfatter og essayist. Siste bøker: Stillhetens økologi(2019), Skjønnhetens økologi(2023). I 2025 ventes Moralens økologi.

Tilbake til 1. side