Er det dette,
at jeg skal ha trått inn på Vårt Lands grunn
som avføder språklig vold fra avisens unge medarbeidere?

Publisert 29.09.2020
Foto: Dorthe Karlsen



Etikk uten Gud

Av Erland Kiøsterud


Forfatter Erland Kiøsterud svarer på kritikk hans bøker er møtt med: – Dersom dette er for drøy kost for Vårt Land, er avisen mer snever enn den ville vært i middelalderen, skriver han.


illustrasjonsbilde

– I essay-bøkene har jeg prøvd å undersøke hvordan verden er. I romanene har jeg stilt meg spørsmålet, hvordan forstå og leve rett i verden, slik den nå engang er? skriver forfatter Erland Kiøsterud.

Mine siste to romaner, Åpenbaringen (2018) og De første ordene (2020) har fått hard medfart i Vårt Land. Den sistnevnte, som avslutter
romantrilogien Henders verk – Åpenbaringen – De første ordene, bruker avisen en helside på å avfeie i til dels sterke ordelag. Hele romanverket blir i artikkelen avfeid (VL 4/9.20). For noen år tilbake brukte Vårt Lands nåværende kulturredaktør en helside i avisen Klassekampen på å sable ned essayboken, Sulten og skjønnheten, også det med en viss energi. Essayboken, om økologi, er en del av romanverket.

Siden bøkene er godt skrevet og skriftprosjektet de inngår i, som består av tre essaybøker og de tre ovennevnte romaner, og som Vårt Land i sin helhet avfeier som et blindspor (VL 4/9.20), av seriøse kritikere er blitt møtt med en spørrende, undrende, åpen holdning, har jeg grunnet på den aggressive holdningen som Vårt Lands to unge medarbeidere har møtt dette litterære arbeidet med.


Min kulturbakgrunn er gresk-kristen. Vitenskapsforståelsen min – hvordan verden er – har jeg fra den greske tradisjonen. Etikken min – hvordan leve og handle rett i verden – har jeg hovedsakelig fra den kristne tradisjonen.

I essaybøkene har jeg prøvd å undersøke hvordan verden er. I romanene har jeg stilt meg spørsmålet, hvordan forstå og leve rett i verden, slik den nå en gang er?

Når det blir romaner av slikt, er det fordi spørsmålet ikke umiddelbart lar seg besvare. En av grunnene til det er at vi i dag har en kunnskap om vårt liv på jorden som ikke eksisterte da kristendommens moralske byggverk vokste frem og dens fantastiske kunstverk i litteratur, billedkunst og musikk ble skapt. Menneskets raske kolonialisering av jorden fra 1700-tallet av, industrialiseringen av livsverdenen og de siste 250 års vitenskap, ikke minst innsiktene vi de siste 50 årene har fått om økosystemet jorden vi bebor, har gitt oss utfordringer om hvordan vi skal navigere som våre formødre og forfedre ikke hadde.

Min faglitterære forskning, min essayistiske utforskning av verden slik den er (her må jeg henvise til essaybøkene Stillhet og fortelling (2013), Sulten og skjønnheten (2016) og Stillhetenes økologi (2019)), har gitt meg innsikter som jeg veldig gjerne skulle vært foruten. To foruroligende hovedtrekk peker seg ut.

Volden, menneskets voldsutøvelse, som har vært et hovedanliggende for kristendommen å avstå fra, viser seg å ikke bare være av mellommenneskelig karakter; gjennom vår industrialisering og kapitalisering av livsverdenen har volden vi utøver fått en omfattende og strukturell karakter, vår vold gjennomsyrer livssfæren; gjennom vår rovdrift på naturen og vår utryddelse av artene er menneskets voldsutøvelse blitt planetær. Vi utøver i dag en vold i livets tjeneste vi ikke lenger kan gi en meningsfull overbygning. Slik sett, lever vi i volden uten fortelling.


Det andre hovedtrekket som peker seg ut – og dette punktet var vanskelige å erkjenne før jeg så det potensielle godet det er bærer av – er verdens grunnleggende stillhet. Vitenskapen gir dessverre ikke grunnlag for noe annet. Jeg sikter både til den stillheten som råder innerst inne i den fysiske og biologiske verden, og til stillheten i naturen mens den utfolder seg, stillheten før vi snakker, før vi begynner å lage fortellinger, før vi gir verden – som i utgangspunktet (dessverre) alltid vil være uten mening – en mening. Da kommer i tillegg følgende: Det er ingen som ser oss. Vi ser bare oss selv. Og vi er tillike blinde. Det utgjør en enorm utfordring.

Jeg kommer fra et industriborgerskap etablert på 1800-tallet med kristne røtter på begge sider i familien; mine forfedre tok over forkynneren Hans Nielsens Hauges papirfabrikk og ideer, fra morssiden fikk jeg stifteren av Studenterhjemmet i Kristiania og KFUM i Norge, teologen Peter Hærem, med i bagasjen. Lenge trodde jeg at mitt språk, min kultur, min verdensforståelse var den ypperste, den aller beste som fantes, den mest intelligente. Da jeg ganske tidlig i livet gjennom mitt arbeid og omfattende reiser får innsikt i lidelsene den norske arbeideren og befolkningen i den kolonialiserte verden erfarer under det industrikapitalistiske, siden det teknokapitalistiske regimet, borgerlig som sosialdemokratisk, og gjennom møter får innsikt i kulturenes unike ulikheter, går det opp for meg at jeg ikke har noen privilegert status i verden; arbeideren, den fattige, den uutdannede, mennesket i den andre kulturen; vi er alle like mye verdt. Da jeg, og dette satt lenger inne, senere i livet, gjennom arbeidet mitt får innsikt i lidelsene vi påfører dyrene, de ville som de industriproduserte, og jeg ser måten vi raserer naturen som livet på jorden er avhengig av, begynner jeg å studere økosystemets væremåte, og det går opp for meg, ja, dette er en vanskelig erkjennelse, at jeg heller ikke har en privilegert status i naturen, i skaperverket. Skaperverkets økosystem, viser det seg, danner hierarkier, men er ikke hierarkisk. Den livsformen som er på toppen av økosystemet i dag, kan befinne seg på bunnen i morgen. Det gikk opp for meg at vi lever i en ufattelig hybris. Og i en vanvittig illusjon. Økosystemet bryr seg ikke om våre forestillinger. Økosystemet endrer seg hele tiden - for å tåle endringer. Våre forestillinger om mening og orden har dessverre ikke tilsvar i økosystemet. Presser vi det for hardt, kaster det oss ut. Så hva gjenstår da for meg, mennesket? Kun det at jeg med min biologiske annerledeshet – det at jeg ser dette – kan ha en forhåpning om å kunne bidra til å stanse rovdriften og volden vi som sivilisasjon utøver mot hverandre, mot dyrene og naturgrunnlaget vårt.


I et helt liv, gjennom generasjoner, har jeg og min kultur fylt verden med vårt språk, vår forståelse, vår strukturelle, usynlige vold. Men ekornet har også et språk, og algene, og maurtuen og gjessene har sitt språk, sin livsverden. Vi har ulike språk og ulike kulturer - for å overleve som arter. Og vi er avhengig av hverandre. Vårt, menneskenes nåværende språk, som fremdeles sees på som en suksess, har dessverre gjort oss blinde. Vi undergraver livet på jorden. Denne innsikten, som delvis mot min vilje vokste frem i meg, har vært førende for utviklingen av mine fortellinger og språk. Jeg har gått gjennom mørket i et forsøk på å se.

Og det var et lys, noe å oppdage i kjernen av vår menneskelige blindhet: stillheten. For bak alle språkene, fantasiene, handlingene og galskapens våre, når vi greier å se oss selv utenfra, bak vår egen støy, ligger verdens grunnleggende stillhet, den stillheten som innerst inne bebor verden; den stillheten (vi kjenner den også fra daoismen) som alt springer ut av og alt går tilbake til. Gud inntok i vår kultur en lang stund stillhetens plass. Å gjenoppdage stillheten i verden, å stille seg naken i stillheten, side om side med den stemmeløse, er i dag å gjenoppdage alt levendes ufattelige sårbarhet og midlertidighet; er å forstå den naturen vi bebor som en ren gave; er å erfare ordene, som i stillheten alltid vil være de første prøvende ordene (som også kan gjøre deg og meg til en voldsutøver), som hver gang de første ordene. Å gjenoppdage den grunnleggende stillheten i verden er i realiteten å gjenåpne etikken, for, som klodens voktere, å la oss bli tiltalt av og ta ansvar for det som ikke har tale. Åpner vi oss for stillheten i verden, og dette er helt sentralt, åpner vi oss for en metafysisk dimensjon, en samstemthet med det som lever, som ikke kan forsvares med vold.


Kan det være fordi jeg med vår tids vitenskap om hvordan verden er og en nylesning av lidelsens historie, har prøvd å gjenåpne kristendommen, med kristendommens egen etikk, innenfra, som virker truende? Er det dette, at jeg skal ha trått inn på Vårt Lands grunn som avføder språklig vold fra avisens unge medarbeidere? I så fall er de blinde for verden vi bor i. Jeg pretenderer ikke å være noen Thomas Aquinas som forente Aristoteles’ naturvitenskap med kirkens lære, men dersom dette er for drøy kost for Vårt land, er avisen mer snever enn den ville vært i middelalderen. Eller er det klimafornektere som insisterer på å fortsette å forbruke som før, som også har erobret Vårt Lands redaksjon og derfor må gå til frontalangrep på dette forsøket på å åpne opp en etikk i økosystemet som ikke er basert på privileger, blindhet og vold? Om tale om skaperverket skal ha noen som helst mening, er vi nødt til å reflektere volden vi utøver overfor det. Er det for mye å forvente av en avis som forvalter kristendommens etikk og verdier?



Tilbake til 1. side

Essays av Kiøsterud

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020