Publisert 1.11.2018
Illustrasjon: Tjeerd Royaards

Å leve i økosystemet Jorden

Av Erland Kiøsterud

De gamle fortellingene om hvem vi er og hva vi gjør her førte oss galt av sted. Nye fortellinger må til, skal arten vår overleve.

Intetanende om at en sulten krokodille lå i mudderet og ventet, kom den kjente australske økologen Val Plumwood en dag padlende i kano ned nasjonalparken Kakadus brede elv. Krokodillen gikk til angrep, veltet kanoen og fikk seg et jafs av henne. Da forsto Plumwood at hun, sett fra krokodillens perspektiv, kun var et stykke kjøtt, ren mat.

Behovene vi har styrer forestillingene våre, også hvordan vi oppfatter vår plassering i økosystemet. Mange av oss lever i den tro at vi befinner oss på toppen av systemet. Det er feil. I et økosystem er alle avhengig av hverandre. Plumwood fikk seg en støkk, men fortsatte å forsvare artsmangfoldet livet ut.

Livet har sjel. Val Plumwoods inngang til økologien, i et Australia preget av den hvite, vestlige mannens dominans, var romantisk og feministisk: Naturen, dyrene og plantene ble utnyttet på samme måte som den australske arbeideren, kvinnen og urbefolkningen. Men frigjøring – og harmonisk samliv – var mulig. På tross av kunnskap om at naturen ikke er spesielt harmonisk, har drømmen om å leve i pakt med den forblitt en vesentlig impuls for den økologiske bevegelsen i Australia.

Freya Mathews, en annen australsk økofilosof med skarpe analyser av hvordan Vestens tenkning og naturovergrep har ført Jordens økosystem mot et vippepunkt, har også en idealisert naturopplevelse som utgangspunkt for sin filosofi. Hennes beskrivelse av seg selv som syvåring, der hun en tidlig morgen, før de andre i huset har stått opp, tar ponnien sin og rir inn i en duggfrisk natur i ferd med å våkne til liv, gjør dette høyst forståelig. Mathews’ behov for å gjenoppleve barnets skjellsettende erfaring av å være så og si uformidlet i naturen, styrer også hennes løsning på problemet: Livet har sjel, alt er liv og vi er alle en del av denne selvkommuniserende psyken, naturen: Det er med dette utgangspunktet vi må handle.

Økofilosofi. Forestillingen om naturen som harmoniens kilde sitter dypt i den økologiske bevegelsen, uansett hvor vi vender oss. For pioneren Arne Næss, hvis dypøkologi har satt markante spor i økologisk tenkning verden over, er det fjellblomstene rundt Tvergastein, hytta hvor han sitter og filosoferer 1500 hundre meter over havet, som blir bildet på livet som må vernes. I den sarte, hvitfiolette blomsten, der den vakker og sårbar klamrer seg fast under bergnabben, leser han livets utsatthet og forstår umiddelbart at alt liv har egenverdi og må beskyttes.

Også økofilosofen Arne Johan Vetlesen har et naturromantisk utgangspunkt. I sin bok The Denial of Nature tar han et beundringsverdig oppgjør med sine forbilder, Frankfurterskolens blinde rasjonalister, som ser på naturen som et dødt objekt til fri utnyttelse for mennesket. Et møte med en storfugl inne i skogen og samvær med sønnen på hytta skal bli impulsen som setter det hele i gang – erfaringen som fører til Vetlesens brudd med forgjengerne og til hans filosofiske vending; lenger inne i teksten skimter vi behovet for en dypere livstilknytning.

Bakteppet for dette natursynet finner vi i romantikken og hos de store, banebrytende amerikanske naturvernforkjemperne John Muir (1838–1914) og Aldo Leopold (1887–1948), som lot seg inspirere av Henry David Thoreau og Ralph Waldo Emerson. Muir og Leopold så dypkontakt med naturen som løsningen på menneskets indre uro i møte med moderniteten. Med et dypt og livslangt engasjement for naturen, mot industriens og motorveienes ødeleggelser, forsvarte de dyrenes og menneskenes livsgrunnlag.

Det er ikke noe galt med dette. Alle nevnte tenkere – og mange flere kunne nevnes – har bidratt med uvurderlig inspirasjon til å ta vare på kloden, biotopen vi har arvet og som vi deler med alt levende. Den tidlige økologiske bevegelsen fødes så og si av lengselen etter å leve i harmonisk pakt med naturen, en metafysisk lengsel med røtter i menneskenes religiøse fortid. Økologens varhet for det moderne samfunnets vold har også hatt betydning.

Opplysningstid. Fra 1700-tallet og utover trer en ny kraft inn i den religiøst forankrede menneskekulturen – en kraft, et regime, som langsomt skal bryte med forestillingen om naturen som gudegitt og harmonisk. Denne kraften er naturvitenskapen.

Økologi som forskning ser dagens lys på 1800-tallet, og like før og etter første verdenskrig foregår det systematiske – om enn umodne – studier av økosystemer. Anton Kerner von Marilauns undersøkelse av vegetasjonen i Donaubassenget og Arthur Tansleys utforskning av den engelske faunaen er to eksempler. Von Marilaun og Tansley så ikke bare vakker natur, de så også at naturen var organisert i komplekse systemer, og utviklet tenkning rundt dette. Nazismens flørt med natur og økologi, samt en krevende gjenreisning av Europa etter andre verdenskrig, skulle sette en midlertidig stopper for forskningen og for bevilgningene til denne vitenskapen.

Det er, paradoksalt nok, atombombene over Hiroshima og Nagasaki og de forutgående prøvesprengningene på amerikansk jord – i amerikansk natur – som skal ta forskningen på økosystemets virkemåte opp til et helt nytt nivå.

Naturens natur. Hvordan påvirkes naturen når den utsettes for stråling? Hva skjer når plantevernmidler pøses ut på en åker, eller når sulfater slippes ut i et vassdrag? Med raust finansierte amerikanske og senere internasjonale forskningsprogrammer skulle amerikanske vitenskapsmenn bringe forståelsen av Jordens økosystem ut av romantikken og inn i en vitenskapelig og – vil noen si – avfortryllet fase.
(Interesserte i forskningshistorien henvises til Frank Benjamin Golleys A History of the Ecosystem Concept in Ecology fra 1993. Svært mye banebrytende forskning er også kommet til siden.)
Med naturvitenskapelig metodikk, måling av inn- og utstrømming av energi i økosystemet i en dam, en skog eller et vassdrag, undersøkelser av næringssalter, karbon, biomasse og temperaturer, vokser det frem en kunnskap om naturens måte å være og virke på. Økosystemet er ikke den harmoniske naturen romantikerne drømte om å leve i pakt med. Økosystemet er måten naturen organiserer seg på for å opprettholde og reprodusere seg selv. Det gjør naturen ved å utveksle energi mellom sin levende og sin ikke-levende materie. Kloden som helhet er et enormt økosystem bestående av milliarder av små og store økosystemer som igjen utveksler energi og materie seg imellom. Utvekslingen av død og levende materie foregår uten hensyn til om det er plankton, planter, amøber, dyr eller mennesker som trengs for systemets opprettholdelse. Økosystemet har selv ingen «iboende mening». Mye tyder på at den levende biomassen – menneskets forløper, dyrene – oppsto for å fungere som temperatur- og karbonregulator for planteveksten i systemet. Økosystemet har heller ingen retning. Det er i hard konkurranse med seg selv. Og det endrer seg hele tiden: Det endrer seg for å tåle endringer.

Med solen som energikilde, klorofyll som kraftverk og vann og karbon som byggesteiner utveksler økosystemet energi for å sikre sin egen selvopprettholdelse og reproduksjon av biomasse. Fra et menneskelig synspunkt er vi vitne til blind tvang, til en ustoppelig, pervers kannibalisme hvor den levende materiens kontinuerlige død er forutsetningen for systemets opprettholdelse. I dette systemet utgjør mennesket en lokal, midlertidig lomme av selvforestilt orden.

Kritiske terskler. Ethvert økosystem utsettes til enhver tid for små og store sjokk, utenfra og innenfra. Systemet søker stabilitet, men er alltid ustabilt. Det passerer terskler og det endrer form. Når ustabiliteten øker og en terskel overskrides, går systemet over i en ny fase, det får en ny væremåte og en ny identitet, som når alger får et tjern til å gro igjen og tjernet blir til en myr; som når en havstrøm snur, et menneske etter et kort liv dør eller en ny, hurtigvoksende art vinner frem.

Alle økosystemer, kortlivede eller langlivede – om det er en enkelt amøbe, en dam, en regional biotop, en menneskekropp eller en stor økonomisk organisasjon – gjennomgår omtrent samme utvikling (Gunderson and Holling 2001, Walker and Salt 2006). Det begynner med en intens vekstfase (Rapid Growth Phase, «r-fase») med stor diversitet, mangfold, overskudd og motstandsdyktighet. I denne fasen tåler systemet store endringer; ytre og indre sjokk. Når denne ville vekstfasen er over – det kan ta minutter og det kan ta tusener av år – vil systemet gradvis forenkles og begynne å konservere energi (Conservation Phase, «k-fase») for å bli mer effektivt. Effektiviseringen gjør systemet sårbart. Bare små sjokk, utenfra eller innenfra, i stor eller liten skala i systemet (man ser det ikke før det har skjedd), kan i denne fasen få systemet til å «bryte sammen» for å frigjøre energi (Release Phase, «omega-fase»). Når systemet frigjør energi, går dets gamle væremåte i stykker – det endrer identitet. Systemet blir kaotisk og omorganiserer seg til en ny væremåte (Reorganization Phase, «alfa-fase»). I denne svært labile fasen kan kreativitet på mikroplanet få store konsekvenser på makroplanet. Noe helt nytt kan oppstå. Men systemet kan like gjerne gå tilbake til sin tidligere form og begynne forfra igjen, eller det kan gå over i en form med lavere kompleksitet, for å sette i gang på ny derfra. Systemet kan også løse «krisen» ved å anta en enda mer kompleks form, som i sin tur vil «bryte sammen» for å frigjøre energi. Rekkefølgen på fasene systemet gjennomgår, varierer. Planetens økosystem er selvskapende og selvregulerende, og under konstant endring. I dag er mennesket en del av økosystemet Jorden. Men det er ikke like opplagt at vi er det i morgen.

Sapiens’ fremvekst. Livet på kloden oppsto tilfeldig for 3,5 milliarder år siden. Det har gått igjennom mange faser. I kambrium, fra cirka 540 til cirka 490 millioner år siden, oppsto i løpet av kort tid det store mangfoldet av arter. I sin omtrentlig nåværende form har livet på kloden eksistert i omtrent 65 millioner år. Arten Homo sapiens var en svært sentkommende, men ekstremt hurtig utviklet art helt på slutten av denne perioden. Arten ble «formet» i løpet av noen korte millioner år, da et firbent dyr, apen, reiste seg opp på to og gradvis ble til mennesket. I løpet av de siste 70 000 årene har antallet sapiens-individer gått fra 50 000 til snart 8 – åtte – milliarder. Det er en voldsom spredning. Fra og med jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden begynte menneskearten å gripe inn i økosystemet det selv var en del av ved å dyrke biomasse, og produksjonen økte radikalt. Med industrialismen fant arten en effektiv måte å produsere energi på, med den følge at arten de siste 200 årene har økt sitt antall i eksplosiv fart. Denne utviklingen er det ingen som aner konsekvensene av. Slik er naturen.

Uten evolusjonen hadde vi ikke vært her. Uten økosystemet hadde vi ikke eksistert. Alt liv er forbundet gjennom økosystemene som opprettholder det, og alle elementene i systemet er knyttet sammen. Uten mikrobene, for eksempel, ville pattedyret mennesket dø ut på få dager. Det finnes ingen frisoner i økosystemet – kun terskler og endring. Økosystemet tåler sjokk og endringer best når det består av mange små, smidige enheter, stor diversitet og energioverskudd. Jo mindre smidighet, mangfold og overskudd et økosystem har, desto mer sårbart blir systemet for ytre og indre endringer.

Flere har stipulert antallet mennesker kloden naturlig kan bære til et sted mellom én og tre milliarder – da med lavt energiforbruk. Freya Mathews mener at vi må gi naturen tilbake til alle artene som vi har fortrengt, for å sikre fortsatt liv på biotopen og økosystemet Jorden. Den kjente amerikanske naturvitenskapsmannen Edward O. Wilson har slått fast at vi må levere over halvparten av Jorden tilbake, skal vi ha håp om å greie oss. Slike standpunkter er naturligvis kontroversielle – men de behøver ikke være uriktige av den grunn.

Én ting er vitenskapen likevel enig med seg selv om: Stormløpet mot effektivisering og monokulturer, som menneskearten er godt i gang med, er et stormløp med sikker utgang.

Et nytt språk. De siste 50 års kunnskap om Jorden som økosystem har ført oss inn i en ny situasjon. Vi befinner oss i en stillhet, tilsvarende den mennesket må ha vært konfrontert med da det for tusener av år siden fikk selvbevissthet og begynte å skape religioner for å forklare for seg selv hva det gjorde her og hvorfor det fordrev, drepte og brente alt annet liv rundt seg. Fortellinger som «legg Jorden under dere og bli mange», vet vi nå er feil. De virker mot sin hensikt. Vi lever i dag på en klode vi er tvunget til å fortolke på ny – gi en ny fortelling, et nytt språk – skal vi kunne overleve her. Kanskje må vi skape nye religioner, nye levemåter, for å få dette til.

På tross av biotopen Jordens robusthet, har mennesket, blant annet ved å utkonkurrere artsmangfoldet, allerede presset økosystemet Jorden over en avgjørende terskel og irreversibelt endret systemets identitet. Vi vet ennå ikke hvordan planeten vil reagere på dette. Fortsatt oppheting av atmosfæren og utslipp av sulfater og syrer på landjorden og i verdenshavene vil føre systemet over nye irreversible terskler. Faktorer vi i dag ikke overskuer, helt ukjente faktorer, kan i morgen bli fatale.

Menneskets hjerne er slik konstruert at den «forsvarer» kroppens handlinger for å gi kroppen følelsen av å mestre situasjonen. Dette er nødvendig for at individet, den lille familien, flokken skal overleve. Vi er genetisk kodet til å overleve som grupper i konkurranse med omgivelsene og andre grupper, men vi har ingen erfaring med, ei heller gode redskaper for, å overleve som en selvbegrensende art.

Mange har likevel, ut fra innsikt i økosystemet Jordens virkemåte, tatt skrittet fra en «hodeforståelse» av problemene til å praktisere en mindre skadelig adferd enn rovdriftens og effektiviseringens.

Typer av motstand. Ved å undersøke et økosystems resiliens – hva en beitemark eller et fiskefelt kan tåle uten at systemet tipper – og skalere produksjonen deretter, velger resilienspraktikeren, som det er mange av i forvaltningen, å arbeide innenfor eksisterende befolkningsregime og samfunnsstruktur. Det kan høres fornuftig ut, men fort bære galt av sted: Helheten er og blir større enn oss – vi er kun en uoversiktlig del av den.

Off the Grid-bevegelsen (grid="system, nett") går derfor motsatt vei. OtG-praktikeren kobler seg fra storsamfunnets infrastruktur og rovdrift på naturen for å danne fellesskap hvor det eksperimenteres med selvberging, varebytte, familieformer og teknologi som minsker det økologiske fotavtrykket. Bare i USA lever 180 000 familier slik i dag. Økolandsbyen Hurdal i Norge er en mildere variant av dette.

I mange av verdens storbyer prøves ulike former for urban økologi ut, som gjenbruk, dyrking på små arealer og vern av ville arter – men her gjenstår mye både teori og praksis for at bevegelsen kan bli kraftfull og prosjektene gi resultater. Og dessverre tåkelegger tenkere som den forgudede Object Oriented Ontology-inspirerte filosofen Timothy Morton det urbane prosjektet. Med sin Dark Ecology og abstrakte Great Gray Mesh-mystikk – alt i verden er likeverdig, flytende materie – er han blitt litteratur- og kunststudenters yndling og har, med seg selv som den urbane melankoliens yppersteprest, skapt et uforpliktende spekulasjonsrom i stedet for å inspirere til endret adferd.

Mange, som De Grønne og Natur og Ungdom, velger å arbeide rent politisk for å tvinge frem endringer i forvaltningen, mens bevegelser som Dyrenes Frigjøringsfront og Jordens Frigjøringsfront ser militant press og aksjonisme som eneste utvei. Enkeltindivider som flyr mindre, resirkulerer og nedskalerer forbruket og derav sitt CO2-fotavtrykk, bidrar også i riktig retning.

Ved reisens begynnelse. Å leve med endring er ikke enkelt for noen. Å leve i en verden i konstant endring er krevende. Omstillinger fordrer stor klokskap og innsikt. Uansett praksis er det derfor ingen grunn til å gi helt avkall på den tidlige økofilosofiens mer religiøse naturfølelse; den dimensjonen kan være nyttig i arbeidet med å gi biotopen Jorden et nytt språk. Vitenskapen trenger en himmel – en etikk å arbeide innenfor. Idealistene, romantikerne, på sin side, trenger vitenskapens harde fakta. Et adekvat språk for økosystemet Jorden må derfor romme både hjernens og hjertets innsikter, og det må, mest av alt, ha rom for det vi ikke vet.

I måten vi beskriver verden på, folder vi samtidig ut vår måte å forstå den og være i den på. Hvert ord vi ytrer, er som de første ordene: Hver gang vi språkliggjør verden, viser vi oss selv og andre hvordan vi er og lever i den.

Nye friheter og utfordringer venter enhver som tør bryte ut av den forestilte tryggheten det naturødeleggende konsumet skaper, for å søke reell trygghet og ivareta en klode i forvandling.

Vår forståelse av hva det vil si å være menneske på en levende planet er i endring. Vi står ved reisens begynnelse; vi er i ferd med å forstå vår egen kropp som et økosystem i økosystemet. Alt vi gjør fra nå av får betydning.

Tilbake til 1. side