Erland Kiøsterud - De første ordene

En kaskade av is, regn eller blader, jeg vet ikke hva det kan ha vært, veltet nedover skråningen på den andre siden av innsjøen i dag morges. Biter av, var det rødt og blåhvitt lys, som løsrevet fra himmelen, falt langsomt over grantoppene ned den bratte skrenten, mot sjøen. Skogen sto stille. Vannet sto stille. Det løsnede lyset rullet rundt seg selv ned den skogkledde åssiden og ut i vannet. Like fort som det hadde begynt, var det over. Var det et vindkast, himmelen som åpnet seg, været som snudde? Jeg sto foran koia med en forvendt følelse i kroppen: Vissheten om at det jeg så, faktisk skjedde, var sterkere enn vissheten om at grantrærne og åssiden befant seg der, foran meg.

Jeg har vært her nesten en uke. Jeg er helt alene i en koie langt inne i skogen. Det er ikke et menneske her. Jeg har ikke sett en levende sjel siden Svend, som jeg har bodd hos siden pensjonatet ble revet og Magda-Marie døde, kjørte meg inn hit. Jeg kunne ikke belaste Svend og Rita lenger. Men her skjer ingenting. Dagene gjentar seg. Tiden står stille. Men dette bildet av lyset over åsen lever, selv om det bare varte noen sekunder. Den ene dagen ligner på den neste. Jeg begynner å tvile på om det jeg så over åsen, overhodet skjedde. Om jeg i det hele tatt eksisterer.

Jeg tror ikke det har gått opp for meg at Magda-Marie ikke lever lenger.

Hegrens lange, hese skrik da den med dovne vingeslag kom som en skygge over vannet i går, ble hengende igjen i kvelden. Det var bare det ene skriket, hest og langtrukkent inne i disen. Skumringen seg på. Tåken lettet. Månen krøp opp bak koia. Det kalde månelyset, filtrert gjennom grantrærne, lyste opp den rimhvite bakken mellom koia og vannet. Jeg ble sittende og se ut i mørket, på månestripen som langsomt bredte seg ut i vannet. Søvnen tok meg. Jeg våknet brått, gjennomfrossen i stolen, overveldet av følelsen: Det er ingen her.

Den stillheten som har veltet opp i meg etter at pensjonatet ble revet og Magda-Marie døde, er hardere, mer gjennomtrengende enn den som har slått inn over oss de siste årene. Det kjennes som om all motstand i meg er borte. Jeg har ingenting å forsvare meg med.

Bakken da jeg gikk ut av koia i dag, var hard og butt. Frosten må ha satt seg. Bjørka har kastet nesten alle bladene. Det gule løvet ligger blåst sammen i hauger opp mot steinene. Men jeg greier ikke å sparke i det raslende løvet, som jeg har lyst til.

Tenker på deg hvert sekund.

Jeg tror de tykke tømmerveggene holder på kulden. Koia er kald og rå gjennom hele dagen. Det er bedre å være ute i solen enn inne i koia. Svend og Rita sa at jeg bare måtte bruke av veden. Likevel sparer jeg. Fordi det ikke er mitt sted. Fordi jeg ikke vil være her. Fordi jeg ikke vet om jeg klarer denne ensomheten.

Det er to vinduer, begge vender mot innsjøen. På nordveggen, under det smale vinduet, står en kjøkkenbenk. Fra det andre vinduet, som er plassert godt nede på østveggen, det må være satt inn senere, for reven kan se inn, ser jeg både tunet og innsjøen, når jeg ikke ser inn i ilden i peisen. På langveggen over sengebenken henger det en hylle og et hjørneskap, under hyllen henger en tegning av en hare. Sengebenken er så bred at vi begge to kunne ha sovet her.

Stjerneklar natt. Ble stående under takutspringet på den oppmurte steinplattingen foran inngangsdøren. Ikke tusen, men millioner av stjerner daler i bekmørket ned over meg. Det er som om selve himmelen kommer ned over meg. Jeg må støtte meg til furustammen på hjørnet av plattingen for å holde balansen.

Idet jeg skal gå inn, ser jeg mot innsjøen. Vannet ligger lik et mørkt øye under den svarte, stjernestrødde nattehimmelen. Trærne på den andre siden av innsjøen kaster en smal, lang skygge fra land og ut i vannet. Vannspeilet er delt opp i flytende mørke og lyse felt. Det sitter en skikkelse på benken ved vannkanten, en slank silhuett med ryggen halvt til meg. Det er en kvinne. Jeg går i det dunkle halvmørket, raskt gjennom lyngen ned mot benken, rett mot henne. Hun flytter seg ikke. Selv ikke da jeg er kommet helt nær, flytter hun seg. Men det er ikke Magda-Marie som sitter der. Det må være far. Jeg har aldri sett far, han forsvant da jeg var tre år. Jeg spør den fremmede på benken: Hvem er du? Han ser på meg, reiser seg og går.

Det er skyene som ruller over himmelen, det er vinden som rusker i gresset. Det er bekken som renner bak koia. Det er skogen som omfavner meg. Jeg forsvinner inn mellom trærne. Denne sorgen har ikke tårer.

Det ugjennomtrengelige ved ikke å ha noe å trenge igjennom. Jeg står i skogen, mellom de steile stammene. Med bark i begge nevene.

Jeg kan ikke forstå at du er borte. Livet mitt et blitt uten vitne. Det kjennes som om også jordens liv er uten vitne. Jeg noterer disse linjene for å holde ut, for å ha en følelse av å være til.

Fra "De første ordene"

Roman

Forlaget Oktober 2020