Erland Kiøsterud - Omtale av "De første ordene" i Ny Tid

Anders Dunker
Litteraturkritiker i Ny Tid,
filosof og oversetter

Hvordan leve i en verden der selve livsutfoldelsen medfører vold?

"De første ordene" - Erland Kiøsterud, Forlaget Oktober

Forsiden av boka FIKSJON: I Kiøsteruds stillferdige eneboer-roman blir livet veiet mot smerten i en søken etter forsoning. Naturen forblir taus og tvetydig, selv når hovedpersonen prøver å tre til side med sine krav om mening.

Nietzsche skrev sin bok Slik talte Zarathustra, «en bok for alle og ingen», om en eneboer som lever i villmarken for å gjennomtenke spørsmålet om godt og ondt. Boken var en del av Nietzsches oppgjør med livstrettheten, tomheten og meningsløsheten han så gripe om seg i Vesten, og som han kalte europeisk nihilisme. Han så denne som et motstykke til den buddhistiske pessimismen, eller østlige nihilismen, som han fant hos Schopenhauer, der selve livsviljen blir sett som en smertefull besettelse som det gjelder å frigjøre seg fra. Erland Kiøsteruds siste roman innbyr til å bli lest i et nietzschiansk landskap, der en slags norsk granbar-realistisk versjon av Zarathustra prøver å finne fred med verden og seg selv etter en total livskrise – som også blir gjort til en krise for livet selv, for Vestens mennesker og menneskeheten.

I motsetning til Nietzches Zarathustra er Kiøsteruds hovedperson Christian på defensiven, eksistensielt sett. Ikke bare lider han, men han lider under sin egen sviktende evne til å gi lidelsen en mening – og dermed til å tro på livet, sitt eget liv eller menneskenes liv overhodet.

I de foregående to bøkene [se Bibliografi] i denne romantrilogien har leseren fulgt ham gjennom et livsdrama som ikke er spektakulært i seg selv, men som er ladet med en eksplosiv mening – eller snarere en meningsimplosjon – som han selv og hans nærmeste opplever.

Han har arvet et pensjonat som er akterutseilt av den moderne tidens krav til profitt. Han og konen, Magda-Marie, pleier stedet med innbitt omsorg, som om det dreide seg om å redde en verden, å verne alt som er sårbart mot ødeleggelse. Da ødeleggelsen endelig kommer, skjer det gjennom sønnen Jonas, som har studert økonomi utenlands og som kommer tilbake for å kjøpe opp det gjeldstyngede pensjonatet – for å rive det og bygge golfbane.

Ladet symbolikk

Om symbolikken virker ladet til bristepunktet, går det i det minste ikke over hodet på romanens reflekterte personer. De virker alle som fasetter av hovedpersonen, for ikke å si forfatteren – siden hver og en av dem synes å leve sitt liv som et svar på det samme spørsmålet: hvordan leve i en verden der selve livsutfoldelsen medfører vold? Dette problemet plager særlig Christians lillebror Carlo, som har gitt opp en kunstnerkarriere for å leve et taust, munkeaktig og oppofrende liv der han jobber på Blå Kors og ikke snakker med noen – som en buddhistmunk uten smil, som vender verden ryggen og godtar alle tings forgjengelighet. Dermed er vi tilbake til Nietzsche, som jo prøvde å finne en vestlig løsning på buddhismens problem: Går det an å omfavne verden snarere enn å vende seg bort fra den – og virkelig elske det dennesidige menneskelivet? Nietzsches løsning var å elske feiltrinnene, elske lidelsen, elske ondskapen, til og med, men Kiøsteruds hovedperson har ingen ekstra ressurser som avstand eller spotsk munterhet; han er traumatisert, han har sett for mye gå tapt.

Etter at pensjonatet er revet og konen har møtt sin stillferdige død i en grøft med en smørblomst i hånden, er Christian alene – og har fått låne en koie i skogen ved et vann – der han prøver å tenke gjennom det hele og bearbeide sorgen mens landskapet går fra høst mot vinter. På en måte er det en historie der ingenting skjer, der alt allerede har skjedd – en alderdomsberetning. Samtidig gir denne stillferdige stillstanden rom for umerkelige endringer og diskré mirakler. Den rolige og bitre sanseligheten i skildringene fra tilværelsen i koia: vedstabling, livet til vadefuglene og lommene ute på vannet. Og Christians halvhjertede og ambivalente forsøk på å fiske og jakte med snarer.

naturbilde

For Christian blir vinteren den store krisen. Kulden og sulten blir prøvelser han nærmest velger å utsette seg for, som om han vil lokke frem livsviljen ved hardnakket å leve på et minimum, uten engang å oppmuntre seg selv, uten virkelig å velge før livet velger for ham. «Det er ikke noe mønster i fuglesporene utenfor», noterer han et sted. Den numne følelsen av tomhet forfølger ham helt frem til våren kommer – og bringer med seg en tvetydig indre gjenfødelse, som også bærer døden i seg.

Dansende ville danser

Hvis Christian gjennomlever sitt drama på vegne av forfatteren, og Kjøsterud gjennomtenker menneskets lodd på alles vegne, blir også den unnselige og stillferdige finalen i romantrilogien et skjebneøyeblikk. Nietzsche, i sine siste ensomme vandringsår, ble av alpepensjonatenes husholdersker observert dansende ville danser alene, naken, på kammerset. Kiøsteruds hovedperson danser på skaren i vårsolen, og det er ikke ment å bety noen ting: Det er en bejaelse også av meningsløsheten, av hans egen ubetydelighet, av livets forgjengelighet. Kampen er verken vunnet eller oppgitt.

Kiøsteruds roman er en fortelling som må viske ut seg selv og løpe ut i sanden for å bli avsluttet, for til slutt ser Christian også ordene som en vold mot verden. Spørsmålet om hva vi skal tenke om Vestens skjebne, forblir dermed ubesvart. Budskapet er mer mystisk og intimt: Kanskje er det først når vi slipper språket vi kan oppleve verden og mennesket uten krav om mening og rettferdiggjørelse. I stillheten er ingen anklaget: Alt er som det er.

Publisert 6. september.2020.