Erland Kiøsterud - Det første arbeidet

Er dette hos Magne Myren? Er De Magne Myren?

Ja. Det er meg.

Han løftet coltpistolen, skjøt mot brystet hans. Så et skudd til, litt høyere opp. Mannens hånd, som var på vei opp mot brystet, ble stanset i bevegelsen, rakk ikke frem. Munnen foran ham åpnet seg, øynene rullet. Mannen falt bakover, på ryggen, ble liggende. Blodet kom, fosset, kroppen rykket. Det gurglet. Han lukket døren, gikk fort over grusen, nedover veien, tok første gårdsvei inn til høyre. […] Han så fremfor seg, inn i skogen. Tåken drev opp mellom trærne. Han satt på den morkne stubben, stirret ut i grålysningen. Dette var det første arbeidet. Det var slik det måtte være; at det var her det begynte. Det alltid hadde vært slik, dette var begynnelsen. Det kunne ikke være annerledes. Han likte ikke tanken. Han aksepterte at det var slik. Han reiste seg, gikk gjennom Eikerskogene.

[ … ]

Jan Myren fortsatte å snakke, men ut i luften, som om han ikke var der: Hvordan tømme hodet for bilder, få malt motivet i stykker, så det endelig blir til ... Han tidde. Malte videre. Kanskje dette kan bli bra, jeg vet ikke … Det er det samme problemet hver gang… Hvordan få det til å komme til syne, til å leve … Det er det eneste arbeidet består av … det er det første arbeidet … Jeg kan det ikke … Det er som å begynne på nytt igjen, hver gang … Før vi har et bilde, finnes vi ikke. Myren pustet høyt. Først er alt visket ut, borte, helt dødt. Jeg vet ikke hvor det kommer fra … Det kan ta dager, eller timer. Så plutselig er det der. Ut av mørket. Skjønnheten er et mysterium.

Myren hostet, spyttet i gulvet. Setningene kom i brokker. Han malte energisk.

Kan hende vi har vært heldige i dag.

Har døden et ansikt? Nei.

Jeg prøver å lytte til destruksjonen mens den pågår.

Lenge trodde jeg stillheten hadde et ansikt.

Det har den ikke.

Hvor kommer stillheten fra?

Fra "Det første arbeidet"

roman

Forlaget Oktober 2005