Erland Kiøsterud - Fire norske sanger

Prolog

Pan, allnaturen, raser. Menneskeslekten har overskredet sin grense, den er blitt allmektig, alle snakker samme språk. Jorden plyndres, dyrene dør. Snart har de bare én fortelling. I Drammen by finner Pan et menneskebarn som han tror kan bryte ut av den ødeleggende fortellingen. Erland heter det lille barnet, og han var stum da han ble født.

***

Her står han i det grønne bregnekrattet, langt inne i skogen. Lyset siver ned gjennom de høye løvkronene over ham. Kroppen hans lyser gult. Han må være fire eller fem år. Det er sommer. Han er naken. Han har gått inn i det høye bregnekrattet alene. Bladene i trærne vaier. Solen hviler mot mørket bak de grågrønne pupillene. Han står urørlig. Den varme vinden stryker den tynne huden. De voksne har glemt ham. Og han har glemt seg selv. Det må være det første minnet han har av den stillheten allnaturen satte ham inn i.

Her sitter han på kne i en lang, lysegrønn korridor, det er på barneskolen hans. Han sitter bøyd forover, vendt mot en grov støpejernsradiator felt inn i veggen under det store vinduet. Ranselen ligger på gulvet ved siden av. Han må være ni år. Lyset som treffer vinduskarmen, reflekteres opp på den grønne murveggen bak ham. Det er ingen mennesker å se. Alle er gått hjem. De vertikale rillene på radiatoren smalner ut mot rommet, til skarpe spisser. Han sitter på det prikkete, steinslipte gulvet, holder seg, med begge hendene, hardt fast i to av rillene og dunker hodet, rytmisk, mot radiatoren. Innerst inne er han stum.

Der står han i barndomshjemmet sitt under portrettet som ble malt av ham som tiåring til farens førtiårsdag. Han må være elleve eller tolv år. Han har gjort noe galt, men han husker ikke hva det er han har gjort. Hans far står i mørk dress foran ham og spør ham: Hvem er du? Erland vet svaret, han har det samme navnet som mannen som står foran ham, som har det samme navnet som alle mennene med og uten parykk som stirrer på ham fra maleriene i besteforeldrenes spisestue, han tilhører den lange nedadgående rekken av menn med samme navn. Den som bærer det navnet, må ikke gjøre noe galt. Han kjemper for ikke å svare. Til slutt, motvillig, kommer likevel svaret, han sier: jeg er en … og så sier han navnet til faren, bestefaren, oldefaren, tippoldefaren, tipp-tippoldefaren, tipp-tipp-tippoldefaren og tipp-tipp-tipp-tippoldefaren sin: Jeg er en Erland Kiøsterud. Verden løser seg opp. Den lille forbrytelsen han har begått, er som forduftet. Han ser tvers gjennom faren, som er like fylt av stillheten som ham selv, men gutten kan ikke hjelpe faren sin.

Han leter etter et annet bilde, det er også fra barndommen. Et eller annet med et reinsdyr, det snør.

Hva er det han holder på med?

Han ligger i sengen og prøver å finne tilbake til øyeblikket da han forstummet.

Da han mistet språket, mener du?

Ja, han ligger med lukkede øyne i mørket og leter etter øyeblikket da stillheten spredte seg i ham.

Han tror muligheten til å bryte med historien han er født inn i, kan ligge der? Men det øyeblikket vil han vel aldri finne.

Det er det han nok ikke forstår.

Hvor mye tid skal vi gi ham? Har han ikke holdt på lenge nok? Snart et helt liv? Skal vi ikke heller prøve en annen?

La ham få en sjanse til. Hva med én dag? Han har jo ikke lenge igjen.

Han kommer aldri til å greie å bryte ut av historien på så kort tid. Han vet jo ikke engang hvor han skal begynne. Han har holdt på hele livet. Vi lar ham gå.

Vi kan vel gi ham en sjanse.

Jeg har ingen tro på dette. Og vil vi det?

Det er jo bare å ta alle forestillingene, fortellingene hans, fra ham.

Du mener at vi skal gjøre jobben for ham?

Han greier ikke flytte seg ut av seg selv. Vi er nødt til å hjelpe ham, han greier ikke se seg selv utenfra.

Jeg synes vi skal la ham fare. Han er slave av begjæret sitt, akkurat som de andre. Jeg synes vi skal gi ham opp og la verden gå sin gang.

Men greier vi oss uten dem? Jeg mener, selv om de ikke forstår. Uten dem vil vi aldri få se oss selv. Det er med deres fremdrift vi blir synlige.

Men de er jo helt blinde!

Hvor lenge har de vært her? Kortere enn dyrene.

Men hvorfor akkurat ham?

Han er en del av den allmektige fortellingen, han er født inn i den.

Ok, da. Så la oss gi ham en sjanse til. La ham få se verden slik den er.

Men tror du han vil tåle det, menneskene er veldig lite robuste, de tror de vet alt.

Men de vet ingenting.

Den gleden kan vi i alle fall gi ham – å la ham få vite det.

Hvilken glede!

Bare se hvordan de raver rundt på scenen.

Han aner tross alt at vi er her. Kanskje han oppdager oss.

Hva forskjell vil det gjøre fra eller til?

Kanskje ingenting.

Vi kan i alle fall ha det litt moro, for en gangs skyld.

Ok, så la oss sette i gang. En gang til.

Hva annet kan vi gjøre. Før de forsvinner.

***

Strøtvet

(thanatos)

Se der, rett ut av fjellet, langt inne på vidda, pipler en dråpe vann, så enda en. De klare dråpene samler seg til en skimrende blank strime. Den tynne stripen renner over det grå granittberget, bukter seg over fjellhyllen. Der går den til høyre. Der går den til venstre. En liten fordypning i den ruglete granitten, og den renner til høyre igjen, og så til venstre igjen. Vannet blinker i solen. Enda en strime kommer over berget og flyter sammen med den første. Se hvor klart det er! Ender vannet vestover, flyter det ut i Hardangerfjorden og blander seg med Atlanterhavet. Renner det mot øst, flyter det ut Drammensfjorden og havner i Nordsjøen. Er det det han lurer på der han ligger i sengen og ser ut i mørket? Vannskillet. Veivalgene. Hva som styrer? Hvorfor det ble slik, og ikke slik? Se! Flere dråper kommer til. Vannet strømmer lett over berget nå. Det er allerede blitt en liten bekk. Hvem har lagt den steinen der? Der bøyer bekken av for steinen, med ustø kurs østover. Vannet renner gjennom mosen, over berget og inn i lyngen igjen. Hei, bekken kommer ut igjen på den andre siden av lyngen. Den søker videre østover. Den har allerede begynt å klukke. Hør det liflige bruset. Om en uke vil dråpene som piplet ut av fjellet inne på vidda, allerede være fremme i Ustevann, om bare noen uker vil de samme dråpene renne rolig nedover Drammenselven, før de flyter ut den brede fjorden og møter Nordsjøen, for endelig en dag å treffe kysten av Afrika, India eller Amerika og skvulpe mot en fremmed strand i Karibia, Zanzibar, Shanghai, før det igjen blir sugd opp av solen og faller ned over Hardangervidda.

Hva kan han gjøre med det? Ingenting. Nå er det isen som smeltet og landet som steg, lenge før vannet kom ut av berget, han er opptatt av. Det er den store iskappen som ligger over Nordkalotten og sliper granitten ned til fine, myke svaberg, han ser for seg. Han lurer på hvorfor isen smelter? Nei, han undres over trykket som isen øver mot jordskorpen, hvorfor landet stiger så mye. Hvem har bestemt at landet skal stige? Hvor var jeg da solen ble skapt, stjernestøvet sang og Melkeveien ruget tiden? Vollen som for litt siden var en del av havbunnen langt under vann, ligger allerede høyt oppe i åsen. Det er områdene ved kysten som først blir bevokst. Se hvordan gresset spirer i restene av fisk, tang og tare – hvordan aksene vaier i vinden før de frør seg der isen trekker seg tilbake. Se hvordan trær og busker spretter opp og fugler og mus strømmer til etter hvert som humuslaget brer seg inn i landet og skogen får tak. I de krystallklare vannene oppe i høyfjellet svømmer allerede ørreten som ble med opp da landet steg. Laksen ute i havet er på vei inn Drammensfjorden for å gyte i elven! For et hav av yngel. For et overskudd, for et sløseri. Etter det friske, grønne gresset som frør seg, trekker store flokker rådyr, elg og hjort inn i landet. Der deler reinsdyrflokken seg i to symmetriske sirkler og snurrer rundt seg selv da ulvene prøver å bryte inn. Slik alle veier skal dele seg? Slik alt liv skal formere seg. Jegerne, kledd i dyreskinn, med spyd og bue, følger etter viltet. Fra slettene i øst og fra skoglandet i syd strømmer de, støtvis, i små grupper, inn i landet.

En skinnkledd mann, halvt dyr, halvt menneske, kommer over åsen. Han går inn mellom trærne. Han vet ikke om han skal ta til høyre eller til venstre. Har han aldri vært her før? Han har to harer og en rådyrkalv over skulderen. Solen som trenger inn gjennom bladverket, lyser opp gresset på glennen foran ham. Lett som et rådyr går han ut på glennen. Nå fortsetter han ut mellom trærne, ut på den andre siden. Foran ham ligger en dal. Har han gått seg bort? Han stanser på åskanten. Nå husker han det. Nå husker han vollen under seg, at han vinteren før sto mellom de samme bjørketrærne og så to svarte kråker i luften over en gamme der det ble bakt brød. En ung kvinne går over den frodige vollen med et barn i et sjal på ryggen. Ned fra gammen strekker åssiden seg mot den brede elven som renner gjennom dalen. Den har ennå ikke navn. Drammenselven, skal den hete. Kvinnen går inn i gammen. Mannen som står mellom trærne med rådyret over skulderen, er en ørlender, den første fremmede, den aller første Ørland. Ja, det er den første Erland. For nå husker den siste Erland reinsdyret som skal dø. Ta ham dit før han går ned til kvinnen. Ta Erland til første gangen han skal erfare det som aldri skal tale. Som aldri vil få tale. Som ikke kan tale. Kanskje han vil huske øyeblikket han leter etter da.

Fra "Fire norske sanger"

Roman

Forlaget Oktober 2023