Erland Kiøsterud

Han fikk øye på boken på nederste hylle, må ha glemt den, tenkte han, glad for å ha funnet noe uutforsket, la seg lettet ned på sengen med boken opp foran seg og begynte å bla for å se hva det var - stoppet opp ved et tilfeldig avsnitt, leste: Vi må kanskje drepe noe av det i oss som vi elsker mest, for å overleve, leve et liv etter fødselen - tenkte, underlig, og slo boken igjen med fingeren imellom, så han kunne finne tilbake, og kikket foran på boken, leste tittelen: Er døden en dør, er fødselen entré, Fenn Clarke, forfatteren, tenkte han, slo om på innsiden for å se hvem som hadde oversatt den, men fant ikke noe navn, orket ikke lete mer og bladde tilbake, fortsatte: "I grunnen er det kun det ufødte som har livets kraft i seg," streket under, han fattet interesse, "Så fort noe er født, er det allerede på vei inn i det døendes verden, snart dødt. Kun ved stadig å drepe dette i oss selv og gi plass for kontinuerlige fødsler, kan vi leve med vår tids nye situasjon, adskillelsen fra naturen og det evige fødende," han blunket med øynene for å få meg seg ordene, "og meningsløsheten og kjedsomheten som har kommet inn i stedet for, og blitt de to viktigste faktorene i våre liv -" Han så opp fra boken igjen, forsto halvt at det kanskje var noe som angikk ham, men greide ikke samle ordene, få skikkelig mening i dem.

Fra Fødsel

roman

Gyldendal 1978