Publisert 12.1.2007

Hvor går romanen?

Av Erland Kiøsterud

Alle vet det: Litteraturen snakker ikke til oss lenger.

I alle fall ikke på samme måte som før – på den måten den gjorde den gangen vi gikk og ventet på at en ny roman av en viss forfatter der nede på kontinentet skulle komme ut, romanen som enda en gang skulle forklare samtiden for oss, om ikke annet, så utsi noe sentralt om vår erfaring eller tenke noe nytt om det å være menneske i Europa, fordi forfatteren av romanen berørte oss, snakket inn i det dypeste av oss, snakket gjennom grunnfortellingene vi mer eller mindre bevisst var en del av og forholdt oss til.

Når det ikke kommer slike bøker lenger, ikke lenger skrives bøker som tar utgangspunkt i de store fortellingene og erfaringene vi er en del av, bøker som vet mer om oss enn vi vet om oss selv, er det kanskje fordi alt egentlig er som det skal være. De store fortellingene er avviklet til fordel for de demokratiske, likestilte små fortellingene: Vi vet det meste om oss selv nå.

For det er jo ikke slik at vi har sluttet å vente. Nei da, bøkene kommer, og langt hyppigere enn før, bøker som med trøkk løfter meg ut av hverdagen eller som treffer interessenisjen min enda bedre enn den forrige boken om interiør eller motorsport, eller som hjelper meg til å bli en bedre ektemann eller bygge viktige kvinnenettverk. Det kan også rett og slett være en roman som har en så god politisk vri at jeg faktisk blir radikal igjen – eller en fransk kulturkritiker som med sine provokasjoner viser meg hvor sexistisk og rasistisk, lavpannet, kynisk og kjærlighetsløs jeg faktisk er blitt, her jeg lever på overflaten av den beste av alle materielle verdener, bortsett fra at jeg ikke har det så aller verst, jeg kjenner meg bare litt uvirkelig. Og leter derfor videre. Men uten hell.

For også de seriøse, såkalt smale bøkene legger jeg, på tross av de gode hensiktene og kvaliteter, skuffet til side: Det er for stusslig, for tørt, for lite virkelighet, for lite levd liv, for lite erfaring. Jeg slår meg til tåls med at det ikke skrives betydelig litteratur lenger og aksepterer at verden er som den er: Drømmen om å beseire eller ligge med flest mulig i fornedret, ruset eller klar tilstand og deretter bli veldig berømt, eller i alle fall rik, gjelder oss alle. Markedet har talt: Det universelle er inntruffet.

Men er ikke slike påstander om at det ikke skrives betydelig litteratur lenger, ren surmuling? Eller enda verre, nok et klassisk utslag av hvit europeisk arroganse: Fordi vi selv ikke lenger skriver de sentrale bøkene, skrives de ikke. Men hvem andre enn europeere, mennesker med min erfaring, kan dypest sett si meg, en europeer, noe? Hva kan romaner som folder ut fremmedartede kulturer og allmenn livsvisdom si om min spesifikke situasjon, ut over at jeg kan lære noe om presisjon av Coetzees utforskning av vanære i Sør-Afrika eller Gaos redegjørelse for sine roller i den kinesiske kulturrevolusjonen?

Så handler det kanskje om noe så enkelt som at jeg bare har glemt at kunsten er en sjeldenhet – også i Europa – at de korte periodene med nyskapninger som virkelig rykker oss inn i livet og omformulerer vårt forhold til oss selv og omverden, som da det greske dramaet ble til, eller da den tidlige renessansens individ eller barokkens komplekse menneskesyn brøt frem, er unntaket. Vi må kanskje rett og slett slå oss til ro med at det er de lange periodene med utmattelse og modning som er det normale, at nåværende tilstand av hvile etter den litterære bearbeidelse av andre verdenskrig er mer enn normal, ja, noe annet ville vært unormalt. Og arven, de store fortellingene som forfatterne våre til alle tider har brynet seg mot, plukket fra hverandre, ødelagt, endret og satt sammen igjen, navet i vår samtale med oss selv, har vi jo, de bare ligger der, som de har gjort siden vår sivilisasjons morgen, i påvente av at vi skal gjøre oss så skjellsettende erfaringer at vi igjen tvinges til å ta dem i bruk, reformulere dem for å forstå oss selv på ny.

Eller kan det også tenkes at denne underlige følelsen av rar letthet, uvirkelighet, eller hva jeg skal kalle det, denne fornemmelsen av å sveve i virkeligheten jeg lever i, denne følelsen av abstraksjon jeg erfarer fordi jeg som menneske ikke lenger blir sett og fortalt, ikke lenger konstitueres og virkeliggjøres gjennom språket, følelsen av at bøkene, radioen, tv-en og avisene egentlig ikke sier meg noe, ja, er meg nærmest uvedkommende, kan det tenkes at denne erfaringen av ikke å bli tatt på alvor av språket, kan bunne i at vi faktisk har gjort oss erfaringer det ikke er utviklet språk for, eller at vårt forhold til grunnfortellingene våre på en eller annen måte er endret? For heller ikke de gamle fortellingene, når jeg plukker bøkene ut av bokhyllen, Dante, Dostojevskij, Camus, taler til meg på samme måte som før; det er kommet inn en avstand, noe fjernt, nesten musealt i skriften. Men det har jo ikke skjedd noe med bøkene: Handlingene, bildene, frasene og allusjonene er der som før. Det er noe i meg, mottageren, beholderen, resonanskassen budskapet skulle ha truffet, virkeliggjort og beveget, som har endret seg. Jeg svarer ikke lenger! Jeg tror ikke helt på det som sies. Det taler ikke lenger til meg.

Hva er det som har skjedd? Hvorfor har jeg mistet troen?

En av de lengstvirkende forestillingene våre – ut over tilblivelsesfortellingene om Gilgamesj og Enkido, Adam og Eva – er forestillingen om å være på villspor og komme hjem igjen, gjenfortalt og omformulert i det uendelige, og emblematisk etablert rundt åtte hundre år før vår tid i fortellingen om den skipbrudne Odyssevs' lange reise i det fremmede før han endelig finner veien hjem til det egne. Platon omdanner reisen til en sjelens indre reise mot erkjennelse, Augustin og Dante omskaper sjøfareren til en følsom, kroppslig og inderliggjort person som søker sin Gud, kvinnen, eller også seg selv, han omformes til fantast i den karske, kritiske pikaresken hos Cervantes, Goethe gir den villfarene, kunnskapstørste skikkelsen enda en omdreining i Faust. Det er knapt nok skapt et betydelig europeisk verk hvor ikke forestillingene om å være på villspor og søke hjem på en eller annen måte står sentralt.

Også vårt møte med den andre, den helt fremmede – som Pentus' møte med Bacchus, Jasons med Medea – objektivert på en slik måte at vi gjennom fremstillingen av møtet gjøres til vitner og tilskuere til vår egen adferd og reaksjoner, seder og skikker, er en slik grunnleggende forestilling i kulturen vår. Tropen får sin visuelle form gjennom det greske dramaet hvor vi som tilskuer til møtet mellom oss selv og den andre, fremmede der nede på scenen tvinges til å se oss selv utenfra, tvinges til selvrefleksjon. Dette kjølige blikket på egen så vel som andres adferd og tenkning, besinnelse på forskjellen, grunnlaget for vår tenkning; vår rasjonelle arv, gjenfinner vi i analysen, i den vitenskapelige drøftelsen, den reisendes beskrivelse av nye verdener og kulturer – men også i møte med det fremmede i det egne. Evnen til objektivt å observere og reflektere oss selv i møte med den andre, fremmede og det inderlige, nysgjerrige, vitebegjærlige individets utferdstrang og ønske om å "finne seg selv" har utgjort dynamikken i vår kultur.

Romantikkens lengsel – under trykket fra klassisismen og gryende industrialisering – etter å finne nasjonens sjel og språk, fedrenes jord, skjer i forlengelse av myten om å vende hjem. Heldigvis blir forsøket på å realisere utopien og gjøre forestillingen om det egne til virkelighet motsagt: Når vi noen sekulariserte generasjoner senere skal forstå moderniteten, forstå hvordan vitenskapen og industrialismen har gjort oss fremmede for oss selv, retter Karl Marx et skarpt objektivt blikk på samfunnet og økonomien mens Henrik Ibsen i dramaet lar det moderne borgerlige individet møte seg selv og sin egen fortid – som det andre, det fremmede. Motgiften er fremdeles intakt.

Det er når det fremmede, frembrakt av oss selv, i midten av forrige århundre kjennes så truende at den eneste måten vi finner hjem igjen til "det egne" på, er ved å utslette det, få det bort, fjerne det fremmede, at noe skjer. Så sterk er lengselen vår etter å komme hjem til oss selv – og angsten for å møte oss selv – at vi tar den delen av vår egen befolkning som har gjort oss til det vi er; europeere, skiller dem – jødene – ut som "det fremmede" og dreper dem. I Russland resulterer den samme lengselen etter den ultimative friheten og hjemkomsten i mordet på bøndene og borgerne. Redselen for den andre, for møtet, for det objektive blikket – for å bli sett – er blitt total. Hvordan det skjedde, hvorfor uhyrligheten skjedde, er ikke emne for dette essayet.

Men spørsmålet som skal stilles, er like uhyggelig. Kan det tenkes at vi ved å realisere den ene grunnfortellingen vår og destruere den andre, ved å gjøre våre mentale dannelsesrom til henholdsvis virkelighet og mareritt, ikke bare blottstilte, kompromitterte og korrumperte grunnfortellingene våre, men tømte dem ut? Kan det tenkes at den voldsomme destruksjonen Europa utsatte seg selv for mellom 1871 og 1945 med over 180 millioner døde i fremskrittets, drømmens, utopiens navn, på en eller annen måte kan ha bidratt til å rokke ved noe av dypstrukturen i selvforståelsen vår og slik skadet matrisen for vårt mentale selvbilde?

For hvordan kan Odyssevs komme hjem igjen etter å ha drept, ikke bare det fremmede utenfor seg selv, men det fremmede i seg selv, gjort seg til monster? Hvordan skal Akilles i sitt møte med Priam få liket av Patroklos tilbake når han ikke lenger er trygg i sin egen kultur?

Selvfølgelig har naturvitenskapene, sekulariseringen, kapitaliseringen av livsverdiene våre og nyliberalismens atomisering også bidratt til å svekke vår kollektive forestillingsverden. Og ikke minst har Den språklige vendingen – de kritiske spørsmålene stilt til språket gjennom hele det forrige århundre i håp om å avkle løgnen og voldens røtter, fra wienermodernistenes kritikk av Habsburgermonarkiet til dekonstruksjonistenes nedmontering av logosentrismen etter andre verdenskrigs folkemord, bidratt til sunn skepsis til våre overleveringer.

Men det er verken i påpekningene av årsakene til Europas forbrytelser eller i kritikken av oss selv, i vår evne til å negere, problemet ligger. Det er når vi skal utsi livet igjen, når vi skal utsi vår livsverden og bekrefte våre verdier at språket vakler, begynner å lyde hult, om ikke også falskt, som om det mangler selvtillit – det er når livet skal bekreftes, virkeligheten stadfestes og våre styrker feires at det blir tydelig at det kulturelle alfabetet vårt har fått en alvorlig skade; vi greier det ikke, uten at det blir hult. Så kanskje har de rett, de som hevder at Thomas Mann var vår siste store fortolker og at Paul Celan, som var et vitne til uhyrlighetene, noe annet var ikke mulig, var vår siste store poet, og at de tynne, underleggende, rasende eller spinkle stemmene til Duras, Bernhard, Beckett var uttrykk for at ingen kommer menneskelig eller språklig uskadd ut av den erfaringen, det rommet, den katastrofen. For allerede hos den velmenende, men forførende W.G. Sebald høres hulheten, tilpasningen, er vi på vei inn i underholdningen, flukten bort fra oss selv, eller hva vi skal kalle det.

Denne stumheten, den voksende autismen i kulturen vår, alle lakunene i språket, tomrommene som vi babler oss over, svadaen, alle de ikke-virksomme ordene, de dysfunksjonelle fortellingene, babbelet, kan den ha sin rot i at deler av matrisen i fortellingen om oss selv er påført en alvorlig brist?

Jeg vil ikke tro det. Jeg ønsker ikke å tro det. Men oftere og oftere føles det slik – at vi er på skikkelig tynn is. Og det kjennes som å måtte begynne på nytt igjen, som å gå i første klasse. Jeg skriver ut ifra erfaring, etter gjennom et liv å ha befattet meg med materien. Det er liksom ingen vei tilbake. Og like sterk som opplevelsen av at matrisen under ordene mine er skadet, er aversjonen mot den europeiske spekulative tanken blitt, denne tradisjonen hvor livet og mennesket underordnes ideer for til slutt å bli gjort til middel, til et redskap.

Det kjennes som om språket – når jeg leser samtidslitteraturen – lider av angst for sin egen historie, at tankene – festningsverket – forsvaret er blitt så tett at heller ikke virkeligheten her og nå slipper helt igjennom, fulle av spekulasjoner, forestillinger, tomme følelser, hjernespinn og nesten uten virkelighet, som de er. Og når realisme tilstrebes, er det ikke en reell, men en partikulær, naiv realisme som skrives frem, mens modernistenes gjentagelse av menneskets opphør og språkets ustabilitet er blitt skolastiske øvelser uten innhold, konvensjoner i språk på tomgang. Så har altså noe avgjørende skjedd, ikke bare i historien vår? Så er kanskje resten, for lang tid fremover, underholdning – eller stillhet?

Når det likevel er slik at jeg går og venter på at en bok skrevet av en viss samtidig forfatter skal komme ut, og det med stor iver, så er det ikke av forfattere fra de gamle kulturene med snekrede overbygninger, men fra den yngste av dem alle; Amerika. Og ikke fra det Amerika som har overtatt vår spekulative tradisjon, som en Thomas Pynchon eller Don DeLillo, men fra det Amerika som fremdeles er i ferd med å bygge, undersøke og utprøve sine grunnfortellinger – det Amerika som språklig og litterært fremdeles prøvende er i ferd med gestalte seg selv og sitt forhold til virkeligheten. Og kanskje, kanskje er det her, i tradisjonen etter Whitmans Leaves of Grass, Faulkners Absalom, Absalom en begynnelse for oss også?

I Cormac McCarthys The Orchard keeper, Outer Dark eller Child of God tas ingenting for gitt. Alt må fremstilles fra bunnen av: bilen, landskapet, huset, veien, angsten, gleden, arbeidet, gresset, lyset, brennevinet, kålen, kvinnen, kjolen, kjønnet. Sanset av levende kropper med gode neser og raske blikk, som til å ta og føle på, trer verden i McCarthys språk frem for oss, som for første gang, og kroppsliggjør meg som leser. Det er vakkert. Og utrolig befriende. Og fordi vi er i verdens vorden, aktiveres intellektet mitt: Hos McCarthy dreier deg seg om individets mulighet til å overleve som fritt menneske i møte med det fremvoksende disiplinerende systemet; loven, myndighetene, fengselet, sykehuset og pengemakten.

Hos Richard Ford, under en skogbrann utenfor byen Great Falls i Montana i Wildlife og på andejakt i brakkmarkssumpene utenfor New Orleans i Calling, er det autoriteten, farsmyten som faller. Men det er måten Ford beskriver sumpene på, farens rosa skjorte, sølen i båten, eller i andre noveller; storbyen, trafikkmaskinen, hotellværelset, leiligheten, som suger en slik inn i ens eget liv igjen, gjør en nærværende, til stede.

Likeså i fabelaktige Annie Proulx' Close Range. Wyoming Stories hvor kvegfarmen, bensinstasjonen, landeveien, storbyene, fjellene og det harde, upolerte, til tider ubønnhørlige livet manes frem, idet en påtrengende maskulin seksualitet flerrer opp sansene våre, fjerner fikenbladet – se, de var nakne! – og fører oss til kunnskap. Akkurat som hos Faulkner er overbygningen hos disse forfatternes personer ennå ikke helt på plass, vi er, her og nå, vitner til at mennesker i en geografisk, fysisk og konkret verden blir til – vitner til at refleksjonen, tanken om livet, etikken dannes idet de prøver å handle.

Å komme fra vårt livskloke, resignerte, overfølsomme, spekulerende og abstrakte litterære subjekt med en stor verden inne i hodet til disse sydende, sansende, taktile og jordnære menneskene av kjøtt og blod som famlende prøver å bli et hode i verden, er en lettelse. Borte er denne evinnelige selvopptattheten, den autoritære eller selvmedlidende eller liksomironiske stemmen, borte er den europeiske arrogansen, les selvforsvaret. I stedet gjøres vi til vitner til mennesker som, tvunget til å sanse og forstå den fysiske verden de er en del av, for å kunne agere i den, blir dannet.

Selvfølgelig kan vi ikke ta over disse grunnfortellingene. Antagelig må vi prøve, med radikale nytolkninger, å reparere våre egne hvis vi ikke, etter katastrofen, allerede lever i en ny fortelling, som kan vendes til en styrke, men som vi bare ennå ikke har sett.

Og vi har til og med en egen forløper i Gustave Flaubert, som med sitt taktile blikk og sansning i sin Madame Bovary i alle fall har vist at verden kan beskrives, tre frem på ny, som for første gang, og i Peter Handke, som på sitt beste, fremragende skildrer Europas brakkmarker, området mellom byens avslutning og naturens begynnelse, som sanset realitet. Men det er i Amerika kraften i språket i dag er slik at jeg i små øyeblikk kjenner at jeg blir identifisert, virkeliggjort, at jeg har en kropp og eksisterer i en relasjon til verden slik at jeg kanskje til og med får lyst å tenke og handle.

Ja, kanskje må vi se til Amerika for å bli europeere igjen.

Tilbake til 1. side