«Med andre ord»
25.6.2015
Illustrasjon: Knut Løvås

Jeg har en sterk lengsel etter et reelt fellesskap. Men idet jeg trer inn i fellesskapet, er det noe som ikke stemmer.

Ikke mitt fellesskap

Av Erland Kiøsterud

Jeg kommer til verden alene og jeg går herfra alene. Men jeg blir levende – jeg blir til som menneske – jeg lærer å danse, le og gråte, elske og hate, tenke og vurdere, tilgi og forsone sammen med andre mennesker. Det er i fellesskapet jeg lærer å løse oppgaver, å lese, sykle og svømme, bli snekker, sykepleier, direktør og lagerarbeider, dataekspert og lærer. Fellesskapet både skaper og gir meg forestillingene mine. Det jeg er, realiseres i fellesskapet. Det er fellesskapet som danner meg.

En dag trer jeg ut av familien jeg vokste opp i for å inngå i nye fellesskap. Jeg ser frem til det, til kjærligheten, studietiden, foreningslivet, til orkesteret, idrettslaget, jobben, full av håp og forventinger om berikelse.

Å dele den ernæringsrike maten med gode venner, løfte i lag med kropper som fungerer sømløst med egen kropp, synge, elske og leke og å dele samvær med våre medskapninger dyrene gir en intens følelse av velvære. Vi formes og modnes i samhandling med andre. Møtet med menneskene, med verden og naturens yrende mangfold er livets egen grøde. Mine dypeste instinkter vekkes til live og utvikles der. Det er i det store fellesskapet jeg blir til.

Likevel lærer jeg ensomheten fort å kjenne. Den kommer en dag uten at jeg merker det. Ja, kanskje har stillheten vært der hele tiden. Du liker ikke tanten i barnehagen hvor du går, jentene i klassen blir så dumme når de hopper paradis, du liker ikke måten kammeratene dine snakker om kjønn på, du liker ikke måten familien din er sammen på i ferien, du liker ikke stemningen.

Eller så er det de som ikke liker deg. Du har kanskje ikke følt deg helt topp eller har sovet litt dårlig; en helt vanlig morgen kommer du inn i klasserommet og føler deg av en eller annen merkelig grunn utenfor, jentene har penere klær enn deg, mennene rundt lunsjbordet får noe til som ikke du helt får til, de snakker så godt sammen. Alle på festen har satt seg, du leter etter en stol. Det er ingen som sier at du ikke er med, det bare kjennes sånn. Det skjer kanskje bare den ene dagen. Men du glemmer det aldri.

Senere skal det ramme dypere. Du er rett ved å få ledervervet i det lokale idrettslaget eller menighetsrådet, rykke opp i jobben, komme et skritt videre i partiorganisasjonen. Men det ble ikke deg. Det er ikke det at du ikke er dyktig nok. Det er ikke det at du ikke har lært å tape. Det er de andres uuttalte tilfredshet, som du kanskje til og med bare innbiller deg, men som du ikke bare innbiller deg, men som det er umulig å sette ord på, som gnager.

Ingen har sagt noe, men du ser det på kroppsholdningen, ansiktsuttrykkene deres; du er for tykk, du er for tynn, du har feil farge på huden din, du snakker feil dialekt, du kommer fra feil sted, fra feil land, fra feil familie, du er rar, du vet ikke hva det handler om, du har ikke skjønt koden, du er ikke velkommen, du slipper bare ikke inn.

Og så skjer det. Kanskje har du varslet om en urett der du er og trodde alle ville bli glade. Eller kanskje har du et litt for sterkt behov for å tenke egne tanker, eller du rett og slett sier for lite. Helt uten forvarsel merker du at kontoret, klasserommet eller verkstedshallen en dag endrer seg, med subtile midler er lederen for gruppen i ferd med å fryse deg ut og du registrerer til din forbauselse at kollegaene dine stilltiende aksepterer det, at de umerkelig flokker seg om ham som sitter med makten, med koden til fellesskapet, og ikke om deg. Nå har du skjønt det, skjønt at du i likhet med de andre må holde deg inne med det som oppfattes som makten, selv om du ikke forstår den, hvis ikke kan du risikere å bli støtt ut, ikke ha jobb, ikke ha venner, ikke ha penger til å betale forpliktelsene dine, boliglånet ditt. Du tier. Det er smertefullt å svike seg selv og sine idealer, å se seg selv som en annen tilpasningsdyktig feiging, se sin egen skam i speilet. Men fra nå av leser du hvor makten ligger i ethvert rom du kommer inn i, i ethvert forum, enhver forsamling av levende vesener du kommer sammen med. Du er blitt en del av flokken.

Den eneste måten å hindre at fornedrelsen skal gjenta seg på, er selv å bli sjef, en dag selv å ta makten og sørge for at ingen lenger kan ramme deg. Men også som sjef sitter du uttrygt. Fellesskapet er alltid i krise. Vi løper etter de samme jobbene, etter de samme partnerne, bilene, maten, husene, kunstverkene; vi løper etter der det viktige spiller seg ut, der vi tror verdiene og makten, det som skal gi oss muligheter, er. Det er alltid én som har det vi ikke har, som er det vi selv ønsker å være, og han vil at jeg både skal begjære ham og samtidig holde meg på avstand. En vanskelig meldning. Vi er for like. Vi ser det ikke. Derfor fortsetter vi å løpe etter det ingen av oss kan få.

Sjefen, den mektigste, kan bare fremstå som suveren og uavhengig – helt til han er avslørt, som den avmektigste, som den mest avhengige av alt og alle.

Verdensreligionene har alltid visst det, at det er i rivaliseringen, i det tomme, men brennende begjæret, det som skaper splid og konflikter har sin kilde, at det er i trangen til å triumfere over de andre at hunden ligger begravet. Mennesket er natur, og må selv skape sin mening. Så snart det ikke lenger er konsensus om hva som er godt, sant og skjønt, løper alle mot den/det de tror er godt, sant og skjønt. Rivaliseringen rundt det tomme begjæret er intens. For å redde oss, når vi blir for like, det er det at vi er så skrekkelig like, som er problemet – når tomheten blir for påtagelig, krisen for dyp, må flokken finne en årsak til at det er så uutholdelig. Og før vi vet ord av det, uten at vi vet at det er skjedd, er vi selv blitt del av en mobb. Stillheten idet det skjer, når en av våre kolleger, ekskjærester eller venner plutselig har fått våre egne dårlige egenskaper og vi støter henne ut, glemmer vi fort. Stillheten som inntreffer når vi ”lar henne gå”, samforstanden, den varme skyldfølelsen er allerede druknet i det nye fellesskapet som har oppstått. Frem til neste krise bryter ut.

For fellesskapet er alltid i ubalanse. Også i de store fellesskapene er utstøtelsesmekanismen i virksomhet. Når økonomien skranter eller politikken slår feil, utpekes det syndebukker. Det er gjerne gruppen som ikke kan forsvare seg, minoritetene, som utstøtes, som med sin annerledeshet får rollen å bekrefte det gamle fellesskapets identitet og skape midlertidig fred.

Jødene hadde levd i Spania i hundrevis år da Kong Ferdinand og Dronning Isabella i 1492 styrket sitt truede katolske styre ved å forby jøder i landet. Fem hundre år senere blir muslimer som står i veien for drømmen om et nytt Stor-Serbia gjort til pariakaste i et postkommunistisk Jugoslavia i krise. Hitler ga jødene skylden for tyskernes nederlag i første verdenskrig, når kristne kirker blir påtent i Egypt, vet vi at det ikke er kopterne som er årsaken. Det er vår utdefinering av dyrene – det faktum at vi lukker øynene for at de er sensible vesener som oss selv, som gjør industriell masseslakt mulig.

Det identitetstruede fellesskapets er sårbart og kan lett manipuleres. Politikere, militære, folkeforførere og industrialister benytter seg av usikkerheten til å skaffe seg makt og penger. Utskillelsesmekanismene som benyttes kan oppleves som naturgitte, som unndratt kulturell bearbeiding. Vi ser de ikke. Vi vil kanskje ikke se det.

Problemet er bare det at det ikke lenger er noen steder å gå for den som ikke passer inn i fellesskapet, det er ikke lenger noen steder å søke tilflukt. Alle hvite flekker på kloden er fargelagt, vi befinner oss alle under den samme overopphetede atmosfæren, på den samme skjøre kloden, i det samme utsatte livet. Vi kan ikke lenger lure oss selv; det er ikke den/de andre som er problemet, men oss.

Jo blindere vi forblir i vårt fellesskap, desto flere fiender risikerer vi å skape. Falsk godhet kan gjøre selv den trengende aggressiv. Demokratiet som i dag med våpen i hånd tar til seg av klodens ressurser, blir av dem som ikke har mat og frihet erfart som fiende nr. én. Selv unitarismens ”alle skal med” har en grense, en ytterkant, en avgrunn for den som ikke kommer med eller ikke vil med. Hver gang fellesskapet bringer et levende vesen til taushet, rår stillheten.

Jeg vil ikke lenger være en del av dette voldelige fellesskapet. Jeg vil ut av det.

Jeg vil være i fellesskap med det som lever, med trærne, fjellene, luften, dyrene, med menneskene, med det som har skapt meg og som har født meg, med det som jeg er avhengig av og som begrenser meg, og som jeg må lære meg å leve i balanse med. Jeg lengter etter fellesskap hvor jeg ikke må begå massiv vold for å overleve.

Når jeg ikke kommer meg ut av fellesskapet som med grov vold må forsvare sin eksistens, er det fordi jeg ikke vil dele på godene? Eller er det fordi jeg har stengt meg inne og engstelig hegner om mine rettigheter, fordi jeg krever noe så absurd som å eie meg selv? Eller er det fordi jeg ikke tør åpne meg, ikke tar sjansen på å bli endret?

Står min manglende forståelse av hva et menneske faktisk kan være i veien for å tre inn i et mer komplisert, men kanskje likevel mer reelt fellesskap? Et fellesskap som det gjenstår å skape?

Hvis jeg gir slipp på privilegiene mine, på min dominans, på fortellingene om min makt, har jeg jo bare mine særegenheter igjen, den delen av meg selv som jeg ikke selv ser, det som bare de andre ser, blindpunktene mine, som jeg kanskje ikke en gang kan noe for, jeg bare ble sånn.

Oppgi fortellingen om meg selv, og i stedet ydmykt håpe på – be om – å bli tolerert, som jeg er? Mitt neste møte med en fremmed: Vær så snill å akseptere meg, jeg kan ikke for at jeg er født slik, vi har i det minste denne skjøre kloden felles. Vi er begge en sårbar del av dette. La oss redde dette sammen. Blottstille meg? La meg bli sett?

Erkjenne at vi kanskje ikke har så mye til felles, bortsett fra stillheten, kunnskapen om vår dødelighet – dette dype behovet for fellesskap.

Tilbake til 1. side