Erland Kiøsterud

Kunstnerne var folk som ikke fikset livet, det ble for sterkt for dem, og så flyktet de inn i kunsten og dyrket sin egen lidelse i stedet, sperret seg selv inn i en lun drøm om fremtiden som de fikst plasserte mellom seg selv og det virkelige livet, og klaget over at de ikke fikk kontakt. I virkeligheten hadde de mistet troen på livet, livets egen kraft og seg selv, og måtte skape det i stedet. Til helvete med hele gjengen, i virkeligheten hadde de resignert.

Det hadde ikke han, han skulle leve gaten, maskinene og det som virkelig var å leve. La kreftene i seg få storme ut, føle sitringen gjennom kroppen, gå fra forstanden og til helvete eller rett til himmelen i levende live. Han skulle elske, ikke på den riktige, myke, kjærlige, varme måten, bli lei seg og få klapp på skulderen og alt går nok bra skal du se. Han skulle elske med hele seg, gi alt han hadde og oppleve at det var alt, at det ikke fantes noe annet i hele verden. Og han skulle hate, hate så han nesten kunne drepe, ja, drepe hvis det var nødvendig. Føle så sterkt at han opplevde begynnelsen og slutten i samme øyeblikk, og han skulle ta spranget, det spranget ingen andre torde ta, uansett hva det måtte innebære. Han skulle faen meg ikke gå rundt der og flykte inn i behageligheten som disse puslete kunstnerne. Reddharer var de, dødsredde for sine egne krefter.

Han tenkte på freaken, vrakene som bare rallet helsløve rundt i gatene og gav faen i hele dritten og hadde skjønt at det ikke nyttet å flykte inn i kunsten. De hadde sin flukt, drugget seg ned, men den var real, den var sann. De virkelige poetene, kunstnerne, var leiesoldatene, narkotikavrakene og uteliggerne. De hadde alle gitt faen eller bukket under, men levde i alle fall det som var, den sterke, groteske virkeligheten. Kunstnerne levde av dem. Guff!

Fra Jord!

roman

Gyldendal 1977