Erland Kiøsterud - Måltidet i Bocca

Det siste jeg husket var at jeg satt på en benk i parken og så verden forsvinne. Det var en fin kveld. Himmelen var blåsvart, med smale, hvite skyer i horisonten. Jeg hadde arbeidet intenst og uten søvn i flere dager, og gått, snarere løpt ut, for å komme bort fra arbeidet; det hadde begynt å sne i arbeidsværelset mitt. Jeg holdt på med boken til Sarah. Parken er folketom. Jeg ser på de hvite skyene. Stillheten brer seg. Et øyeblikk er hodet mitt helt klart, og i samme øyeblikk er det som tømt for bilder. Det er ingen ting der, og jeg forstår at det aldri kommer til å være noe der.

[ … ]

Neste morgen gikk jeg ned i fyrrommet igjen, satte på ny opp blikkboksen og avfyrte to nye skudd. Og nå kjente jeg pistolen hvile i hånden, trygt og fortrolig; det var kontakt. Jeg tømte magasinet, la våpen og magasin i hver sin skuff, låste igjen, gikk opp i første etasje og støvsuget stuen.

Fra "Måltidet i Bocca"

roman

Forlaget Oktober 2002