Det siste jeg husket var at jeg satt på en benk i parken og så verden forsvinne. Det var en fin kveld. Himmelen var blåsvart, med smale, hvite skyer i horisonten. Jeg hadde arbeidet intenst og uten søvn i flere dager, og gått, snarere løpt ut, for å komme bort fra arbeidet; det hadde begynt å sne i arbeidsværelset mitt. Jeg holdt på med boken til Sarah. Parken er folketom. Jeg ser på de hvite skyene. Stillheten brer seg. Et øyeblikk er hodet mitt helt klart, og i samme øyeblikk er det som tømt for bilder. Det er ingen ting der, og jeg forstår at det aldri kommer til å være noe der.


[ … ]


Neste morgen gikk jeg ned i fyrrommet igjen, satte på ny opp blikkboksen og avfyrte to nye skudd. Og nå kjente jeg pistolen hvile i hånden, trygt og fortrolig; det var kontakt. Jeg tømte magasinet, la våpen og magasin i hver sin skuff, låste igjen, gikk opp i første etasje og støvsuget stuen.


Fra "Måltidet i Bocca"

roman

Forlaget Oktober 2002

Essays av Kiøsterud

Kunsten i økosystemet  Ny Tid

Å leve i økosystemet Jorden  Ny Tid

Hva er skjønnhet?  Klassekampen

Agamben og avståelsens etikk  Ny Tid

Tidligere essays

Essays in English

Polemikker av Kiøsterud

Etikk uten Gud Vårt land

Kunsten å forstå en terrorist Klassekampen

Den største forbrytelsen Klassekampen

Intervjuer med Kiøsterud

Portrettsamtale med Kiøsterud, 2020Vimeo video, 27min.

Vår kollektive schizofreniHarvest

Menneske og dyr i posthumanismenNRK radio

Tidligere intervjuer

Lenker til Kiøsterud

Oslo Literary Agency

Forlaget Oktober

Aftenposten

Dagbladet

Omtale

Anmeldelser og pressemeldinger

Under arbeid ...

Stillhetens poetikk   11.9.2020


Kiøsterud på Facebook