Når ingen ser deg

Av Erland Kiøsterud

Et stort og dristig eksperiment foregår i vårt eget samfunn, rett foran øynene våre: Vesten, Nord-Europa, Norge, er den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss som vi som samfunn, og som enkeltmennesker, kan se oss selv fra, se oss selv som noe annet enn det vi er.

I et hjørne av verden finnes en unik enklave hvor religionen, troen på en ytre styrelse, er avskaffet. På noen hundre år har denne enklaven i praksis befridd seg fra det som alle tidligere menneskesamfunn, slik vi kjenner dem, har erfart som helt nødvendig for å overleve; forestillingen om en instans utenfor dem selv, som har skapt dem, og som de også blir sett av.

For denne unike nydannelsen, som er vår kultur, finnes det ikke noe annet enn universet med sine lover, som vi er i ferd med å avdekke, og biologien på biotopen kloden med sine like objektive lover, som vi også er i ferd med å avdekke. Vi anerkjenner ingen skapende, regulerende bevissthet utenfor oss selv. Ingen styrelse, ingen gud. Denne kulturen, som gjennom århundrer har søkt opplysning, tror ikke på noe annet enn seg selv og sin egen viten. I historien er dette enestående. Et velstående, gjennomsekularisert samfunn har oppstått som har valgt å fatte alle sine beslutninger på et vitenskapelig, resonnerende grunnlag og som, dypest sett, i sin mest grunnleggende selvforståelse, ikke kan vurderes av andre enn seg selv. Vi er egentlig helt alene om å forstå, her vi kun forholder oss til realiteten og dens sannheter. Det er et storslått, interessant prosjekt.

Ingen vil vel med fornuften i behold heller kunne bestride at fremveksten av faktisk, etterprøvbar viten og den teknisk-vitenskaplige baserte økonomien, som har ført til utdannelse, velferd, tilganger til nytelser og et langt liv for de fleste, er et absolutt gode.

Med innføringen av demokratiet, rettstaten og rettferdig fordeling mellom borgerne, underbygget av vitenskap, er vi i ferd med å skape et samfunn som har seg selv som overbygning voktet av menneskene som bebor samfunnet. For å lykkes med eksperimentet vårt forutsettes det faktisk at de som bor i dette samfunnet har rett. Andre instanser til å dømme finnes ikke.

Det utgjør en risiko.

I middelalderen lot vi oss gjennom ikonet som hang i kirkerommet eller i hjemmet bli sett av Gud den allmektige, den sørgende moderen, barnet, den lidende mannen. Vi levde under det blikket, påminnet livet, ble undertrykket og beskyttet av det. Da vi under renessansen koblet oss opp igjen til den greske vitenstradisjonen, omdannet vi dette perspektivet til at vi samtidig både ble sett og ble den seende, ble den som så. Humanisten, slik vi kjenner ham, trer frem, oppreist, utforskende, suveren i sin verden og likevel trygg og beskyttet av sin gud.

En helt ny vitenskap vokser frem av renessansen. Mennesket utforsker de neste hundreårene nå seg selv like metodisk og skånselsløst som det utforsker sin omverden, samtidig som økonomien slippes løs. Den industrielle revolusjon er i emning. Det som en gang var et stabilt, beåndet menneskelig vesen viser seg i den moderne vitenskapen å være en rask, knoppskytende, ustabil biologi. Bildet av oss selv skal endres radikalt. Den suverene, beskyttede betrakteren fra renessansen, som både ser og blir sett, er borte på slutten av moderniteten. To rystende verdenskriger, terror, folkemord, sosiale omveltninger, tap av innflytelse og teknologiseringen av livsverden har gjort oss grunnleggende usikre på hvem vi er. Bildet av oss selv som hele mennesker med en instans i ryggen går fullstendig tapt i kunsten. Vi søker forvirret etter vårt eget bilde, men vet ikke lenger hvor det er, hva det er.

I et fascinerende tempo demokratiseres samtidig enklaven vår, andre skal følge etter, først økonomisk, deretter kulturelt; privilegier avskaffes, økonomiske barrierer faller, instanser forsvinner. Den store fortellingen erstattes av mange små, likestilte fortellinger. Fra nå av teller alle erfaringer like mye. Alles rett til sannheten, til nytelsen, til makten, til å stå i sentrum – til å være sentrum – er en selvfølge. Kapitalens evne til å omskape selv den minste verdi til en vare og gjøre alt likt, hånd i hånd med en kraftfull medie- og kulturindustri, byr på nye utfordringer. Ingen sikrer lenger identiteten vår i denne flytende verden under stadig endring. Kampen – behovet for å bli sett – i familien, på skolen, på gaten, på tv, om det så bare er ”five minutes of fame”, er egentlig oppriktige forsøk på tilblivelse.

Men i denne verden er det ingen som egentlig ser. Ingen som blir sett. Vi ser heller ikke oss selv. Det posthumane samfunnet som vi aner, fullt av bilder, men egentlig uten bilder, er et samfunn hvor perspektivet er gått tapt. Gamle som unge, fedre som sønner, mødre som døtre, styrter mot bekreftelsens speil, rivaliseringen foregår på alle nivåer; det er ingen der.

For virkelig å bli til i dette lyset, som i seg selv er et forsøk på å etablere en verdi, velger noen å styrte fly inn i skyskrapere, skyte ned uskyldige, assosiere seg med massemordere og skrive narsisstiske bindsterke bøker om seg selv eller iscenesette spektakulære selvmord til full musikk.

Det privilegerte stedet å se oss selv og verden fra er borte.

Odyssevs lot seg binde til masten og stappet honningvoks i ørene på sitt mannskap for at han ikke skulle bli identisk med sitt eget begjær i møte med begjæret selv, da skipet hans skulle passere de forførende sirenene. Ingen som hadde latt seg lokke av dem hadde noensinne kommet fra det møtet med livet i behold.

Oppdageren Mr. Kurtz, i Joseph Conrads roman ”Mørkets hjerte”, brydde seg verken om å binde seg til masten eller stappe voks i ørene da han fikk muligheten til å leve ut sine drifter. Som den europeiske kolonimaktens selvbestaltede representant langt der inne i jungelen hvor elven krummer seg lot han sine drømmer gå i oppfyllelse og skapte en utopi, et samfunn etter sitt eget bilde. Snart hadde han gjort alt, sett alt. I sin marerittaktige dødsstund, der han ligger i skipskahytten og oppgir ånden, hvisker han til mannen som har hentet ham ut av hans selv-skapte paradis: Horror, horror.

Ordene er et forvarsel om det som noen decennier senere skal lyde fra Stalins utrenskningsleire og Hitlers Auschwitz-Birkenau hvor også utopien, et samfunns drømmer om seg selv ble forsøkt realisert. I Hitlers tredje rike og Stalins Sovjet gled forestillingen om samfunnet sammen med selve samfunnet; smeltet bildet av mennesket sammen med det faktiske mennesket; virkeligheten kollapset inn i en grusom realitet, seg selv. Med tapet av bildet, av forestillingen om oss selv som noe helt annet, forsvant friheten.

Livet leves forlengs, men forstås baklengs, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard. Med det mente han at vi forstår hendelsene i livet først etter at de har inntruffet, ikke mens de pågår eller er i sin tilblivelse. Dessverre gjelder dette også historien.

Intelligentsiaen i Russland og den arbeidende befolkningen i Tyskland brakte regimer til makten som skulle skape paradis på jorden. Hvem kunne i opplysningstiden eller under romantikken forestille seg redslene etterkommerne deres skulle bli opphav til?

Vi som lever nå, lever i den beste av alle verdener. At vi søker mening og rettferdiggjør virkeligheten vi befinner oss i er helt naturlig. Vi er normale, rettskafne mennesker som vil verden vel. Ja, vi er best, vi kan det, sa vår selvrosende statsminister. Bare noen små justeringer til, så er vi der, sa vår nåværende leder i en nylig nyttårstale.

Har vi på reisen kommet i skade for å miste det distanserte, fremmede blikket på oss selv?

Kommunistene fjernet en kristen jordbrukskultur og Nazistene utryddet nesten jødene, sigøynere, de homofile, for å skape sitt ideelle samfunn.

Den teknisk-vitenskapelige økonomien er en dypt integrert del av livene og sivilisasjonen vår, så integrert at vi vanskelig kan forestille oss noen annen livsform. Ofrene, lidelsene vi har gjennomgått for å skape og opprettholde denne storslagne livsformen utgjør vår kulturelle grammatikk. Men hva gjør vi hvis det en gang i fremtiden skulle vise seg at vi med naturforbruket vårt har ødelagt livsgrunnlaget for flere av våre medbeboere på kloden?

Har den kalkulerte lidelsen, den nødvendige døden, det statistiske mordet, som er en av forutsetningene for vår suksess, blitt vår blindflekk? Er den strukturelle volden, som vi med vår vitenskap, kapital og krigsmakt hver dag utøver for å sikre vår livsform, blitt usynlig for oss?

Hva gjør vi hvis denne økonomien, livsformen vår, virkelig skulle bli truet? Og hvilke redskaper har vi når vi en dag møter livets nådeløshet, møter den brutaliteten som vi vet ligger innebygget i naturen, i at verden er som den er – men ikke lenger er på vår side?

Friheten har ulike former. Den finnes som en relativ størrelse det kan forhandles om, noe vi gjør hver gang livene våre må tilpasses en ny situasjon, nye forståelser, ny viten, nye behov. Og den finnes som en absolutt størrelse det ikke kan forhandles om.

Spørsmålet er: Har vi med vår måte å tilpasse oss vår verdens sannheter og nødvendigheter på gitt fra oss vårt aller største gode; har vi, med det vi i dag kanskje setter høyest i vår kultur; etterprøvbar sannhet, gitt slipp på vår frihet? Har vi et sted i sekulariseringen gitt avkall på håpet, gitt avkall på bildet av mennesket som aldri viker fra sin bestemmelse, som alltid tar ansvar for det andre mennesket, som, hinsides all fornuft, tar ansvar for livet? Gikk mysteriet tapt for oss da vi snublet inn i og ble en del av vår egen kalkyle?

Må det et rungende nei! til det vi vet er sant for å gjenvinne bildet av oss selv? En insisterende: Jeg vil ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg nekter! En dyp protest, uansett hva fornuften sier, for at vi igjen skal få motet til å se, få tilbake det blikket som vi gjør hverandre virkelige med, som gjør oss til mennesker. Eller må vi igjen skape oss en distansert, altseende gud for å bli sett? For hvem skal ellers se oss?

Aftenposten 3/6.2012 Tilbake til 1. side