Erland Kiøsterud - Pressemelding «De første ordene»

Pressemelding fra Forlaget Oktober, august 2020

Erland Kiøsterud «De første ordene», Roman

Kaotisk natt. Du kom til meg i drømmen. Plutselig står du rett foran meg. Da roer det seg. Du står i styrtregnet, mellom de mørke trestammene. Men du er ikke våt. Og det er en annen skog. Det er noe du skal si meg, men du får det ikke til. Munnen din åpner seg, men det kommer ingen lyder. Du vil si noe, men får ikke sagt det. Jeg våkner, strekker meg etter hånden din. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg setter meg opp i sengebenken. Ute er det bekmørkt. Bare et svakt skinn fra et lys uten kilde i vinduskarmen. Som om du nettopp har vært her.

Christian befinner seg helt alene i en koie langt inne i skogen. Det er ikke et menneske der. Han har ikke sett en levende sjel på over en uke. Den tidligere pensjonateieren på Holmen mistet livsverket og hjemmet sitt da pensjonatet ble solgt og revet. Hustruen hans, Magda-Marie, er død. Tiden står stille. Christian skriver i dagboken sin i et forsøk på å holde fast ved noe. Men han har begynt å tvile på om det han ser, faktisk skjer. Og han tror ikke det har gått opp for ham at Magda-Marie ikke lever lenger.

De første ordene er en litterært konsentrert og ubønnhørlig utspørrende roman om sorg og forsvinning, om ubehersket ødeleggelse og ufattelig stillhet, og om vår evne til å forstå hva som skjer med oss, når ordene kommer til kort. Erland Kiøsteruds skrift sammenføyer et dypt, sanset nærvær i naturen med indre refleksjon i en roman med mesterlig naturbeskrivelse og stor allegorisk kraft.

Med De første ordene avslutter Erland Kiøsterud den romantrilogien som begynte med Henders verk (2015) og fortsatte med romanen Åpenbaringen (2018).

Erland Kiøsterud (f. 1953) debuterte i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Han har siden skrevet en rekke romaner og romansuiter. Kiøsterud har mottatt Gyldendals legat, og for Det første arbeidet (2005) mottok han Riksmålsforbundets litteraturpris. I 2012 mottok han Ypsilon-prisen for romanen Mimina. Hans dyptborende romaner og essaybøker har gitt ham en helt spesiell posisjon i norsk samtidslitteratur.