Språk og eksistens

Av Erland Kiøsterud

Når var det jeg skjønte at min konstitusjon var så skjør at fraværet av noen ord var kanskje mer enn jeg kunne tåle? At stillheten i meg (når oppdaget jeg den?) så lenge jeg kan huske har ligget der som et damoklessverd over mitt liv, hvert øyeblikk klar til å realisere seg. Om dette forholdet dypest sett rører ved personligheten min, det vesenet som lever inne i meg, vet jeg ikke, bare det at jeg puster lettet ut over at den plutselige inntrufne stillheten, dette fraværet av ord, av bilder, som uten varsel kan virkeliggjøre seg, ikke tok livet av meg, denne gangen heller. At du ikke tok livet av deg, denne gangen heller. For når alle kollegaene, vennene dine gjennom hele ditt voksne liv har insistert på at du fødes inn i språket, at språket allerede, allerede er, at du er språket, har du selv visst, fra ganske tidlig alder, at det er feil. For du er født inn i stillheten. Og vet med deg selv at hvis du ikke makter å skape språk nå, reise et bilde av verden som du kan bo i, et bilde av verden som gjør deg mulig, så finnes du ikke. Ordene, litteraturen, språket, livet, alt det som de snakker om, finnes ikke for deg. Du må skape det, hver gang. Denne vissheten har holdt på å ødelegge deg, mange ganger. Men det er også det som på et merkelig vis gjør at du lever, er i live.

Da du kom til jorden arvet du ingen ting. Hadde du bodd i en annen tid, ville du ha vært religionsstifter.

Første gangen da du opplevde det var i fire-fem års alderen. Du har eksakt hukommelse om det. Du står inne i skogholtet, naken og alene i det høye, grønne ugresset, en gul kropp i et grønt bregnekratt. En helt stum kropp i en stum verden. Noen år senere erfarer du med åpne øyne at denne fjerde veggen i livet ditt, som vi kaller språket, faller ut. Da står du foran vinduet i barndomshjemmet ditt, i din tilsynelatende trygge verden, ser ut, og ser at det er ingen ting mellom deg og det like stumme der ute. Det er helt åpent, ingen grense … ingen fortolkning, ville du sagt i dag, veggen er borte. Du gråter. Dette skal du oppleve igjen og igjen.

At du ved dåpen fikk det samme navnet som alle dine forfedre bak deg har ikke noe med denne mangelen å gjøre, men det har nok vært med på å forsterke erfaringen av den, knyttet som navnet er til vår forestilling om oss selv. Skulle den førstefødte gutten, som i din historie alltid bar det samme for- og etternavnet – ditt navn – komme til å dø i barsel eller på annen måte, ble det øyeblikkelig produsert en ny gutt som erstatning, for å tre inn i navnet; du har alltid vært: ingen. Du er tolv år gammel når du står foran vokteren av navnet, du har gjort ett eller annet galt, og din far, det kunne like gjerne vært din bestefar eller oldefar, ser på deg og spør: Hvem er du? Spørsmålet synker i deg som en stein, du kjenner svaret, vet hva det handler om, du kjemper, sloss, forsvinner, faller ned gjennom navnet, før du endelig, stammende, stotrer frem det eneste mulige svaret og med ubestemt artikkel: Jeg er en … og du uttaler hele navnet ditt, det samme navnet til han som står foran deg, som også er din bestefars, oldefars, osv, som var du en fremmed, oppdratt og formet som du er fra du var født til å ta på deg, forvalte og videreføre historien; drive bedriften, holde familien samlet. I en alder av atten år kaster du deg av dette toget, som har kjørt i hundrevis av år før deg, og som du er satt til verden for å føre videre, ja, som er den eneste grunnen til at du er satt til verden. Det er et tungt tog, det stanser ikke, du må gjøre det i fart. Du hopper av. Og toget raser da også videre uten deg, mens du ligger igjen ved jernbanelinjen, ute på den nakne sletten, med den like tomme himmelen over deg, og ser alt som er deg, din historie, identitet, språk og tilhørighet, alt som du kan forbinde med et jeg, forsvinne med det toget. Nærmere har du aldri vært galskapen.

Det er ikke noe særskilt ved dette. Andre som har erfart den stillheten som det her tales om vil ha andre opplevelser. Men fra nå av vet du at fortellingen om deg selv er det skjøreste du har, og at bak den igjen er det ingen ting.

At den første sanne setningen du leste, der du befant deg i dette spennet mellom stillheten som du bor i og en lang, påtvunget historie, skulle slå ned i deg som et lyn, forbauser deg ikke nå lenger. Det var i fjortenårsalderen den lesningen fant sted. Du hadde allerede da lest mange bøker, romaner, essays, Freud og Marx, men det var denne lille setningen, en aforisme av Friedrich Nietzsche, "Alt er løgn", som ble åpenbaringen. Det var da ditt litterære liv begynte; du hadde lest din første sanne setning. Setningen nærmest sto og lyste i kroppen din. Men det var også en veldig usikker setning. Hvert ord, hver bok, gjorde deg fra nå av potensielt mulig, eller umulig. Man kunne også si, farlig eller ufarlig. For en galei!

Det er nå du begynner å jakte på stillheten, jakte på den som en hund, som om stillheten, som du ennå ikke forstår hva er, hadde noe med deg å gjøre! For lenge trodde du at det du erfarte som så truende bare var et annet uttrykk for den rasende døden og den like blinde erotikken vi alle møter, at det var disse kreftene, eros og thanatos, som vi hele livet prøver å håndtere, men aldri helt får tak på og som derfor også minner oss på hvem vi ikke er, som du måtte lære å kjenne, og forsøke å beherske, for å overleve. Med stor, la oss heller si, desperat glød, involverte du deg i alt som hadde med døden å gjøre, leste og studerte, satt i ukevis foran corridaen i Madrid og så den utspille seg, reiste, tok til deg av livet, beruset deg med alkohol til det vokste horn ut av pannen din samtidig som du leste om og kastet deg ut i erotiske eksesser, som om noe av dette skulle bringe deg nærmere deg selv?

Det tok lang tid før du oppdaget at livets tilblivelse og avslutning, dets inngang og utgang, ikke hadde noe med stillheten som truet med å bre seg ut i deg å gjøre. For den befant seg et helt annet sted, og var av en helt annen og mye mer grunnlegende karakter; du skulle bli gammel før du skjønte at stillheten som alltid har truet med å realisere seg i deg befinner seg langt utenfor din biologiske betingede kropp, hjerne og forstand, og heller er av det samme slaget som den de i gamle dager fikk sjalu guder med voldsomme krefter og hellig tremendus til å oppstå av, og som i din opplyste verden, i den grad noe utenfor språket kan opplyses, ikke er annet enn skapelsens egen stillhet.

Men du foregriper. Fylt av eros og dødens krefter kavet du i livet og i diktningen. Stor er derfor befrielsen på denne tiden ved å komme over forfattere som Dostojevskij og Camus, og ikke minst Sofokles. Du leser, lytter, stanser brått opp. Hva er dette? Der inne, bak teksten, runget det i et rom som du kjente så altfor godt igjen. Og det helt uten forsøk fra forfatternes side på å tilsløre. Du var ikke lenger helt alene. Det var flere som visste!

Senere hørte du det samme runge bak monologen til Søren Kierkegaard, også han hadde en gang mistet den fjerde veggen, mistet språket. Selv om han ikke sto løpet, det ble for mye for ham å bære og han måtte søke nødhavn i fortellingen han hadde forlatt, åpnet også han det hele opp på vid gap. Først ganske sent i livet oppdaget du ginnnungagapet i Ibsens dramaer og så hvordan han gradvis forstummet i konflikten mellom å fortelle eller tie.

At volden i livet, i verdens tilblivelse, ikke har moral, er vanskelig å leve med. Camus prøvde, men han døde så ung, vi vet ikke om han som Kierkegaard til slutt ville ha renonsert, full av lengsler som han var. Dostojevskij var jaget av det hele livet. Sofokles levde med det, men vi vet så lite om ham.

Selv skrev du de første romanene dine i mer eller mindre blinde. Møysommelig, truet av noe du ikke helt vet hva er, prøver du å reise en arkitektur, bygge et slags hus til deg selv, en fortelling som kan romme erfaringen din, samtidig som du opplever at romanen, mens du skriver den, trues av noe innenfra, som skal vise seg å være stillheten, en språkløshet som mot slutten av hvert arbeid får så vel skrift som den langsomt oppbygde romanstrukturen til å falle fra hverandre, briste. Ja, det er nesten som om dette fraværet utenfor deg og inne i deg ved hvert forsøk bare i enda sterkere grad brer seg ut, som om skriften selv åpner opp for og produserer det motsatte av sin hensikt; hver gang faller du ved arbeidets avslutning ned i et stort, eller snarere endeløst tomt hull som bare blir større for hver gang. Og du er ikke på "trygg grunn" igjen før du begynner på en ny fortelling. Så lenge den varer. Du lever et helt normalt liv. Men inne i deg pågår det en kamp på liv og død … Livets brutalitet og skapelsens urettferdighet har åpenbart seg for deg. Du søker en fast grunn, en instans, men den finnes ikke.

Med vidåpne øyne leser du i Olivers Sachs Awakenings om hvordan ofrene for sovesyken på 1920-tallet faller inn og ut av virkelighetens her og nå ved rene tilfeldigheter, om hvordan de overlevende som falt i koma, førti år senere når L-DOPA droget blir tilgjengelig, for et øyeblikk blir vekket til live, for så å gli tilbake til den store søvnen igjen … hvordan bare noen milligrams endring av dose avgjør innenfor og utenfor, være og ikke være ...

Og du rystes i sjelen under din lesning av Colin Turnbulls beskrivelse av Ik-folkets og dets løse og så smidige sosiale struktur, om den lille nomadestammen, når den av myndighetene blir jaget fra sine jaktmarker opp i det skrinne høyfjellet hvor de ikke har muligheten til å overleve – når den blir fratatt livsgrunnlaget sitt, samtidig også mister den fine veven av sivilisasjon bestående av vennskap, omsorg og solidaritet som stammen gjennom århundrene har bygget opp, hvordan oppløsningen, egoismen og barbariet setter inn ved en endring av basis ...

Mange år senere, du har begynte å undersøke selve stillheten nå, er det Langers Holocaust testimonies. The ruins of memory, hvor Langer tolker videoopptakene med overlevende fra Auschwitz i Yale-arkivet som skal gripe deg. Etter decennier med ustabilitet, kolonialisering, slavedrift og folkemord er alt som heter rett og galt, liv og død på ditt kontinent brutt ned, verken offer eller overgriper slipper unna, og du er vitne til hvordan den ene lakunen etter den andre åpner seg hos de overlevende, i språket, i kroppen, i minnet ... når Jean Améry, selv internert, i Ved forstandens grenser forteller om gruppene i leieren som hadde en sterk tro – om hvordan kommunistene og de kristne, de samme som tidligere hadde utryddet intellektuelle og kullakker eller med bibelen i hånd hadde erobret og massakrert, under leierterroren greier seg så veldig mye bedre enn det åpne individet, liberaleren, som med sin humanisme og toleranse, som med sin Mozart, fort bukker under, hvor mye bedre den ensartede gruppen med en sterk fortelling greier seg enn den tolerante humanisten med sin svake fortelling, er du ved forstandens grense. Og du minnes deg selv som femtenåring, der du står på torget i din hjemby, og en av lederne for den tidens totalitære bevegelser med uttalt likvidering på programmet kommer opp til deg, og hvisker deg i øret: du står øverst på listen vår.

Du har skrevet i tolv år, gitt ut fem bøker og ikke kommet et skritt videre, når du bestemmer deg for å slutte å skrive. Gang på gang har du sett den litterære arkitekturen du har bygget opp briste foran øynene dine, sett hvordan stillheten bare brer seg ut i livet ditt, du orker ikke gjenta det, du tar det helt ut i din versjon av Fåvnesbane, og legger ned pennen.

Det går to år, to år uten eksistens, og så er det kjærlighetsmøtet, møtet med din elskede og din elskedes erfaring med selv å ha befunnet seg utenfor språket, som på ny bringer deg tilbake til språket, denne gangen for å undersøke stillheten. Du går inn i stillhetens palass, folkemordet: for kanskje kan gjentagelsen, overgrepet hindres, mennesket reddes ved å innskrive historien i stillheten? Når du nå begynner å skrive igjen, er det med det for øye å aldri mer avslutte; aldri mer skal du falle ned i tomrommet når romanen brister ved sin avslutning, denne gangen skal du skrive på og bo i boken til du dør, fra nå av er språket værens hus. Allerede ved arbeidets begynnelse forutsetter du at stillheten er inntruffet, at stillheten allerede, allerede er, i verden, i historien, i deg, og, som i en slags bibel på vrangen, lar du historien utspille seg i så vel presens, som kondisjonalis og imperfektum; det skjer nå, det kommer til å skje igjen, det har allerede skjedd. Slik, tenker du, skal du overvinne stillheten, ved å integrere stillheten i, ja, gjøre den til selve forutsetningen for språket. Enda en gang setter du ut.

Og enda en gang feiler du. Som en uvitende, lyslengtende nattsvermer styrter mot det flakkende bålet, styrer du langsomt mot det du tror du skal bli fortrolig med, bare for etter noen år, hele arbeidet tar femten år, til slutt å befinne deg i det ytterste mørke, i et svart hull mektigere enn du noen sinne har opplevd, forvandlet til et målløst vitne, vitne til at stillheten inne i deg og stillheten utenfor deg gradvis konvergerer, at språket og bildene forlater deg.

Proust, Joyce, Musil, Mann og Benjamin så den gamle verden slå sprekker og søkte seg inn i og skapte store litterære strukturer for kanskje der å finne en redning, om ikke et tempel å bo i, selv om det jo var det de ønsket, så i alle fall et slags hus, en konstruksjon, med sprekker, ja vel, og skrevet mens det sprekker, men likevel et hus, et tilfluktssted.

For Beckett var huset allerede falt fra hverandre, forestillingen om den stabile konstruksjonen umulig. Hans Worstward Ho er kanskje ett av epokens store verk. Men tyve sider som skaper og avskaper seg selv er ikke mye å bo i.

En kunstner kan heller ikke hjelpe en annen. Du er selv et barn i verden. Et barn av din tid. Du leter etter et bilde som kan romme deg, som kan romme din erfaring, romme det som truer din eksistens.

I Nigredo, inspirert av alkymistens forestilling om at den rette blandingen, rett temperatur, tid og innstilling kan få stoffene i kolben til å bli gull, til at det hele kan omdanne seg til De vises sten, setter du nå språket ditt under maksimalt trykk, presser det til det ytterste for å se om noe annet, et annet språk, en annen innsikt vil tre frem. Uten hell. Igjen rykker stillheten – og innsikten i den – bare nærmere.

Du ser deg tilbake, din langvarige fascinasjon for religionene, og for de store filosofiske systemene som Hegels og Heideggers, som tilsynelatende kan romme alt, forstår du nå har med din lengsel etter fast grunn å gjøre, men så er det likevel Wittgensteins oppdagelse av at betydningen er situasjonsbetinget, at meningen er helt avhengig av sammenhengen ordene oppstår og brukes i, som stemmer med din erfaring, så elegant beskrevet av Blumenberg i Schiffbruch mit Zushauer hvor han fremstiller språket som eksistensmetafor frem til vår egen tid; et skip som ikke lenger kan søke nødhavn, instansen finnes ikke, vi er alle om bord, tvunget til å reparere skadene, i den grad vi er i stand til å se dem, i stormen, ute på åpen sjø, mens vi seiler.

I din egen litteratur har stillheten inntruffet. Du kommer ikke videre. Du ser ingen annen mulighet enn å gripe tilbake til tragedien og la det som må sies komme til uttrykk i selve revnen, i motsigelsene, idet innsikten trer frem i hovedpersonens, i din bevissthet ... i det den åpner seg mot det langt der inne, mot punktet der verden skapes, og blir til, hvor ingen lyder er, ingen mening, ingen ting, opphavet til alt språk ... men også dets avslutning ...

Så en natt er det at du hører sangen hennes, en røst som griper dypt inn i din kropp, en stemme så inderlig og nær at den for noen minutter, så lenge sangen varer, gir deg en følelse av nærvær, av trygghet. Du lar deg gripe i øyeblikket, og gir deg over til fortryllelsen, drømmen, denne lommen av skjønnhet, fristet, nå som du har vært den fysiske døden nær, som en mor Åse til å la deg bli fortalt vakre fortellinger på dødsleiet, bli ledet inn i fortryllelsen, inn i noen siste øyeblikk av blussende skjønnet, før det hele er over.

Du vet jo at dette, som alle de andre fortellingene som nervøst skapes, er en flukt, lapping, reparasjon, du har alltid sett på underholdningen, som din totalitære samtid fylles mer og mer opp av, som olje i maskineriet, middelet til å få uløselige motsigelser og meningsløst liv og utbytting og undertrykkelse til å fremstå som mulig. Men denne gangen lar du det likevel skje, du bader, drukner deg i underholdningen, gir deg helt over til populærkulturens rom og store følelser, bare for å se at stillheten også der brer seg ut, og det med kraft sterkere enn noensinne, og du vet ikke om du skal binde deg til masten eller rave rundt på dekk, du har hørt sirenenes sang.

Så er det altså slik, når det overhodet ikke finnes noe grunnlag for etikk, at spørsmålet reiser seg, når instans ikke finnes, at du spør etter den, når språket forlater deg, som nå, at du griper til pennen? ...

Bøygen 3/2010 Tilbake til 1. side