Erland Kiøsterud - Omtale av "Sulten og skjønnheten" i Ny Tid

Anders Dunker
Litteraturkritiker i Ny Tid,
filosof og oversetter

Hvilken plass kan vi gi volden i dag?

"Stillhetens økologi" - Erland Kiøsterud, Forlaget Oktober

Forsiden av boka ØKOLOGI: I selvbiografisk form fortsetter Kiøsterud sin gjennomtenkning av moderniteten i økokrisens tidsalder. Han peker på en normalisert brutalitet som de fleste stilltiende aksepterer.

Den første delen av Kiøsteruds essay «Å vokse opp i modernitetens blindsone» handler om å våkne opp og forstå at man hører hjemme blant overgriperne. Vi får høre om hvordan han kommer fra en høyborgerlig familie av industrieiere og redere, som selvbevisst viderefører et sett av verdier som skal sikre maktposisjonen og formuen. Hans eget brudd med denne bakgrunnen blir samtidig en del av et større oppgjør med det moderne samfunnets verdier – ekspansjon og vekstøkonomi og forskjellige former for vold og undertrykkelse som ikke alltid er synlige på overflaten.

Nettopp her finner Kiøsterud modernitetens blinde flekk – for kulturen er i en viss forstand ikke annet enn en overbygning som legitimerer volden. Denne kulturfortolkningen er på sin side noe enøyd, men den må leses som en lidenskapelig retorikk, for i sitt oppgjør med kolonialismen og ekspansjonismens undertrykkende former og selvunnskyldende ideologi blir stadig mer av kulturen trukket inn. Hvor Kiøsterud enn vender blikket, ser han menneskets bekvemmelige løgner. Selv det moderne norske sosialdemokratiet er bare en forskyvning og forlengelse av volden i klassesamfunnet og av Vestens dominans: «Rovfiske, flatehogst, naturplyndring, monokulturer og utnyttelse av billig natur i andre verdensdeler fortsatte som før», konstaterer han og peker på en normalisert brutalitet som vi alle vet om, som vi iblant skjemmes over, men som de fleste stilltiende aksepterer.

Utsiden

Styrken i prosjektet hans ligger i viljen til å utfordre seg selv, i å oppleve modernitetens troverdighetskollaps og den moderne livsformens økologiske uholdbarhet – som en personlig krise. Meningssystemene og språket vi har fått overlevert, klinger hult, for selv i vår hypermoderne tid henger vi igjen i bronsealderens idealer, og kulturens underliggende mønstre besynger fortsatt krigen, blodofferet og beseiringen av omgivelsene.

Mennesket er skyldig, men også uskyldig, naturlig, men også unaturlig, i stand til klarsyn og ansvar, men også forblindet av blinde livskrefter.

Kiøsteruds liv på utsiden av språket med blikket vendt mot naturen blir en ensom vandring med et slags sjamanistisk klarsyn og et nesten umenneskelig sannhetskrav. Når han sakser inn et sitat fra sine egne ungdomsskriverier, får vi et glimt av hvordan han opplevde sin egen søken: «Jeg er ingen Odyssevs på vei hjem, ingen Æneas på vei for å grunnlegge et nytt rike, heller ingen Dante på vei til sin Beatrice og Gud. Utsultet og forpint, med en ørn på ryggen og en slange ved min side, går jeg gjennom menneskenes dype natt i jakten på det nye alfabetet.» Kiøsteruds omgang med stillheten framstår mest av alt som et forsøk på å holde ut, å frastå fra å bedra seg selv og andre.

Livets vold

Mennesket, mener Kiøsterud, søker tilflukt i en symbolsk orden, på samme måte som vi i fortiden søkte tilflukt bak trygge bymurer eller i religiøse og estetiske forestillinger om perfeksjon, skjønnhet og evighet. I den moderne verden er denne lengselen etter en betryggende fullkommenhet blitt bygget inn i det moderne forbrukersamfunnet og reklamens glitrende forførelser. Selv om Kiøsterud stiller seg utenfor mye av dette, forblir han et menneske i verden som inntar en plass – og han ikke gjør krav på å være uskyldig. Han forteller levende om sine egne naturopplevelser med elgjakt og ørretfiske, der han til tross for blandede følelser tross alt opplever volden på en ærlig, synlig og sterk måte, som noe han selv må stå inne for. I det moderne industrisamfunnet foregår volden derimot i en enorm og grotesk skala i slakterier og på trålere – og den utføres av stedfortredende profesjonelle og ufølsomme maskiner. Hvilken plass kan vi gi volden i dag? Er vi skyldige, eller er den noe naturlig? Er selv våre overskridelser, selv presset på økosystemene til randen av kollaps, noe naturlig?

Biologisk språk

I den mest utfordrende, men også den mest uforløste delen av essayet «I økosystemets vold» åpner Kiøsterud for at menneskets moralske kvaler er nok en menneskelig meningskonstruksjon, noe vi søker tilflukt i. Naturen selv blir beskrevet som amoralsk. Når han beskriver livets prosesser i et systemteoretisk og energi-økonomisk vokabular, er det ikke helt klart om dette biologiske språket også er en symbolsk orden, et tilfluktssted, eller om det er tenkt som et språk på utsiden, et nøytralt utsynspunkt.

Men bruken av et slikt biologisk språk, der menneskets kultur og tenkning blir naturalisert og sett som en biologisk ytringsform – en naturlig overlevelsesstrategi – har dype filosofiske røtter. Schopenhauer og Nietzsche snakket om den blinde livsviljen og viljen til makt, som bringer fram illusjoner i menneskesinnet, og som egentlig tjener blinde drifter. Det problematiske spørsmålet er om ikke slike beskrivelser også er ideologisk ladet, en ideologi, en form for biologisme.

Tjeerd Royaards tegning

Mangelen på en avklaring får Kiøsteruds tankematerie til å vri og vrenge på seg i forlengelsen av en større kulturell krampetrekning. Kiøsterud er høyst bevisst motsetningene i det vestlige naturbegrepet, uten at det er nok til å løsne dem opp. Mennesket er skyldig, men også uskyldig, naturlig, men også unaturlig, i stand til klarsyn og ansvar, men også forblindet av blinde livskrefter.

Taoisme

Når boken likevel oppleves tilfredsstillende, er det kanskje fordi Kiøsterud i et kunstgrep tillater seg å isolere det frustrerte naturforholdet og volden mot naturen som et vestlig kompleks. I den østlige tradisjonen, som riktignok også er blitt vestliggjort, finner han kimen til noe annet og bedre.

I taoismens minimalistiske omfavnelse av tomheten og forgjengelighetens skjønnhet ser han elementer til et nytt språk for naturen og stillheten. Også på et mer systematisk plan går han inn en taoistisk enkelhet: Istedenfor å pøse inn energi i høykompliserte prosjekter som gjør oss sårbare, må vi søke enkle løsninger som krever lite energi og som gjør kulturen robust. Enkelheten er også estetisk: I den taoistiske tradisjonen er ikke menneskets søken etter skjønnheten en monumental maktdemonstrasjon eller en jakt på det uforanderlige; de japanske estetene utviklet «en forståelse av skjønnheten som nærvær av det skjøre, unnselige», skriver han. «Med uttrykket wabi, det ensomme, enkle, for seg selv, og sabi, det flyktige aldrende, ble forståelsen for alt levendes skjørhet og midlertidighet samlet i uttrykket mono no aware, som kan oversettes med følsomhet overfor alt som skal ta slutt.» I følsomheten for det forgjengelige, for døden, begynner noe nytt og annet.

Kiøsterud er i denne siste boken i ferd med å finne sitt nye alfabet – og overraskende nok er de viktigste tegnene japanske og kinesiske.

Publisert 01.10.2019.