Erland Kiøsterud - Sulten og skjønnheten

Jeg våkner en morgen fra vinterdvalen, strekker meg godt, og uten å vite hvor lenge jeg har sovet, går jeg ut i verden. Og ingenting er som før. Filteret mitt er borte.

Og det er ikke verden som har endret seg, det ser jeg ganske raskt, men måten jeg ser og oppfatter den på. Hva har skjedd?

Når dyret jeg dreper for å stille sulten, ser på meg, har jeg ikke svar på hva det spør om. Jeg er ikke lenger den suverene som kulturen min i årtusener har dyrket. Jeg erfarer naturen på en annen måte enn før. Fellesskapet jeg tilhører, er brutalt, voldelig. Skjønnheten, som jeg er helt avhengig av, som jeg ikke kan leve foruten, er tatt fra meg og er i hendene på krefter som driver rovdrift på biotopen.

Hadde jeg ikke hatt bevissthet, hadde dette ikke vært noe problem. Da ville jeg ha levd ut min sult, og dødd.

Men den morgenen ristet jeg ikke bare av meg vinteren jeg hadde sovet meg igjennom, jeg hadde også, viste det seg, i løpet av dvalen mistet fortellingen min. Rundt meg var det helt stille, slik det jo er i universet og i naturen før vi, menneskene, gir oss selv og omgivelsene mening.

Tynnhudet, veldig tynnhudet, gikk jeg ut i verden, og spurte meg selv: Hvordan er det her, nå? Og, vanskeligst av alt: Hva gjør jeg med mitt gamle, voldelige jeg?

Bare å stille spørsmålet var jo å stille seg utenfor fellesskapet. Men hva skulle jeg gjøre? Så jeg skrev disse linjene, om ikke annet, så til meg selv.

Fra «Sulten og skjønnheten»

essay

Forlaget Oktober 2016