Erland Kiøsterud - Synsranden

Språket kan ikke formidle noe annet enn seg selv.

Jeg sitter i et rom og skriver. Jeg skriver språket, språket skriver meg.

Jeg skriver historien om en mislykket revolusjon.

Hvis verden var klar, ville ikke kunst eksistere (Camus).

Jeg skriver historien om å skrive.

Det er emosjonene mine som tvinger meg til å skrive. Det er kjennskap til språkets logikk som gjør meg i stand til det.

Hadde Historien vært en avspeiling av språkets logikk på samme måte som den er en avspeiling av menneskets følelser, ville vi vært det vi hørte, og hørt det vi var, og verden ville vært klar.

Jeg skriver for å gjøre verden klar, med viten om at det er språket som hindrer meg i det.

Jeg skriver for å nå frem til deg, med viten om at det er språket som skiller oss ad.

Likevel skriver jeg. Ikke fordi jeg er redd for å dø. Men fordi språket, som døden, gjør meg i stand til å se galskapen i øynene, deg, og den klare verden.

Fra "Sett at jeg gikk baklengs inn i synsranden"

roman

Gyldendal 1978