Erland Kiøsterud - Ved elvens munning

Badehetten til Linda hang over blandebatteriet i karet. Hun hengte badehetten over sengestolpen. Hun gikk ut på kjøkkenet, åpnet kjøkkenskuffen, løftet kniven. Hånden skalv. Det blanke bladet blinket i taklyset. Hun la den ned igjen, tilbake på benken. Hun ville ikke greie det. Hun gikk ut på badet, tappet vann i badekaret, det ville være lettere. Hun sto og så på vannet som rant ned i den hvite baljen … Det var ikke mulig. Hun fikk det ikke til. Tårene rant stille nedover kinnene. Hvorfor greide hun det ikke; å vise verden hvordan det var, vise hva som hadde betydning. Hun gikk inn på pikeværelset igjen.

Pusten hans var like rolig. Hun klappet ham på kinnet. Han lå så stille. Så fjern. Så langt borte.

Kunne noen bare fortelle meg hvem du er. Kunne noen bare fortelle meg hvem jeg er. Hun strøk ham over kinnet, hvisket i øret hans:

Den fiolette natten kommer med drømmen

Kamelene kommer med drømmen

Hoppene kommer med drømmen

Ørkenen drømmer

Lille-Mads drømmer

Sov, sov mitt stjerneskudd

[ ... ]

Lille-Mads lå under dynen i den store sengen til Linda. Men med noe på hodet. Han løftet forsiktig dynen til side. Det var en gul badehette han hadde på hodet. Han fjernet hetten, bøyde seg ned, løftet fort den spede kroppen opp av dynen, lyttet. Guttens åndedrett var dypt, jevnt. Alt var i orden. Han la Lille-Mads forsiktig tilbake igjen i sengen, så han ikke skulle vekke ham, gikk ut i stuen, med Lindas badehette i hånden: Hva er dette?

Hun snudde hodet, langsomt mot ham. Svarte ikke, så ut av vinduet.

Hvorfor ligger han her, sånn? Hva er det du gjør? Han holdt opp badehetten.

Jeg prøvde å drepe ham.

Drepe ham? Han forsto ingenting.

Hun satt liksom helt ubevegelig: Jeg ville skjære ut hjertet av kroppen hans og legge det på pulten din, på en hvit duk, for at du aldri mer skulle kjenne glede.

Han så på henne: Du fantaserer.

Nei. Stemmen hennes var uttrykksløs. Hun så ned i gulvet.

Jeg ville at du skulle se oss. Jeg ville at stillheten inne i deg skulle tale til meg.

Du er ikke ved dine fulle fem. Du er ikke deg selv.

Jeg fikk det ikke til.

Han gikk bort til vinduet.

Jeg ville at vi skulle bli virkelige.

Hun gråt.

Jeg vil bare at noe skal være sant.

Fra "Ved elvens munning"

roman

Forlaget Oktober 2008