Publisert 12.1.2017
Ill.: Anish Kapoor:"Cloud Gate"(Foto fra YouTube)

Vår vold er uten sidestykke i klodens historie

Av Erland Kiøsterud

Naturforbruket vårt har allerede utslettet hundretalls av kulturer og tusenvis av arter. Om ikke lenge kan det også true våre lokale lommer av rikdom og orden.

Jeg vokste opp på eiersiden i industrien, blant menneskene som etablerte den. Min tipp-tippoldefar fikk bygd de to første dampsagene i Drammen. Hans sønn, min tippoldefar, kjøpte papirmølla Eger bruk, som Hans Nielsen Hauge etablerte, av Hauges bror Mikkel. Der produserte de klutepapir og la flakene ut på enga til tørk. Så dro min tippoldefar til England, studerte mekanisk papirproduksjon basert på trevirke, tok den nye teknologien med seg hjem og fikk bygd Drammenselven Papirfabrikker, den gangen den største i Skandinavia. Hans sønn, min oldefar, studerte kjemi i Tyskland, som nå var foregangslandet, tok med seg kunnskapen hjem og sto for byggingen av to cellulosefabrikker basert på den nye kjemiske teknologien. Min bestefar ble sendt til Amerika, England og Frankrike for å lære seg språk og forretningsmetoder. Da det gikk nedover med celluloseindustrien i Norge, fikk min far bygd et høyteknologisk sagbruk, det mest moderne i sitt slag, vegg i vegg med cellulosefabrikken, for å utnytte råvaren maksimalt. Men det var for sent, norsk treforedling var inne i en dypere restrukturering. Han gikk over til olje.

Den samme familien bygde seilskip på 1800-tallet og var familietradisjonen tro like raske med å gå over til damp, og deretter til motorskip, da den nye teknologien kom.

Myndighetenes og medienes skremsel med terror og innvandring er bare ett av mange grep for å holde oss i sjakk når det intravenøse konsumet, koblet til nervenettet vårt, ikke lenger virker.

Disse industriens foregangsmenn var også humanister, om man kan bruke ordet i denne sammenhengen; de etablerte fast ferie for arbeiderne før staten gjorde det, bygde skole for arbeidernes barn, opprettet fond for fattige og ga rikelig med midler til den lokale kunstforeningen, til forskjønning av de borgerlige hagene og til studenthjem i hovedstaden.

Jeg vokste opp med dem. De var vennlige, vidsynte, intelligente mennesker, nysgjerrige, fulle av liv og erfaring. De giftet seg inn i hverandres slekter for å beholde makten og kapitalen, de meldte seg til motstandskamp når landet ble okkupert, og etter krigen samarbeidet de med enhver regjering, om den kom fra høyre eller venstre i politikken, for å utvikle industrien og bygge landet, og for å ha noe å leve av, selvfølgelig. I perioder var de veldig rike.

Det var ikke noe spørsmål, det var en selvfølge at jeg skulle videreføre tradisjonen, helst med treforedling. Jeg var direktør før jeg ble født, og jeg fikk den mest strukturerte oppdragelsen man kan tenke seg – drillet til å ta ansvar, til å tenke mennesker, strategi og industri nærmest før jeg kunne snakke. Bedriften var viktigere enn familien, men familien måtte samtidig holdes sammen. Jeg skulle overta, føre arven videre. Slik ble det ikke. I svært ung alder, antagelig grunnet frihetstrang, stimulert av en intellektuell mor og av en kunstnerisk åre hos min far, vokste det frem en kritisk, sannhetssøkende opprører i meg, som en dag sto utenfor sin egen historie med et blikk som gjorde det mulig å se tradisjonen jeg vokste opp i også utenifra.

Hva var det denne unge mannen, som nå er blitt 63 år, så – og ser? Det første jeg fikk øye på – det var allerede i tenårene – var hvordan jeg med mild tvang ble formet til å identifisere meg med og gå inn i tradisjonen jeg skulle overta. Tvangen besto av observasjon, å løse oppgaver, ren læring og fysisk fostring, kombinert med omsorg fra foresatte.

Det var først flere år senere jeg forsto hvordan den samme tvangen jeg var utsatt for, også ble brukt mot samfunnet som helhet – hvordan industriens ledere også påførte omgivelsene sin vilje: Arbeiderne ble tvunget inn i lange arbeidsdager, elvene inn i nye løp, naturen til å gi fra seg ressurser, bønder ble tvunget til å gi fra seg jord og skog til fabrikker, hus, veier og transportårer, dyrene til å finne andre steder å leve, eller å oppgi livet.

Mens industriens inngrep og bygningskonstruksjoner rent fysisk på grunnleggende vis endret naturen og samfunnet vårt, og fabrikkene forurenset jorden, luften og vannet, endret industriens krav til effektivitet og innordning på en kanskje vel så dyptgripende måte menneskene og deres hverdag. Naturen var et objekt som skulle utnyttes maksimalt til vår fordel, og vi tilhørte alle den store samfunnsmaskinen.

Volden, som denne endringen av mennesker og natur ble tvunget igjennom med, var ikke en personlig utøvet vold, selv om den noen ganger faktisk også var dét. Stort sett omformet industriens ledere, i samarbeid med politikerne, samfunnet og omgivelsene på en rolig og upersonlig måte, med det vi kaller strukturell vold, det vil si en vold som er så langsom og altomfattende at den fremstår som usynlig for den som er utsatt for den og vokser opp i den. Det er slik med den strukturelle volden at den etter hvert erfares som selve virkelighetsgrunnlaget; når den har fått tid til å virke, gjennom materiell omforming av omgivelsene og gjennom ideologisk omforming av menneskene, oppfattes den av dem som befinner seg innenfor den som selve virkeligheten, som det som er. Det finnes ikke noe utenfor.

Da jeg som ung mann brøt med denne tradisjonen, hadde jeg ingen steder å gå. Menneskene rundt meg var fullt opptatte av å benytte mulighetene det nye velferdssamfunnet bød på, et velferdssamfunn som mine forfedre med sin kapital og arbeiderne med sin arbeidskraft hadde lagt grunnlaget for, og hvis maktstrukturer arbeiderbevegelsen i samarbeid med kapitalen nå videreutviklet. Jeg ble en fri intellektuell.

Jeg reiste på egen hånd blant annet bak jernteppet, til sovjetkommunismens land, til fattige jordbrukssamfunn i Sør-Europa og jeg krysset Amerika – for å se selv. Og jeg begravde meg i historie, den nære og den fjerne. Jeg leste alt. Jeg oppdaget dypstrukturene i kulturene og kontinuiteten mellom samfunnene jeg kom fra og bodde i.

Jeg ble en fri intellektuell.

Det var nesten vanskelig å tro, da det gikk opp for meg at det sosialdemokratiske velferdssamfunnet jeg nå befant meg i, hadde samme grunnleggende forståelse av naturen og av menneskene som det kapitalistiske industrisamfunnet jeg kom fra, at de to samfunnene i sin dypstruktur nærmest var like: Begge tvang de naturen inn under seg for å utnytte den maksimalt, begge hadde omfattende programmer for gjennom utdannelse og kultur å omforme menneskene til samfunnsformens tjenere, og begge utnyttet de, ved stedfortredere, skånselsløst og uten skrupler, mennesker og naturresurser utenfor sitt eget nærområde. Når dette lot seg gjøre uten særlige protester, var det fordi borgerne av sosialdemokratiet hadde like stor glede av overskuddet som ble produsert. De nøt – og nyter – godt av det.

Rett under fagre ord om menneskerettigheter, naturvern og demokrati, viser det seg at sosialdemokratene opererer med den samme destruktive forståelsen av natur og mennesker, som det samfunnet jeg hadde brutt med; mennesker og natur er først og fremst midler til vekst og rikdom. Jeg har møtt sosialdemokratiets ledere. Det er trivelige, hyggelige og intelligente mennesker. Som mine forfedre ser de ikke feilen de begår.

Å formidle midt i gleden over bedre boliger, helse, utdannelse og høyere konsum, at vi som samfunn utøver ekstrem vold, er ikke bare vanskelig, men umulig. Rikdom er, som alle vet, midlertidig. Men hvem sier nei til et gode når volden og ødeleggelsene som har skapt det ikke synes?

Det er først når man står utenfor et samfunnssystem og ser det fra for eksempel naturens eller fra de utstøttes eller de utnyttedes sted, at den massive volden et regime utøver for å opprettholde seg selv, blir synlig. Å se den samme volden når man befinner seg midt i den, er vokst opp i den og nyter godt av den, er veldig vanskelig.

Det er ikke hyggelig å gjennomskue seg selv og sin egen samtid.

Realiteten er at den strukturelle volden vi som høyteknologisk samfunn i dag begår mot naturen – og de lidelsene vi utsetter dyr og mennesker utenfor vårt synsfelt for med det formål at en liten del av klodens befolkning skal leve i overflod – ikke bare er av samme art som i de voldeligste samfunnsformene før oss. Jeg skjemmes ved å skrive disse ordene: Denne volden er uten sidestykke i klodens historie. Volden vi i den rike delen av verden langsomt, rolig og upersonlig påfører naturen, er ikke bare forbrytersk, den er i ferd med å endre livsmulighetene på den eneste planeten i universet hvor vi vet det finnes liv. Polene smelter, permafrosten tiner, avfallet vårt er trengt opp i atmosfæren, ned i jorden, ut i vannet. Naturforbruket vårt har allerede – irreversibelt og uopprettelig – utslettet hundretalls av kulturer og tusenvis av arter. Om ikke lenge kan det også true våre egne, små, midlertidig lokale lommer av rikdom og orden. Uansett om navnet på regimet er kapitalisme, nasjonalisme, kommunisme eller sosialdemokrati, vil de som bor i det antagelig være de siste som ser det. Å gi avkall på drømmen om suverenitet og uendelighet for å leve med vår egen og biotopens endelighet er ikke lett.

For skulle vi erkjenne realiteten, se hvordan det faktisk er fatt med oss og ta konsekvensene av det, måtte vi på samme måte som arbeiderbevegelsens pionerer og som de opposisjonelle under diktaturene i Sovjet og i Nazi-Tyskland endre vår væremåte og praksis på en så dyptgripende måte at vi knapt ville kjenne oss selv igjen. Vi ville måtte forstå oss selv og handle på en radikalt annen måte enn vi gjør i dag – hvis vi da ikke allerede var fjernet fra samfunnet, ført ut av syne for den nye konsumerende overklassen i verden, som samfunnsfiende nummer én.

Ved å vokse opp på eiersiden i industrien i forrige århundre, ble jeg som ung mann mot min vilje og mine interesser oppmerksom på modernitetens blindpunkter: Midt i våre utrolige teknologiske fremskritt, fantastiske velferd og følelser av frihet, er vi i ferd med å ødelegge grunnlaget for livet på biotopen jorden.

Å avvæpne det teknovitenskapelige og militære industrikomplekset, som hele den vitenskapelige og økonomiske eliten i verden, inkludert Norge, har sin identitet og økonomi knyttet til – for å bli biotopens ydmyke tjenere – er kanskje den største utfordringen mennesket i dag står overfor. Vi skal lære oss å samhandle lyttende med naturen igjen, inkludert vår egen.

Menneskets og naturens sårbarhet, og den massive volden vi som art utøver mot livet, har i vår verden uten gud blitt ubehagelig tydelig.

Mot min vilje og økonomiske interesser trer jeg for andre gang ut av min historie, bryter med det samfunnet og den kulturen jeg befinner meg i, og går i opposisjon. Det er skjellsettende for meg som menneske. Og det er en lang vei å gå.

Mye tyder på at endringene min selvforståelse må igjennom for å kunne frigjøre meg selv og biotopen, vil bli av en mer grunnleggende art enn endringen arbeiderens selvforståelse gikk igjennom da han brøt industrikapitalens lenker; større enn endringen kvinnens selvforståelse gikk igjennom da hun frigjorde seg fra mannens undertrykkelse og dominans.

Vi skal lære oss å samhandle lyttende med naturen igjen, inkludert vår egen.

Alt tyder på at endringen vår selvforståelse må igjennom for å skape en livsform som er i balanse med biotopen vi bebor, vil bli mer dyptgripende enn endringene som skjedde under den såkalte aksialtiden, da strømninger og skikkelser som Lao Tse, Konfucius, Buddha, Sokrates, profetene og senere Kristus brøt med stivnede, teokratiske diktaturer og åpnet veien for det frie, opplyste individet vi i enkelte glimt kan speile oss i. Endringene vi skal igjennom er mer omfattende, vil ta lengre tid og vil møte større motstand.

Hvordan vi frigjør oss fra kreftene som har tatt makt over sulten, sinnene og kroppene våre, og som destruerer naturgrunnlaget vårt, vil det selvfølgelig være mange svar på. Frigjøringen vil skje på mange ulike måter, og den vil garantert ikke skje uten smerte og stor motstand, også i oss selv.

Myndighetenes og medienes skremsel med terror og innvandring er bare ett av mange grep for å holde oss i sjakk når det intravenøse konsumet, koblet til nervenettet vårt, ikke lenger virker. Maksimal profitt er kapitalismens dypeste drivkraft. Den sosialdemokratiske velferdsetaten er helt avhengig av kapitalen og det teknovitenskapelige og militære industrikomplekset. I siste instans vil de bruke voldsmakten for å overleve.

Det er ikke et nytt spøkelse som går gjennom verden. Det er helt vanlige mennesker overalt på kloden som har forstått at menneskets atferd på jorden må endres, og som har begynt arbeidet med å lede sulten vår i en annen retning.

Den forutseende vitenskapskvinnen, gründeren, forskeren, arbeideren, journalisten, kunstneren, læreren og politikeren er allerede i gang med å søke nye måter å forstå, tenke og handle på. Spørsmålene «Hvem er vi?», «Hvor befinner vi oss?», «Hva må vi gjøre?» og «Hva er skjønnhet?» er i ferd med å bli stilt på nytt – som for første gang, helt fra grunnen av.

Tilbake til 1. side