Erland Kiøsterud - Omtale av "Sulten og skjønnheten" i Zen-praksis

Erland Kiøsterud – en av vår tids buddhaer?

av Koun Gordon Geist
publisert i ZEN-praksis nr.3 2017

Erland Kiøsterud har utgitt to bøker med essays: Stillhet og fortelling i 2013 og Sulten og skjønnheten i 2016. Da jeg først hørte om Stillhet og fortelling tenkte jeg med en gang på to bøker av Katagiri Roshi, en zen-mester i Shunryu Suzukis tradisjon: Returning to Silence og You have to Say Something. Jeg skrev til Kiøsterud og fortalte om det og ba om å få treffe ham. Da svarte ham at han ville først lese Returning to Silence som han gjorde før han tok kontakt igjen.

De erfaringer som Kiøsterud skriver om lyder for meg som beskrivelsen av en “buddha”, en som har våknet – våknet til det som er, slik som det er, og er ikke lenger blendet av vrangforestillinger eller illusjoner — klesas (sanskrit) – filtre. Det er slik jeg oppfatter de erfaringer som Kiøsterud beskriver i sine essays.

I essaysamlingen Stillhet og fortelling skriver Kiøsterud om en opplevelse som han hadde for første gang da han var fem år gammel. Han er «en helt stum kropp i en helt stum verden. Det er ingen avstand mellom meg og verden rundt meg.
Noen år senere skal jeg med åpne øyne erfare at denne fjerde veggen i livet mitt, veggen som vi kaller språket, faller ut … det er ingen ting mellom meg og verden rundt meg… Det er helt åpent, ingen grense … ingen fortolkning, ville jeg sagt i dag, veggen er borte. Det er helt stumt. Jeg gråter. Dette skal jeg oppleve igjen og igjen. Ganske uforvarende…kan ‛det’ åpne seg og jeg befinner meg fullstendig ubeskyttet i stillheten.»

I en alder av 12 år ble Kiøsterud konfrontert med et slags zenspørsmål av sin far: “Hvem er du?” Som den åttende i rekken med samme navn slo spørsmålet ned i ham som en stein, som han sier. Han visste godt hvem han var, men det var ikke det som faren spurte om.

Hans litterære liv begynte i fjortenårsalderen, sier han, da han leste en setning av Friedrich Nietzsche, “Alt er løgn” – den første sanne setning han hadde lest.

I essaysamlingen Sulten og skjønnheten forteller han at han «våkner en morgen fra vinterdvalen, strekker meg godt [og] går ut i verden. Og ingenting er som før. Filteret mitt er borte.
Og det er ikke verden som har endret seg, det ser jeg ganske raskt, men måten jeg ser og oppfatter den på.»

Dette er ikke noe Kiøsterud ønsket seg eller har dyrket. Det bare skjedde. Som han sier, «i løpet av dvalen mistet jeg fortellingen min. Rundt meg var det helt stille, slik det jo er i universet og i naturen før vi, menneskene, gir oss selv og omgivelsene mening.»

Kiøsterud kler sin erfaring i forskjellige språkdrakt – “filteret”, den “fjerde veggen i livet mitt, veggen som vi kaller språket”. Det som slår meg er rollen som “mentale konstruksjoner” eller fortellinger har for Kiøsterud. Det sies i buddhismen at forestillingen om et “jeg” er nettopp det – en forestilling, en mental konstruksjon, en fortelling. Dette har Kiøsterud erfart direkte og gjennomskuet.

Denne erfaringen beskriver han som ikke-dualistisk – ingen avstand, ingen grense, ingen fortolkning. Og han er ikke engang “Buddhist” men et menneske. Og han har stilt seg selv dype eksistensielle spørsmål hele livet og har gått sin egen vei: «Hvordan finne et språk for vårt forhold til naturen når mennesket ikke lenger står over alt som lever? Hvem blir vi når de gamle fortellingene våre ikke lenger er gyldige og selvforståelsen truer vår eksistens?»

Buddha var også først og fremst et menneske. Han var født inn i ganske spesielle omstendigheter som en prins, et menneske. Buddha var besatt av et grunnleggende spørsmål om lidelsen (dukkha), lidelsens årsak og hvordan få slutt på lidelsen.

Kiøsterud var også født inn i ganske spesielle omstendigheter – som den som skulle overta familiens bedrift. Det “toget” hoppet han av i en alder av 18 år. Han begynte sitt forfatterskap med romanen Sår som aldri gror i en alder av 20 år. Så reiste han verden rundt og erfarte livets mørke sider. Dette har preget hans verker.